Snø, skudd og grus

Sånn har nemlig dagen vært.

Vi dro nemlig til Vennesla for å trene litt rally. Er jo rallystevne neste helg, og jeg føler meg ikke trygg hverken på skilt, kvaliteten på de vi gjør eller plassen vi skal trene på.

Husker ifjor var det også treningsstevne, og det gikk så mye galt. Banen var kjempevanskelig, bikkja snuste, var opptatt av det rare telte på utsida banen, jeg klarte ikke spiralen- huff. Og det verste var at når stevne opprant så lå jeg med lungebetennelse, så der kom jeg aldri.

Så i år prøver jeg igjen. Så Prima fikk en mil på sykkel før vi dro, vel fremme ble det en god luftetur. Så var det å bygge banen, gjøre alt klart. Mens skuddsalvene kom som haggel, for ikke langt unna ligger skytebanen. Og Prima har ikke trent på skudd. Men hun lå tålig rolig i buret, fikk litt godbiter på de verste salvene.

Så begynte det å snø, hvite filler dalte ned, skuddene runget, jeg frøys og banen var snart klar. Brifet, og den var intrikat. Varmet opp, det hadde gitt seg med det hvite, men skuddene forsatte. På oppvarmingen slet jeg med å få kontakt med Prima, for hva annet enn skudd, snø, og telt var der- jo en bekk!!!!! Prima ble jo som hypnotisert……

 

Gikk inn, og første runde var hun ukonsentrert, ble opptatt av teltet, og matskålene ble plutselig spennende, skuddene brydde hun seg ikke om. Var verre med deler av banen som gikk langs den bekken!!!!!

Gikk en gang til, og da følte jeg at det hele ble noe bedre, så med enda mer trening, flaks og mirakelet at bekken forsvinner- så kan vi kanskje klare nappet:)

Men alt i alt en fin og gøyal dag. Deilig at Prima ikke bryr seg om skudd, så får vi heller bare jobbe litt med vann, for vann er det beste i verden. RETT OG SLETT.

 

Dalmatiner versus golden retriever(jaktvarianten)

Jeg har blitt bedt om å skrive denne bloggen i flere år. Men følte jeg måtte ha mer erfaring under beltet før jeg bega meg ut på dette. Først og fremst- dette er subjektivt skrevet, mine erfaringer!!

Pels:

Dalmatineren har kort pels, som røyter konstant. Hvite og svarte/brune hår overalt, som setter seg overalt, og setter seg fast overalt.

Golden røyter ikke hele tiden, men når du røyter jisses så mye pels som kommer av. Og det er pelsstell involvert, en må passe på kladder bak ører og ben. Og de blir ofte våte, sølete og drar meg seg mye møkk og sand inn.

IMG_6339

Her er min Tequila brun og hvit dalmatiner.

Kropp:

Dalmatineren er høyere og lengere enn de fleste goldentisper. Personlig synes jeg dalmatinren er blitt for grov og stor de siste årene, synes også ryggen er blitt for lang.

Golden: Mindre og smalere, dog må ikke ryggen bli for lang her heller.

IMG_4881

Jeg merker veldig godt forskjell på måten å bevege seg, og hvordan det virker inn.

Dalmatiner: klossete som valper, brukte lang tid på gode effektive bevegelser, men var utrolig utholdene særlig i trav.

Golden: var utrolig god på kroppsbeherskelse tidlig, har en utrolig kroppsbeherskelse, og beveger seg utrolig godt i terrenget.

DSC_0379

Valpetiden:

Dalmatiner: tålig enkle hunder, trenger å blir aktivisert, og grundig sosialisert og miljøtrent. Trenger fysisk mosjon gjerne med litt utfordringer.

Golden: aktiv, enkel hund med gåpåvilje og stor nysgjerrighet. Måtte få fysisk og psykisk utfordringer tidlig.

226824_104587599632729_973880_n

Supra og hennes bror, bildet lånt fra Renate Lund sin side.

Trening:

Mental trening:

Dalmatiner: trenger noe, men er viktigst med hverdagslydighet. Litt triks og korte økter synes de er gøye. Klikkertrening og shaping fungerer som ofte god på disse rasene. De blir lett leie, eller har for lavt intensitetsnivå til at det er lett å trene opp til høyere klasser. De kan ofte bikke over i stress hvis de blir for frustrerte. Treninger de ofte fungere godt i er: spor, sykling, ski og jogging.  De kan fungere i de fleste sporter i de lavere nivå, men en trenger mye tålmodighet og oppfinnsomhet. Utfordrende er det også:) Disse hundene trenger ikke så mye mental trening, men de trives med noe å gjøre. Dog synes jeg på et vis at dalmatineren er smartere, de fundere litt mer, og elsker problemløsninger.

Golden: Her kreves det at en mentaltrener hunden, lar den bruke hodet. Det er også viktig å med en gang en får de som valp lærer de forskjell på hvile og arbeid. Ro ned  tegn til stress- det får du igjen for. Hverdagslydighet er viktig her også, men det er svært viktig at denne rasen får mer enn det. De fungerer i de fleste hundesporter, og kan også hevde seg på høyere nivå. De er kjappe, lettlærte, men kan kan av og til bli litt for heftige , litt mye armer og bein. Disse hundene trenger og behøver å få brukt hodet.De er litt enklere, er de innafor gitter ja da er vel verden slik, en dalmis hadde ikke gitt seg så lett.

Vardehyttasept12050

Fysisk mosjon:

Dalmatiner: jeg synes at de minimum trenger 1 time god kraftig times mosjon hver dag, og småturer i tillegg. De elsker å bevege seg, og har med rett trening en god fysikk som kan brukes til både trekking og kløving. Det er vakkert med en godt muskulert dalmatiner

Golden:

Dette er jo jaktvarianten og de krever mosjon. De elsker å bevege seg, å liker å bruke seg. De kan fint brukes til både kløv og trekk. De har kanskje ikke den laaange utholdenheten som har i prikkedyra, men det er de heller ikke avlet for. Men de trenger mye og kraftig mosjon.

mc3b8rlc3b8smontasje.jpg

Psyken:

Dalmatineren synes jeg er grei nok. Ville gjerne hatt de litt mer runde i hode, de trenger mye og god miljøtrening. De er utrolig lojale, borrelåshunder. Følger deg som en skygge, og elsker kroppskontakt. Veldig kjælne. Det kan varierere hvor følsomme de er, og de fungerer dårlig med fysisk avstraffelse. De elsker unger, og er flinke med barn. De er gode vakthunder, og passer godt på. De kan lett gå opp i stress og frustrasjon.  Tåler godt dager med roligere tempo.

Golden: Føler de er rundere og tåler mer av alt. De er mer nysgjerrige og på. Jeg trodde jo at jeg ikke fikk en borrelåshund da min lille valp som 8 uker la seg ut i hagen alene og sov imørket. Hun er per nå borrelåshund, men dette varierer. De er menneskekjære, og liker å være sosiale,være sammen med familien. De er flinke med barn, men kan bli litt vel entusiastiske:) Fungerer ikke som vakthunder, elsker alle. Viktig å jobbe med at en ikke trenger å hilse på alt en ser. De tåler dårligere å ligge til pynt over lengere tid.


Personlighet:
Det er uten tvil noe helt eget med et prikkedyr, de har en spesiell personlighet, som du enten liker eller ikke. Og jeg elsker smilet deres, det er vel det jeg savner mest, smilet.

Golden:
De er skjønne, smarte og sjarmerende, og noe enkle. De er enkle og greie hunder. Litt mer av alt på jaktvarianten:)
Tur:

Dalmatiner: elsker å gå turer, enkel å grei å ha med, har kort radius( noen kan ha jaktinstinkt) veldig glad i ha noe å gjøre på tur. Tåler ikke kulde, eller å bli våt særlig godt.

Golden: elsker å gå tur, enkel å ha med på tur.Elsker å ha noe å gjøre.Har stor radius på tur, mye jaktinstinkt, viktig å ha kontroll. Blir som alltid våt og sølete på tur, tåler det meste av vær.

Sykdom:

Dalmatiner: ikke uvanlig med hudproblemer og allergi. Leddproblemer tror jeg er økende. Mye linjeavl og tette linjer. Vær veldig obs på linjer og oppdrettere.

Golden: kan være hudproblemer og allergi. Kan være mye stress på linjene, eller litt veike individer. Er blitt en populær rase vær obs på linjer og oppdrettere.

 

 

Kort oppsummert :

Dalmatiner: en fin selskapshund og familiehund. Liker og trives med mye mosjon, trenger ikke så mye mentalttrening, liker å være med i flokken.

Golden: Fungerer ikke som familiehund, den trenger så mye mer. Trenger mye mosjon og mentalt trening. Må være med i flokken.

To fine raser til hvert sitt bruk. Men begge raser som trenger mye på hver sin måte.

Er glad for å ha møtte så mange av begge rasene- om det blir en av rasene igjen får tiden vise.

 

 

Tankekontroll

For det er det til syvende og sist handler om.

Du kan trene, lage lister, trene mer, få alt med deg til stevne e.l

Men er du ikke med i tankene så går det ofte dårlig. Både i livet og på stevner.

Jeg har noen personer jeg ser opp til her i livet, som jeg har lært utrolig mye av.

Lars Monsen er en av de. Han har hva jeg vil kalle en vinnerskalle. Han ser positivt på ting, han lar seg ikke gå ned i kjelleren eller negative tankespiraler lenge av gangen. Han ser flere muligheter og planer hvis noe butter i mot. Han har respekt for naturen, men har også innsikt, erfaring og selvtillit til å vite hva han klarer.

En annen person jeg har lånt et motto til, og gjort det mitt eget er Michael Jackson. Han var dedikert, perfeksjonist og hadde selvtillit til å si nei hvis han ikke var fornøyd med eget arbeid. Hans motto var: Do It With L-O-V-E! ( jeg snakker jo om de tidligere år)

Dag Otto er også en person jeg ler fryktelig mye av, men har også lært meg at det er mellom øra det sitter. I boken sin Viljestyrke skriver han mye om dette, og hvordan det former en.Du har viljestyrke og en god porsjon galskap hvis du går fra Grimstad til Kristiansand på krykker!

Han skriver bla:

Det gjelder å finne motivasjonen og viljestyrken til å utnytte de ressursene du ikke vet at du har.

IMG_4883

En del av viljestyrke er å tore å velge det du synes er riktig- å tør å si nei. Nei til at du ikke er klar til stevne, nei til å ta en kjapp snarvei som inneholder trening du ikke vil utsette hunden din for, si nei til juks.

IMG_4864

Prima prøver seg på juks:)…

Dag Otto hevder jo også å stå bak dette motto:

Det umulige er ikke umulig- det tar bare litt lenger tid. ( mye gøyere å si det med sørlandsdialekt)

Han sier også noe viktig: Ikke bruk energi på noe du ikke kan gjøre noe med

Været feks, eller at du blir liggende med den hunden på fellesdekk, at det kom en hest forbi, at det ble gress ikke grus, at det ble dommerbytte, at den du skulle konkurrere med ikke kan osv.

 

Kaggestad har sagt noe lurt:

Ambisjon er en positiv motivasjonskraft. Den gjør at du har lyst til å lykkes, lyst til å prøve å gjøre det bedre, gi alt.

Prestasjonsangst er en negativ kraft som som suger energi, gjør deg redd for å feile,for å ikke nå målet, og hva andre sier om oss. Styrkeforholdet mellom disse to indre bryterene er viktig, og er viktig for hvor godt vi lykkes. Noen har et ganske likeverdig forhold, mens andre har gjennom årene fått et skeivt forhold. Da er tankens kraft viktig.  Lære seg å snu negative tanker til positive, eller ufarliggjøre disse.

IMG_4908

Bruknapp skriver i sin bok-Ut av rundkjøringen:

At du kan se for deg et trafikklys, rødt, gult og grønt.

Det røde er alle de negative tankene dine: Du er ikke god nok, du er dårlig, dette klarer du ikke osv.

Gul: pust dypt

Grønn: Du kan, dette klarer du, du er god nok osv.

Så når de røde tankene kommer, prøv å gi deg et gult lys, pust dypt- og gå over til grønt og kjør på!! Jeg prøver det ut akkurat nå, og det er veldig lett å huske.

Men den jeg har lært absolutt mest av når det gjelder hvordan man skal tenke er Ingvard Wilhelmsen. Hans bok Kongen Anbefaler er en utrolig god bok, og har gitt meg utrolig mye.

Kongen  Harald sier selv i et intervju:

Jeg har nemlig den holdningen at jeg er frisk inntil det motsatt er bevist.

Hva om vi kunne brukt den holdningen litt mer i hverdagslivet også?

Noe annet jeg også sliter med er:

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

jeg tror det er en TRENINGSSAK!

IMG_4988

Og Kong Harald er en ivrig seiler, og sier i et intervju i bladet Seiling:

Det er alltid like morsomt å se hvor rare i ansiktet proffene blir når vi  slår dem!

Kan Kongen, kan vi!

 

 

 

Den lille spiren

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

cropped-sistebildezsverige-valper-4-uker-470.jpg
Lille Lille Prima

 

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter.  Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

 

DSC_0237

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

IMG_2000

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke.  Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)