Ta seg en pustepause

Nå skal ikke jeg kopiere en annen blogger, å gi meg på topp:)

Men igjen har det blitt litt krøll i planene mine. Jeg bruker mye tid på hund, hundetrening og mental og praktisk trening-og av og til blir det rett og slett overveldene.

Jeg går tilbake noen år til da jeg var på foredraget til Eva Marie Wergård. Det var jo det som startet alt, gjorde at jeg virkelig begynte å jobbe med dette, ta tak i det.

Hun sa at man måtte prate til seg selv, for selv om en ikke trodde på det en sa til seg selv, så tok hjernen det til seg. Oftest så sitter det mellom ørene, tankene kan ofte ødelegge for en.

Så jeg har jobbet hardt med det, jeg har funnet hva jeg sier til meg selv, jeg gjentar det i det uendelige, jeg skriver det gjerne ned, jeg har det på telefonen så jeg ser det, og det har hjulpet ingen tvil om det. Men det krever mye, både i investering, vane og tankekraft. Og når  konkurransene kommer tett som hagl, så blir det rett og slett for mye.

Jeg blir rett og slett utslitt, utslitt av å planlegge, holde motet oppe, snakke til meg selv og hele tiden være på. Mentalt på, aldri pause, aldri tvil… Og for meg er det rett og slett for mye over tid.. Jeg har vinnerskalle, jeg har bare ikke kapasitet til å leve det ut..

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg tar det så alvorlig. Det ligger i min natur, jeg satser ikke halvhjertet, jeg tar det ikke som gøy. Jeg sliter å ta det som konkurransetrening.., er jeg på konkurranse så er det for å se om det jeg har jobbet målbevisst mot faktisk fungerer. At det jeg har investert så jævlig mye i- faktisk har noe for seg..

Jeg møtte en person på et stevne, vi pratet litt- og så sier personen plutslig: Nå skal jeg snart i ringen- jeg gleder meg..

Jeg holdt på å falle av stolen- hørte jeg riktig??

Jeg var rystet, for det er noe jeg aldri har opplevd. GLEDE seg til et stevne.. det høres helt vilt ut. Og samtidig så misunner jeg de som klarer det. Tenk å snu alle de tanken til noe gøy, føle seg peppet og klar… og kose seg der inne. For meg en merkelig tanke- og jeg undrer på om jeg noen gang kommer dit…

For akkurat nå så er det akkurat omvendt når jeg skal konkurrere..

Jeg blir dårlig i magen, jeg sove dårlig, jeg sliter med å spise sunt og fornuftig, jeg kverner på de samme tankene, jeg blir hissig og uforutsigbar på trening. Jeg skriver flere sider med planer, lage treningsplan, kan det bli bedre, hva kan jeg gjøre, hva burde Prima bli bedre på, hvorfor er ikke dette godt nok. Hvor mye blir jeg trukket for dette, klarer jeg en femmer på dette, er vi gode nok i det hele tatt…. og det sliter.

Jeg er mest lykkelig når jeg er ferdig i ringen, og skjønner at jeg ikke dritt på draget.. at jeg ikke besvimte i ringen… osv..

Vel hjemme etter en sånn dag, så blir gjerne hele neste dag ødelagt- da er jeg så sliten og ødelagt at jeg ligger rett ut.. fullstendig utslitt… av syv- til ti minutter i en ring.

Og når disse kommer for tett så kommer jeg meg ikke opp mentalt etter hver gang, jeg graver bare dypere og dypere i den leira som kalles mental trening og konkurransetrening. Til slutt sier det stopp..

Nå har det sagt stopp. Jeg skulle konkurrert på et stevne… dagen før innså jeg at jeg dette orket jeg ikke lenger.. jeg ville sove, beholde maten, bare kose meg med Prima… orket ikke å gå ha det vondt lenger…

Og selv om jeg sleit med dårlig samvittighet for å skuffe andre, ikke komme, la andre i stikken osv- så var det lettelse også. Og for første gang på flere dager smakte maten godt igjen..

Så min utfordring for neste år er todelt..

Hvordan skal jeg takle bedre å stille til start?

Jeg trenger ikke å være lykkelig for å starte, men kunne jeg tatt det litt mer som det kommer- så hadde det hjulpet. Hva og hvordan kan jeg komme dit?? Trenger mer Eva Marie Wergård:)

Her må jeg finne en fin plan, noe som fungerer for sånn som det er nå orker jeg ikke å ha det… det er for slitsomt.

Jeg må også igjen takle bedre å få en smell, snu tankene og prøve igjen..

Så jeg har masse å trene på, og tar gjerne imot tips og råd:)

En ting er sikkert: i hundetrening er en aldri utlært:)

Huskelapper for livet

Jeg ble inspirert av et dagbokinnlegg som Per Fugelli hadde skrevet i boken- Per dør, som snart kommer på markedet.

Der skriver han at han skrev huskelapper for å minne seg selv om livet i både oppgang og nedgangstider i sitt personlige liv.

Og vi har vel alle hatt nyttårsforsett( som regel går de aldri i  oppfyllelse), men vi har alle prøvd. Huskelapper er vel det samme, men det høres koseligere ut, og gir ikke like mye press.

Selv har Fugelli en liste på 8 ting, kanskje min blir større, men han hadde noen jeg vil stjele, eller putte på min liste.

Så her er min liste: OBS gjelder bare hund!

  1. Ikke la alt være trening, stevner, kurs og mål- NYT
  2. Gå turer sammen, det gjør godt for dere begge to
  3. Treningen skal være morsom, for oss begge
  4. Lag deg gjerne mål, men vær realistisk
  5. Våg deg utenfor komfortsonen
  6. Ikke tro du er god nok, tren deg god nok
  7. Vær glad i godt nok
  8. Jeg er ikke i denne verden for oppfylle andres forventninger
  9. Vi gjør dette som et lag, et team- vi skal gjøre det av lyst, forventning og glede.

Dette ble min huskelapp, hva vil din huskelapp bli?

Rallystevne i Horten

Vi dro bortover i halv seks tida på morran. Trøtte som fy, men været varslet om en god morgen- så vi så ganske lyst på livet.

Det var litt grusomt å stå opp kl 4-4.30 for å dra på et stevne som maskot:)

 

Det er ganske langt til Horten, men med litt mat i kroppen og en god prat gikk turen lett. Vi kom frem, og sola strålte. Jeg gikk meg en tur, måtte lufte Prima og vettet. Når vi kom tilbake var Camp Tidlig Oppe et faktum.

Som vanlig i klasse 1 var det masse forskjellige raser, og det er like gøy å se hver gang. Denne gangen var det også spennende raser oppover i klassene, jeg liker mangfoldet.

Vi heiet på de vi kjente, fikk skravlet litt, og møtt andre kjente.

Første gang jeg har sett en dachs gå rally, kjempegøy å se på.

 

Koselig å møte kjentfolk, og han her både sees og høres på stevnene rundt omkring- herlig:)

Det var to dommere, enn som skyggedømte for å bli godkjent(det ble han:). Var også han som hadde laget banene, spennende baner:)

Det var flest hunder fra gruppen gjeterhunder, men retrieverene var også godt med.

Det gikk rykter om at det skulle bli dårlige vær utover- heldigvis var det noen som hadde med telt. For det sa poff etter en stund- og det pøsregnet så vannvittig. Torden og lyn var det også. Men dommerene holdt ut, og det gjorde jommen en del av deltakerene også- men det ble tynnere i rekkene:)

Akkurat da var det veldig deilig å kunne sitte i teltet og vite at vi ikke skulle stille:)

Heldigvis reagerte ikke noen av våre hunder, men jeg synes ikke det var kjempestas å sitte i et lite telt når det lynte som verst..

Det meste ble bløtt…veldig bløtt…

Noen gikk noen av sine beste løp i det været… mens andre brydde seg lite og synes livet var en fest okke som..

andre valgte å bare se på de andre som var ute i regnet..

Været ble litt bedre, og godt var det:) Var nesten sol under premieutdelinga.

Denne fine damen, Bissy gjorde det veldig bra. Jeg og eieren ble stående å prate litt om hvor vanskelig det var for oss med ikke helt A4 golden å få sløye… men vi får bare prøve..

Noen i reisefølge hadde en kjempedag på stevne resultatmessig, andre fikk det ikke helt til. Sånn er sporten, det er lite som skiller en fra en disk.

Det var en koselig dag, men jeg er usikker på om jeg orker å dra så langt bare for å være stevnemaskot- hilsen Prima. Det var hvertfall ikke særlig morsomt å bare ligge i bur. Matmor synes også det var litt langt, og når en da blir litt sliten og våt=lang dag. Da var det jommen himla greit med 20 spørsmål på vei hjem, og en svær burger på Fiane. Vel hjemme gikk vi rett i seng…

Men vi har planer om å stille i Horten til neste år:)

Det er så deilig å nå målene enn har satt seg

For vi har faktisk klart noen av målene vi har satt oss dette året, og det er jeg veldig stolt av.

For et år siden var jeg  litt demotivert, og hadde lyst til å gi meg-følte vi ikke fungerte sammen som et team- det har endret seg.

Vi har klart mellomtittel i kl 3 rally, vi har klart det med greie poeng, og god følelse i ringen. Vi har klart det med hva noen vil si er en av de strengeste dommere i Norge- det er ekstra gøy.

Vi har klart å fungere på stevne over flere dager, vi har klart å overnatte ukjent sted, og fungere sosialt.

Jeg er så fornøyd med at jeg har en så enkel og grei hund å ha med meg rundt. Hun er så herlig og skjønn.

Jeg har også klart mellomtittel i lydighet i kl 2, på tre forsøk. Det synes jeg faktisk var veldig gøy- særlig fordi mange har sagt at det skjer aldri:) Og den bikkja mi klarer ikke det. Vi klarte det vi. Vi klarte det sammen.

Vi har også klart å få bedre transportetapper,  mer kontroll i ringen, og samtidig beholdt humøret og gleden i ringen:)

Jeg har klart å beholde roen i ringen. Jeg har klart å holde nervene tålig i sjakk. Jeg har klart å smile og le litt i ringen. Vi har klart å kose oss i ringen. Jeg har trodd jeg har gjort det dårlig-og det har vært helt greit. Jeg har blitt flinkere til å takle nederlag.

Vi hadde ikke klart det uten gode venner, masse hjelp og riktig treningsfremgangsmåte. Dette har vært en spennende reise. Og vi har forsatt planer for fremtiden- de holder vi litt for oss selv ennå…

Jeg har meldt på to stevner til i lydighet i løpet av høsten- det var for buffere i tilfelle det ikke skulle gå veien i de forrige. Og de kan brukes til å trene på.

Jeg trenger fremdeles å trene på:

Nerver

bedre flyt i banen

bedre apport

penere fvf

småpirk som bare jeg ser

mental trening før konkurranser

være flinkere til å være sosial før jeg selv skal i ringen

belønne Prima mye bedre etter å ha vært i ringen( der har jeg vært dårlig)

Teste hva som skjer hvis jeg prøver andre måter å varme opp før stevne

alle de små kroppsbevegelsene jeg har som jeg fint kan bli kvitt

kan vi klare en runde i ringen uten en liten utblåsning fra Prima( hilse på dommeren, lang innsitt, litt tjo og hei over hopp over hinder, småting.

Men jeg må huske på at jeg har retriever, og det vil jeg ikke miste. Prima er prima!!