La andre se deg

Why Everyone Needs a Coach

Want to get better at the work you do? Find a coach.Watch Atul Gawande's full TED Talk here: https://bit.ly/2QubTNd

Posted by TED on Thursday, 4 October 2018

 

Det er en god grunn til å la andre se deg trene, la andre få se deg- og gi de muligheten til å se deg selv på en annen måte.

 

Her er den fulle filmen for de som vil se. Den er veldig bra.

 

Er det nødvendig?

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

 

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

  • Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
  • Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
  • Det er lov å  være god
  • hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
  • Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
  • Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
  • Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
  • Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
  • Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
  • Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
  • Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

 

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Så var dagen kommet!

Dagen jeg har jobbet så hardt for, og Prima har vært med hele veien. Drømmen jeg begynte å drømme om for ca 2 år siden, som jeg har vernet og passset på- og nesten ikke turt å innrømme for meg selv engang- og ikke til andre.

For to år siden begynte jeg å satse på rally, og begynte å gjøre noe seriøst utav det- fant ut at skulle jeg satse, skulle det gjøres ordenlig.

For et år siden fikk vi nye regler, og nye skilt… da roet jeg ned og tenkte: her vil jeg heller bruke tida, og gjøre det skikkelig.

vi har begget jobbet hardt for å nå målet vårt- og på søndag 26 august 2018 klarte vi å oppnå målene våre:

Vi klarte championatet

Vi klarte championatet på under 20 starter, og vi har stilt sparsomt de årene vi har hatt konkurranser.

Jeg er så utrolig fornøyd med lille bisken, og for en rå og fantastisk hund jeg har som bare gir og gir.

Dommer var Ghita Fossum, og jeg håpet  få tatt championatet for henne. Jeg har hatt henne som kursholder, og dommer og synes hun er et fantastisk hundemennesket. Det var også på hjemmebane på Hove, og i klubben har vi noen fantastisk lekre sløyfer som jeg også har drømt og sigla på.)

Banene til Ghita er trange og ofte tekniske, det passer oss godt. Det var spennende og herlig  å følge de andre klassene. Se hvordan de koste seg sammen på banen, og noen som kanskje ikke koste seg like mye. Det var hyggelig stemmning ved ringen, alle var flinke til å applaudere og heie når noen gikk. Vi var et helt greit medium stevne med 41 startende.

Vi hadde også dommerelev, og det viste seg å være årets NM sølvvinner- kjente litt på nervene da ja.

Jeg hadde syklet langt med Prima på morran, og jeg synes hun virket litt for mye futt. Så jeg tok to feltsøk økt med henne,  og trente henne mellom hver klasse- det hjalp. Så når vi skulle briefe banen tenkte jeg- ohoi.. hur skal detta gå???

Jeg briefet så lenge jeg kunne, og følte fremdeles at jeg ikke var helt i mål.

Prima ble varmet opp fra første hund i ringen til jeg skulle inn- jeg var inn som nr syv.

Vi kom inn, hun føltes bra, jeg følte vi hadde kontakt- og vi gikk.

Banen var teknisk, og jeg følte vi hadde det greit rundt, og følte at vi var et team. Var fornøyd når jeg var ferdig, følte jeg hadde gjort et ganske godt løp.

Prima fikk masse ros, vi fikk ros- og så var det:

“så uheldig at du diska på det skiltet da, med tjuvstart”

Bom sa det, så forsvant den lykkefølelsen….

Jeg ble flat som en ballong,og ville bare gå en tur å prøve å få orden på meg selv.

Det var ikke så lett, for det var mange som ville prate- koselig( men ikke helt når en er så tappet for …luft/glede/masse skuffelse..) Men jeg tenkte ok, det ble disk- greit nok. Vi gjorde vårt beste.

Kom jo også på at siden jeg var i stevne komiteen hadde jeg jo jobb etter stevne så jeg kunne jo ikke bare stikke av…..

Tusla ned mot hytta, der var det premieutdeling- og jeg sto i mengden og jobbet med: DISKFJESET MITT- for hvordan bør en se ut når en skal hente kritikken med disk på??????????????

Så kom det til elite, og desverre var det mange disk… ja ja tenkte jeg- så er jeg ikke alene… Disken kom, noen jublet, andre var lange i fjeset, noen bare ja ja, andre så helt uberørt ut. Jeg jobbet fremdeles med hvordan diskfjeset mitt skulle se ut.

Så sier dommeren nå er det pallplass. Og jeg bare: eh hallo- du har glemt meg… jeg diska(inni hodet mitt).

Dommeren sier: ja på pallen er det kun golden: og min tanke var: hvem faen har golden, jeg har ikke sett noen andre golden på startlista, og ikke på stevneområde heller( jeg visste om en annen)…. så når de ropte opp navnet mitt så bare sto jeg der og tenke på diskfjeset mitt, og hvor den mystiske goldenen var hen….

Jeg var totalt overrasket og fullstendig forfjamset…

og ja det ble en del klemming, snørr og tårer- jeg var fullstendig overveldet. Prima som dere ser tok det mye bedre enn meg…

Vi klarte målet vårt- for en fantastisk følelse

Takk for alle som har støttet meg, heiet meg fram og har trodd på meg. Som har utholdt sutringa mi når det ikke har gått veien, og fått meg til å ha troa igjen. Takk til Prima for all treninga, at du alltid synes det er gøy å trene, at du gir alt på konkurranse og at du rett og slett finnes for meg.

Takk til dommere og stevneholdere som har gitt meg muligheten til å gjøre dette. Takk til AOH for et veldig fint stevne, takk til mine fantastiske treningsvenner som alltid er der for meg.

Tusen takk fra N RL champion Poecilias Pretty in Pink

Jeg legger ved filmen av løpet.

2017

Januar:

Hadde innetrening både i LP og rally

I lp var fokus på fvf, ruta og avstandskommando og å kjede ting sammen.

Rally var bare vanskelig og demotiverende.

Jeg jobbet mye mentalt,og var glad for å droppe noen konkurranser.

Februar:

Forsatte å jobbe mye mentalt med meg selv, og kjente allerede nå på presset.

Deilig å ikke være med på konkurranse. Å være stevneleder var greit, men ikke høydare.

Mars:

Var på rallystevne i skien, og Prima taklet alt med glans,og klarte pallplass. Matmor taklet det ikke så bra… men koselig å være på stevnetur.

Fikk plutslig en LP økt hvor vi storkoste oss, og alt klaffet. For  en lykkefølelse.

Var også på en treningssamling som jeg fikk bra utbytte av.

April:

Hytteturen er mitt beste minne fra denne måneden.

Løpetid

Fine sykkelturer

Mai:

Rallystevne i Bø, hvorav jeg fikk et skikkelig gjennombrudd for egen maskin. Og klarte å omstille hjernen. Fikk to pallplasser, og enda viktiger en fin stevnehelg.

Jobbet enormt mye med mentale, og leste en av årets beste bøker om hundtrening.

Juni:

LP syken slo til for fullt, og det ble mye fokus på fysisk helse

Mange fine sykkelturer

Nye reglementet til rally kom

Klubbmesterskapet jeg debuterte i kl 2, med mindre gode resultater men menalt så klarte jeg å fullføre. Rallyen gikk heller ikke særlig bra,mye slurv og nervøsitet tror det ble pallplass.

En veldig bra treningssamling

Juli:

Tour de France

Ferie

Fysisk fostring

Treningssamling igjen:)

En veldig fin fjelltur som jeg har fryktelig gode minner fra

August:

Prima ble fire år, og jeg er utrolig stolt av vofsen min

Jobbet masse mentalt, og var nær ved å være utslitt

Jeg valgte å starte i kl 2 LP offisielt

Var på ferie, og tok Telemarkskanalen, for en opplevelse:)

Treningssamling igjen og atter en gang bra

Mye fine sykkelturer, og en fantastisk tur til Himmelsyna

September:

Det ble stevner, og vi klarte målene våre- dog er jeg ikke fornøyd. Jeg hadde håpet på bedre uttelling.

Det mentale fikk seg en skikkelig knekk

Oktober:

Var ekstremt treningslei

Hadde en kursgruppe, det gav seg utrykk i hva jeg skrev om på bloggen. Det viktigste av alt er en utrolig god grunnmur i all hundetrening.

November:

Øyelysning, var ingenting alvorlig.

Fått fire henvendelser om parring eller valper… fikk meg i tenkeboksen

fremdeles veldig treninglei

Fine turer, merker at må vekta ned og kondis opp på oss begge

Ble fremdels jobbet mentalt, men er skikkelig sliten og unner meg en lang ferie.

Desember:

Bare fest og morro……

Mye turer

Mye gøy

Lite alvor

Masse fine gaver

Masse god mat

og en lykkelig gyldenlykke

Året som kommer vet jeg ikke hva bringer, eller hva som skjer. Akkurat nå har vi ferie fra alt.

Takk for all støtte og hjelp for å klare målene våre, dere vet hvem dere er:)

RL I,II,III, LP I,II Poecilia’s Pretty in Pink

Det aller viktigste: min bestevenn:)

 

Hva er den kjipe jobben?

Så en film på en blogg, om en idrettsutøver som sa at en må tørr å ta den kjipe jobben. Da begynte jeg å tenke, for hva er den kjipe jobben jeg må gjøre for å nå måla mine.

Det første er jo Prima, og Prima er særdeles lite kjip, selve Prima er det motsatte av kjip.

Trening synes jeg er gøy, jeg liker å teste ut ting, se hva jeg som fungerer, hva som må pirkes på, gjøres bedre. Kan dette fungere, hvorfor fungerte ikke dette?

Jeg liker teorien, jeg liker å lese om hund og hundetrening. Vil gjerne lære mer, lære forskjellige måter å trene på, og bakgrunnen for hva som fungerer.

Jeg liker å lage treningsplaner, sette opp mål, lage meg et slags kart over hva vi kan og burde trene på.

Jeg liker å trene med andre, det sosiale, det å få ideer og teorier prøvd ut med andre. Få hjelpe og hjelpe.  Jeg elsker å se andre knekke koden,og plutslig bare kan de ting.

Jeg digger å være på konkurranser og se treningsvennene mine gjør det bra, og kose meg rundt ringen.

Jeg liker det vanlige arbeide som ligger bak, mosjon, mating, opptrening, mentaltrening osv.

Jeg elsker å se Prima utvikle seg, deilig å se at all jobben jeg har lagt ned i henne fungerer.

Så hva er den kjipe jobben for meg?

Å trene i dårlig vær er ikke så gøy, men det er mer en utfordring enn en plage.

Å trene med andre som ikke trener som jeg gjør, eller gjør ting jeg ikke synes noe om- irriterende men ikke mer. Meg og Prima er det som teller.

Å ha treninger hvor du blir irritert på bikkja og deg selv, for ingenting fungerer- det er kjipt. Men det varer ikke lenge.

Å bruke masse energi, tanker og ha fysisk ubehag før konkkurranse- det er derimot kjipt det.

At jeg må jobbe så jævla mye med meg selv før hver konkurranse, og jeg føler at det er et sjansespill- det er kjipt det.

At jeg aldri er fornøyd med meg selv- det er kjipt det.

At jeg ikke klarer å fokuserer på de gode tingene vi gjør, men bare husker nuller, andrepremieringer og disker- det er kjipt det.

At jeg føler at jeg bruker så mye tid og energi på dette, at jeg føler meg helt utslitt etterpå, og lurer på om det er verdt det- det er kjipt det.

Men det er som idrettsutøveren sa- en må tørr å ta den kjipe jobben.

Det er det dette året handler om- om å tørre å ta den kjipe jobben- og gjennomføre

 

 

 

Kørs..

Som mi sier på Sørlandet…

Det begynt med teori, og det var helt greit. Jeg hadde tjuvtrent litt allerede… og kjente at dette kurset kunne jeg trenge… for Prima kunne ingenting…

Vi starta med fellestrening, og det er alltid kjekt, og jeg har alltid litt sommerfugler i magen pga Prima, for tenk om ho bøller eller løper bort til noen… men i dag som alle gangene før så satt hun eller lå hele tiden. Så greit da!

Så hadde vi samlet fvf/lineføring, og da er det om å huske å være i bobla, og følge med på bikkjeskinnet. Jeg var sånn tålig fornøyd.. som en ganske krevende matmor kan være. Så da jeg fikk høre at ikke Prima hadde det greit på fvf pga at jeg gikk å daska ho i ansiktet, så ble jeg litt sånn………..

For hvem andre enn meg er det som har fått kjeft av flere fordi jeg var så statisk i bevegelsene mine…. se der ja… noe nytt å trene på… og jommen var det matmor som fikk noe å trene på… og det skulle igrunnen være en rød tråd gjennom resten av dagen for denne ekvipasjen…

For matmor ble helt utslitt av alle disse utfordringene, særlig fordi frøken gullmynt fant ut at dagen i dag viser vi akkurat hva vi gjør i ringen….. som forsåvidt er det vi sliter med så hmmm host takkprimatakkhost…

Men det sliter så på den gamle matmora di… ho blir reint tummelumsk av slike avsindigheter og rampefakter( eller hostjaktgoldenlykkehost) Så var det det med å finne indre styrke og se det en har foran seg, eller mer korrekt sagt ved siden av seg i transportene.

Vi skulle kjede vi, kjede øvelser, ikke fordi vi kjedet oss så fælt, men jeg tenkte at helt i det blå kan vi ikke komme tassende til stevne om en uke. Her må det settes i organiserte former, og sort på hvitt…. så blir det mer slikt et fri fantasi bilde med fri form og farge føles det mer som når en står midt i det… men mi kjeda mi.

Mi kjeda så mye at jeg tilslutt fikk en instruktør som lurte på om jeg noen gang skulle belønne…. da så matmor på instruktøren med tomt blikk og repliserte…. jeg er på stevne jeg…da kan en ikke belønne. Se der ja. Godt at matmor hadde gått i stevnebobla, for å si det slik Prima var ikke helt der… hun var mer slik hun pleier å være på stevner..hostlittsånnheltikkeheltpånettmedmatmorhost.  For at det var matmors skyld nei se var ikke det å dra det litt langt…..?????????

Heldigvis ble det litt skikk og bruk og belønning etterhvert… godt at noen tok over for matmor, for hjernen der var ikke påslått… hvertfall ikke særlig ikke godt nok plugga inn. Men med fast hånd, kyndig artikulasjon, øvelser og belønninger som perler på en snor,  kom det for dagen at det var nok matmor det sto på. For Prima visste hva hun skulle hun, hvis det bare kunne bli litt mer orden på dette tobeinte galskapen.

Etterpå hadde vi lunsj- det var jeg glad for kjente matmor..

Det var en veldig fin og varm sommerdag, jeg tuslet barbeint rundt- det kan skyldes at matmor trodde det skulle bli kaldt og gikk med ullsokker i nye sko… E svetta både i topplokk og nedlokk..

Etter lunsjen ble det mer fellestrening, og atter en gang ble lille gullmynt liggende og sittende… selv om instruktøren ble så sliten at hun både la seg, og krabbet rundt. ( Prima skyldte på varmen, og så ut som hun godt kunne tatt en munn til munn på instruktøren- Prima har nemlig sett nesten alle Baywatch episodene så vi føler oss oppdatert på førstehjelp).

Så skulle vi ha fvf/lineføring i tog, og Prima skulle være førstemann, og lokomotiv, den jobben tok hun rasende fint. Matmor ble veldig opptatt av ikke flaksende hender, at man svinger men ikke akkurat der, at man holdtet rett osv.. Men vi kom fint igjennom alle mann/kvinne/tispe/hannhund.

Så kom en siste enkelt økt… og jommen ble matmor litt sånn svett i topplokket… og gullmynten testa ut hoppeferdighetene sine, og transportene ble nesten sjebelige… så var det å huske å belønne da. Men alt i alt så har vi lært mye.. så er det å se om matmor husker det.

Og imorra skulle vi trene på å ikke klare ting.. det synes matmor er ganske ræva. Så da må en lage en plan for det da… men akkurat nå er topplokket til matmor bunnskrapt, oppskrapt og rensket.. Prima ser uforskammet frisk ut, en en må ta betrakning at en har med en gullmynt å gjøre- og de er noe helt for seg selv.

 

Sånne dager finnes også

Og i dag er en sånn dag, hvor alt er dritt, og bikkja er dum som et brød. Eller det føles hvertfall sånn…

På turen så kunne hun plutslig ikke gå fint, bare virret… det øste ned og jeg var vel egentlig sånn passe pøddesur….. kunne godt hatt en bikkjefri dag.. Ut i sånt vær da gitt….

Og siden jeg er så utrolig smart som jeg(ironi) så tenkte jeg at jeg skulle trene litt med bikkjedyret….smart(ironi)

Det viste seg jo ganske kjapt at hunden var helt på bærtur,  hvertall på jordet der ho løp rundt som en tulling… og hadde lite lyst til å være sammen med en pøddesur blaut matmor.. kanke skjønne det….

Men etterhvert fikk vi samlet troppene(les hjernecellene) og gjorde et halvhjerta forsøk. Og det fungerte vel veldig dårlig skal vi være helt ærlige…For å gjøre ting lettere når bikkja ikke forstår se det nei det hadde visst matmor helt glemt… jeg skylder på at jeg har fått for mye regn, og hjernen var oversvømt….eller noe…..

Kort historie… det ble en sørgelig trening… og det var kanskje ikke så mye bikkjas skyld som jeg har lyst til…

Så vi har sånne dag også…. godt de ikke er i flertall.

Så vi gjorde det lureste vi kunne… vi dro inn.. og så netflix og lagde en bedre treningsplan for neste gang….

Tror kanskje vi trenger det kurset til helgen gitt…