Så utrolig heldig jeg er

Jeg er så utrolig heldig, og utrolig takknemlig for at jeg  har det slik.

Det som startet tankeprosessen er at jeg har hatt besøk av en veldig kjekk og grei hund på besøk, men en som har vondt i ryggen sin. Så jeg må ta hensyn til glatta, kulda, oppvarming, smertestillende og lek.

Og alt dette får meg til  tenke på noen få år tilbake. Til da jeg levde med dette konstant:

Møt Zebra

nyttkameravr08056

Hun ble såvidt seks år før hun ble avlivet pga sterk spondylose. Og de siste fire årene av hennes liv var massasje, akupunktur, fysioterapi, back on track, og masse medisinering HVER DAG!

Jeg lot det kanskje gå for langt, men hun levde et godt liv de årene hun levde. En blir vant til et slikt liv, den slags liv- men det tærer.

Så jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har Prima nå, Prima som er frisk, rask og kan brukes.

1459191_10153610291130174_1576079088_n

Jeg har det hundelivet jeg savnet når jeg hadde Zebra, og jeg er så glad. Jeg har en frisk, fin hund, med ramp i blikket, herlig mentalitet og ingen voldsomme diller eller brister. Jeg har en superhund. OG TAKK FOR DET:)

Jeg vet at det ikke er noe en kan forvente eller forlange!

Har sett noen programmer i det siste, og jeg kjenner på at noen at det som vises er ting jeg føler jeg aldri kunne gått god for.

Feks:

Et hus med valper som har levd i dritt, møkk, underernært, har sår, mark, midd og er ikke sosialisert eller preget. Valpen er 18 uker.  I mine øyene er det tvilsomt om jeg synes de er verdt å redde- er det ikke bedre å la de sovne inn?

feks:

En staffevalp på 14 uker med deformerte ben, blir operert flere ganger, er på klinikk i tre mnd, før den blir sendt hjem. Den kommer alltid til å ha problemer med benet, og ingen vet om den har smerter. Er dette greit?

Feks:

En goldenvalp på fire uker har deformert spiserør, går igjennom flere operasjoner, sliter med vekt, hjertet stopper flere ganger, den  lever fremdeles når den er 12 uker- men har nesten kun vært på dyreklinikk og har hatt alvorlig sykdom hele veien- er dette greit?

Feks:

En hund må amputerer deler av et bakbein etter påkjørsel, den kan få protese- hadde du gjort det?

feks:

Hunden får kreft, skal den opereres, cellegift, stråling eller skal den slippe?

Lar vi ting gå litt for langt av og til? Eller fortjener vår beste venn alt vi kan gi den?

Jeg vet med mine erfaringer hva jeg hadde valgt- år med syk hund har forandret synet mitt. Til det bedre eller verre, vet ikke.

 

 

 

 

4 kommentarer til «Så utrolig heldig jeg er»

  1. Jeg tenker at det kommer litt an på hvordan liv hunden får. Jeg har tatt en hund med kreft gjennom cellegiftkur. Hunden hadde nesten ingen bivirkninger på behandlingen, unntatt kvalme første gangen, og hunden som var veldig syk, ble symptomfri etter litt over en uke. Hun fullførte kuren og levde 100% frisk i over ett år til. Når hun fikk kreften tilbake gikk det fort. Hun kunne blitt behandlet da også, kanskje kunne man kjøpt noen uker, men hun ville ikke blitt frisk og ikke hatt det bra denne tida. Vi valgte å avlive henne.

    Ampuasjon kjenner jeg at kommer veldig an på hunden. Jeg tviler på at mine hunder ville levd godt med ett bein mindre. Eller, de ville ihvertfall fått ett liv som var veldig amputert ifht hvordan de lever nå og det de elsker å gjøre. Men mange hunder lever nok veldig fint med ett bein mindre. De andre eksemplene du nevner syns jeg er dyremisshandling å holde i live :/

    1. Det er jo opp til hver enkelt hva en vil gjøre. Og det kommer an på situasjon, hunden og eier. Jeg bare kjenner på at veldig mange går litt for langt. Men vet selv etter å ha vært i situasjonen at det ikke er enkelt å se/innrømme for meg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *