Kan tro flytte fjell, eller bør man selv gå til fjellet?

Jeg så på et program i går, hvor  det ble tatt opp motivasjon, mentaltrening osv.  Og hvor lite hjelp det faktisk er i disse, og at man blir lurt osv.

Først følte jeg meg faktisk truffet, og tenkte: jeg er jo en av disse. Og kanskje jeg er det.

Men jeg hevder ikke at livet ditt blir bedre, du blir rik, du får alt du vil ha e.l.

Jeg prøver bare å få deg til å ta tak i det som faktisk ofte er problemet: deg selv.

Vet for meg selv at jeg var det store problemet på stevner, hunden kunne det den skulle. Jeg ødela. Og jeg visste det. Jeg sa at jeg ødelegger for hunden min, nervene mine ødelegger for hunden min da jeg oppfører meg totalt annerledes. Jeg sa det høyt, men ante ikke hva jeg skulle til for å gjøre noe med det.

Og jeg dro på et foredrag, trolig et veldig likt et som det som ble rakket ned på i programmet- og det hjalp meg. Men er det kun blind tro som har fått meg hit?

Jeg mener selv at det er hard jobbing. Jeg tok tak i problemet, jeg delte det i mange småbiter- jobbet med hver bit( veldig ala bygge blokker i hundetrening) og puslet det sammen. Jeg fant ut at hvis jeg var mer forberedt, mer på alerten, mer fokusert og hadde orden på alt før jeg skulle i ringen- så hjalp det meg med å strukturere tankene og fokusere bedre.

Jeg tok også tak i tankene mine, og jobbet med de. Jeg laget meg mantra( selv om jeg ikke trodde på det), jeg prøvde å bevisstgjøre hvordan jeg pratet mot meg selv, og hvordan jeg så på meg selv- og ikke minst meg og Prima sammen. 13151995_10156888158955174_772019010114877864_n

Og det fungerte. Men jeg gjorde alt arbeidet, jeg fikk bare vist hvordan man gjorde det. Så jeg gikk til fjellet selv, og klatret det. Og jeg lærte et par viktige dumme ting også.

Du kan bli for fokusert. Jeg jobbet så med tanker og mantraer at jeg til slutt var helt utslitt, overgitt og lei. For meg ble det negativt å gå å tenke på dette hele tiden, jeg ble sliten. Det hjalp ingenting at jeg feks sa: Du kan bare bli bedre og bedre – til meg selv flere ganger om dagen. Jeg ble utslitt av det. Og jeg ble også sliten av tanken: en eller annen gang må jo dette slå tilbake på meg selv, jeg kommer til å feile så. Og så dårlig samvittighet- ja men du tenker ikke hardt nok, ikke nok.

Løsningen min ble å legge hele greia vekk, puste dypt ut. Og bare være( se der – en klisje:) Når jeg ikke skal gå stevner.

Men jeg vet hvordan jeg skal tenke og trene foran et stevne, og hvordan jeg skal legge opp så jeg tror jeg lykkes. Jeg har også fått utfordret meg på mine negative tankeganger, og jeg innrømmer at jeg er like redd og frustrert over å feile nå som før. Men jeg vet også at med mine forberedelser til stevner- så er terskelen høyere for at det går bra.

Ja jeg tror at det er mange ting der ute som kan spille hjernen en puss. Men jeg tror også vi selv også kan spille vår egen hjerne et puss eller to- og klare å bli bedre.

Og siden jeg snart skal på stevne,så er det på tide å klatre litt igjen. Denne gangen er fjellet ekstra sleipt, vanskelig og hardt. Jeg gruer meg litt. Men jeg vet hva jeg har i klatresekken, og jeg vet jeg har klart det før.

 

 

Stevne Hove

Så var dagen over, og selv om det gikk utrolig bra- gikk det veldig dårlig.

Hva gjorde jeg feil, og hva gjorde jeg riktig?

IMG_8044

Første og største feil- jeg klarte ikke å Shake it off. Jeg bare med meg følelser og tanker fra det ene momentet til de andre. Det førte til at opplevelsen i ringen ikke ble en koselig opplevelse. Prima gjorde det hun skulle- det gjorde ikke jeg. Jeg var ikke der jeg skulle være, jeg var ikke der for Prima. Og det var det som gjorde at opplevelsen ikke var så koselig som den burde være. For det burde være en kjempedag, vi kom på delt førsteplass, vi fikk tre 10. Vi fikk to 9, og en 9,5. Fikk en 8 for lineføringen, og en 6 på dekk fra holdt. Der falt hun helt ut, vet ikke hva som skjedde.

IMG_4883

Det var flere gode,og de som jeg kom på førsteplass med hadde en kjempedag. Og de koste seg i ringen- det er mitt mål neste gang. At vi skal kose oss i ringen- for det er tydelig at hun kan øvelsene.

Så nå skal jeg shake it off- og jobbe mot neste stevne.

Det var en blaut affære, det pøsregnet og var ganske kaldt. Det var mange flinke ekvipasjer der, og det er utrolig deilig og herlig å se de mer uvanlige rasene i konkurranseringen.

Talenttruppen og rekruttroppen på landslaget var også der, mye gøy å se på. Dog reagerte jeg på at det var diskre, men ganske stygge korreksjoner- det liker jeg ikke å se. Noen var tilogmed fremprovosert situasjoner så de kunne ta hundene. Sånt blir jeg frustret og lei av å se.

Prima var kjempeflink, så i buret sitt som var dyvått etterhvert, jobbet bra på oppvarmingen, og var generelt herlig. Flinke primusen.

Er ikke så lenge til neste stevne, så da blir det fokus på skjerpings på matmor. Hun skal skjerpe seg i ringen, og definitivt skjerpe seg etter vi er ute av ringen. Jeg er så lettet at jeg er ferdig at jeg bare putter ho i buret og går. Hver gang- det er jo ikke positivt. Det må det blir en skjerpings på.

Jeg har vært så galen at jeg og noen venner har bestilt utstillingstelt. Hjelpes!!!!!!!!!

IMG_3971

 

 

 

Tankekontroll

For det er det til syvende og sist handler om.

Du kan trene, lage lister, trene mer, få alt med deg til stevne e.l

Men er du ikke med i tankene så går det ofte dårlig. Både i livet og på stevner.

Jeg har noen personer jeg ser opp til her i livet, som jeg har lært utrolig mye av.

Lars Monsen er en av de. Han har hva jeg vil kalle en vinnerskalle. Han ser positivt på ting, han lar seg ikke gå ned i kjelleren eller negative tankespiraler lenge av gangen. Han ser flere muligheter og planer hvis noe butter i mot. Han har respekt for naturen, men har også innsikt, erfaring og selvtillit til å vite hva han klarer.

En annen person jeg har lånt et motto til, og gjort det mitt eget er Michael Jackson. Han var dedikert, perfeksjonist og hadde selvtillit til å si nei hvis han ikke var fornøyd med eget arbeid. Hans motto var: Do It With L-O-V-E! ( jeg snakker jo om de tidligere år)

Dag Otto er også en person jeg ler fryktelig mye av, men har også lært meg at det er mellom øra det sitter. I boken sin Viljestyrke skriver han mye om dette, og hvordan det former en.Du har viljestyrke og en god porsjon galskap hvis du går fra Grimstad til Kristiansand på krykker!

Han skriver bla:

Det gjelder å finne motivasjonen og viljestyrken til å utnytte de ressursene du ikke vet at du har.

IMG_4883

En del av viljestyrke er å tore å velge det du synes er riktig- å tør å si nei. Nei til at du ikke er klar til stevne, nei til å ta en kjapp snarvei som inneholder trening du ikke vil utsette hunden din for, si nei til juks.

IMG_4864

Prima prøver seg på juks:)…

Dag Otto hevder jo også å stå bak dette motto:

Det umulige er ikke umulig- det tar bare litt lenger tid. ( mye gøyere å si det med sørlandsdialekt)

Han sier også noe viktig: Ikke bruk energi på noe du ikke kan gjøre noe med

Været feks, eller at du blir liggende med den hunden på fellesdekk, at det kom en hest forbi, at det ble gress ikke grus, at det ble dommerbytte, at den du skulle konkurrere med ikke kan osv.

 

Kaggestad har sagt noe lurt:

Ambisjon er en positiv motivasjonskraft. Den gjør at du har lyst til å lykkes, lyst til å prøve å gjøre det bedre, gi alt.

Prestasjonsangst er en negativ kraft som som suger energi, gjør deg redd for å feile,for å ikke nå målet, og hva andre sier om oss. Styrkeforholdet mellom disse to indre bryterene er viktig, og er viktig for hvor godt vi lykkes. Noen har et ganske likeverdig forhold, mens andre har gjennom årene fått et skeivt forhold. Da er tankens kraft viktig.  Lære seg å snu negative tanker til positive, eller ufarliggjøre disse.

IMG_4908

Bruknapp skriver i sin bok-Ut av rundkjøringen:

At du kan se for deg et trafikklys, rødt, gult og grønt.

Det røde er alle de negative tankene dine: Du er ikke god nok, du er dårlig, dette klarer du ikke osv.

Gul: pust dypt

Grønn: Du kan, dette klarer du, du er god nok osv.

Så når de røde tankene kommer, prøv å gi deg et gult lys, pust dypt- og gå over til grønt og kjør på!! Jeg prøver det ut akkurat nå, og det er veldig lett å huske.

Men den jeg har lært absolutt mest av når det gjelder hvordan man skal tenke er Ingvard Wilhelmsen. Hans bok Kongen Anbefaler er en utrolig god bok, og har gitt meg utrolig mye.

Kongen  Harald sier selv i et intervju:

Jeg har nemlig den holdningen at jeg er frisk inntil det motsatt er bevist.

Hva om vi kunne brukt den holdningen litt mer i hverdagslivet også?

Noe annet jeg også sliter med er:

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

jeg tror det er en TRENINGSSAK!

IMG_4988

Og Kong Harald er en ivrig seiler, og sier i et intervju i bladet Seiling:

Det er alltid like morsomt å se hvor rare i ansiktet proffene blir når vi  slår dem!

Kan Kongen, kan vi!

 

 

 

Den lille spiren

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

cropped-sistebildezsverige-valper-4-uker-470.jpg
Lille Lille Prima

 

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter.  Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

 

DSC_0237

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

IMG_2000

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke.  Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)

Påske

Håper dere koser dere i påsken:)

Her har vi så langt hatt en fortreffelig påske.1931526_10156670523040174_5338441867485802505_n10414068_10156633897010174_8138557264892749258_n

Som dere ser har vi litt snø igjen, men det har smeltet masse de siste dagene med sol, og varmt vær. Vi har hatt mange fine turer, og kvikk lunsj hører med:) Må nyte de siste dagene her til fulle, rett over påska kommer båndtvangen- og det er så viktig at den overholdes.

Vi har også gått et stevne, og det største hinderet denne gangen var: Tenk om!

Så jeg måtte virkelig gå i meg selv, tenke igjennom hvorfor det skulle gå galt, hvorfor ikke. Hva måtte jeg huske på når det gikk bra, hva jeg skulle huske hvis ikke. Og at vi skulle huske å kose oss, ikke ta det så alvorlig- vi kunne ta det som trening. Men det kvernet mye  i hodet mitt de siste dagene. Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv, og snakke høyt til meg selv.

Så når stevnedagen kom så var jeg slik:

Oi ja nå får jeg forbederede meg på å tape, eller kanskje vi har sjangs på de fem beste- skal jeg tørre å tenke den tanken?  Ja hvorfor ikke, du kan jo være heldig. Nei forresten må ikke tenke slik da  tror jeg jo at jeg er noe. Men vi har jo klart det i hallen før,  og det er jo ikke et helt program. Men så kommer jo den og den dog den og den og den, og de har alle slått meg før- de er jo mye bedre. Nei, vi satser på å bli blant de ti beste- HÅPER IKKE DET KOMMER FLERE ENN TI( da kan jeg jo bli dårligere enn det).

Prima var våryr, og hoppet og spratt. Virket som hun hadde et fluebol i hue…. og det synes ikke jeg var positivt. Gikk en laang tur om morran, sa affirmasjonene mine høyt hele turen. jobbet, og så for å få en trøtt hund til stevne syklet jeg 9 km før jeg dro. Følte hun var i grei form, men ikke egentlig sliten. Hjalp ikke at hun oppførte seg som en kanin på speed når vi kom fram. Måtte jobbe med meg selv for å ikke bli irritert. Hadde ikke godfølelse, og de negative tankene kom. Prøvde å tenke positivt med at ja da tar vi det som trening!! Skule ned på kaninen!

 

Gjorde som vi pleier når jeg kom i hallen, varmet opp og da føltes hun ikke så gal allikavel. Jeg forsatte å jobbe med de teite tankene mine. Men bestemte meg vel for at vi prøvde alt vi hadde, kokte det for mye over, så fikk jeg bare legge henne ned mellom øvelsene og puste dypt.

Ble sittende å se på de andre, og heiane det var utrolig mye bra( hjalp det-nei) Like før vi skulle inn satt jeg lukket øynene og sa affirmasjonene mine- der og da følte jeg meg helt håpløs.

Vi skulle inn i to puljer,først tannvis og fellesdekk- der satset jeg på at det kom til å gå greit. Og det gikk greit:)  Hun lå urolig, og jeg glemte å puste så ble kvalm…

inn i buret igjen, vente vente og vente- og de foran meg gjorde det bra. Phu.  Forberedte meg, prøvde å puste rolig- tenke nøkterent.

Ut med oss, og Prima var på. Hun var akkurat så på at det var som gå med Prima på knivsegg- helt på grensen til at hun bikket over. Men vi har trolig fått igjen for treningen- for hun klarte det hun. Fikk litt høye skuldre etter lineføring da jeg følte jeg mista ho litt. Pusta godt ut, og fokuserte på neste øvelse- den klarte vi også.

Var veldig glad det ikke var fullt program idag, det tror jeg ikke hadde gått bra.

Så ble jeg sittende å se på de andre, puste litt. Og misunne de som har bikkjer som har så driv, men så fokuserte!! Det er vårt nye mål!!

 

1918076_10156695140995174_4311747662339229456_n

Jeg håpet at det vi gjorde var bra nok til mitt første mål som var blant de fem beste. vi vant- det hadde jeg seriøst ikke tenkt at jeg kom til å klare. Enda mer utrolig var det at vi ble 3 beste sammenlagt i cupen- det var helt utrolig rart. Og jeg turde ikke gå offentlig ut med før etter en stund, da jeg var sikker på at det var en regnefeil.

For en PRIMA hund jeg har.  Jeg tror aldri jeg har vært så sliten etter et stevne før.

Vi har også  vært på fine turer  med venner og treningskamerater- veldig koselig. Dog viste Prima seg fra en mer “juhu jeg har døve ører” side, men fin tur ble det.

12107030_10156697028845174_8065129550586028554_n

Vi har vært i familiemiddag med masse unger, og jeg blir imponert over den vofsen altså.

Så vi har hatt en kjempefin påske så langt, så gleder vi oss til forsettelsen!

 

Hva har skjedd?

Nå har det gått over 21 dager siden jeg fikk utfordringen fra Wegård- de tre hovedpunktene var:

  1. Hvordan kan jeg skape det beste klima/miljøet å trene og konkurrere i?
  2. Hva er rett affirmasjon for meg/forbredelser?
  3. Husk: Trene teknikk, fysik og psyke.

Jeg har blitt mye mer fokusert på denne delen av det å trene og konkurrere. Jeg synes jeg har tenkt uforholdsvis mye på dette i det siste, går og planlegger, tenker jevnt over hele dagen. Det har nesten blitt litt mye- men det har jo vært en treningssituasjon for meg også.

På punkt 1 har jeg funnet disse punktene som er viktig for at jeg og Prima skal være optimale:

  • Trygghet, jeg må være trygg på at vi kan det vi skal, at jeg har kontrollen, og vi er på samme team.
  • Prima må være godt mosjonert, bruke mye tid på oppvarming, og roe henne ned. Selv om du taper poeng bruk tid på transportene mellom øvelsene.
  • Si affirmasjonene dine jevnlig, tenk fine tanker, PUST!. Kom i bobla.
  • Ta deg tid til å hjelpe andre,og se andre som trener- du blir inspirert og får sett andre.( dette fungere kun etter jeg selv har gått på konkurranser- før klarer jeg ikke konse)
  • Jeg må jobbe med meg selv- hvis det drøyer før vi skal i ringen.

Punkt 2 der har jeg endelig funnet noen affirmasjoner som hjelper- men det kan være de forandres. Men her er det viktigste jeg har funnet ut:

  • PUST
  • Lukk ørene for hviskingen i krokene
  • Si affirmasjonene dine jevnlig utover dagen, gjerne dagen før også- si de høyt til Prima. Dere er på lag, hun må også vite de.
  • Tren deg selv gjerne godt før konkurransedagen, er kroppen sliten er den ikke så aktiv. Mosjon kan også hjelpe mot negative tanker.
  • Ikke tenk overpositivt, og sett for høye mål- det gjør vondt å falle. Men finn noen punkter du skal lykkes med akkurat den dagen.
  • Stol på Prima, og meg selv. Vi prøver så godt dere kan- akkurat denne dagen. Og det dagen i dag som gjelder- akkurat nå- vi to!!

Punkt 3 er det jeg har slitt mest med. Det er vanskelig å finne noe greit å si om seg selv, finne noen affirmasjoner som jeg føler fungerer( og som ikke er som Rambo på speed).

  • Jeg må jevnlig si affirmasjonene mine. Jeg må gjerne si de høyt.
  • Jeg har prøvd å sette opp små delmål jeg skal klare, og se det for meg.
  • Jeg prøvde å skrive ned hva jeg ville se som den perfekte lineføring- det ble 4 A4, ark så det fungerte dårlig.
  • Jeg har innsett at jeg er perfeksjonist, og hvordan jeg kan jobbe med det.
  • Jeg klarer å jobbe bedre mot de negative tankene, hvis jeg beveger meg.
  • Jeg jobber fremdeles med at jeg henger meg for mye opp i poengsummer.
  • Jeg føler at jeg og Prima har fått mye mer TEAM følelse.

Men jeg føler at jeg virkelig har fått masse utav dette foredraget, men jeg har masse igjen.

IMG_8678

Så har det fungert i praksis?

Jeg jukser litt og tar med en konkurranse før foredraget for jeg føler jeg allerede hadde påbegynt prosessen der.

Jeg vant klassen min begge dagene i Rally

Jeg kom som nr 4 i lydighetscupen

Jeg vant min klasse i SørlandsApellen.

Høres kanskje ikke så mye ut, men for meg var det store seiere alle sammen.

 

Og jeg føler vi jobber bedre sammen på treninger, har det mer morro, og er et TEAM!

Nå har jeg kanskje fått min største utfordring til nå- hvordan skal jeg komme videre.

For nå har tanken kommet snikende:

Tenk om jeg bare var heldig?

Da sa en klubbkamerat til meg: og hvorfor tror du det?!

Så enkelt så vanskelig!

Veien videre vet vi ikke noe om- men jeg vet at jeg og Prima er et TEAM!!

 

Våg å tap

IMG_4250

Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)

Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:

Jeg skal VÅGE å TAPE

Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…

Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.

Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..

Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.

Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.

Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…

IMG_2648

Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!

Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.

Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.

Tannvis gikk greit- phu.

Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.

Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.

Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.

Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.

Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.

IMG_2471

Vi svaiet med i vinden ikke i mot.

Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.

Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!!  Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.

Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.

IMG_0313

We touched the sky!

Vi vant med 184 poeng.

Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.

Helt ærlig så er jeg forvirret selv.

Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.

Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.

Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.

Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!

IMG_1540

 

 

Thinking out loud

 

I helgen var jeg på konkurranse. En cup innad i klubben vår. Her skulle jeg teste ut hva jeg har tenkt og pratet om i det siste. En liten test for å se hva som fungerte/ hva som ikke fungerte.

Det skjedde mye den helga, med flere treninger- så på søndag hadde jeg en hund som var sliten.

  • Prima var sliten, eller  på vei til å bli sliten. Merket at hun faktisk manglet litt sprut i konkurransen.
  • Trygghet- det var en kjent plass, kjent dommer, masse kjente folk
  • Mat m.m- jeg fikk i meg mat og drikke. Jeg hadde nok klær, Prima hadde det hun trengte. Fløy på do, men det gjør jeg når jeg er nervøs.
  • Jeg visste at vi kunne øvelsene, hvertfall to av dem veldig godt.
  • Jeg så de som gikk før meg, forberedte meg på hvor vi skulle stå, gå osv- la en plan for hvordan jeg skulle transportere mellom øvelsene.
  • Prøvde å prate med de andre, og heie- jeg skulle senere inn.
  • Jeg hadde mentalt sett for meg hva jeg ønsket
  • Jeg sa affirmasjonene mine, sa de til Prima også:)

Så hvordan gikk det?

Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg ble nr 4 av 11 i min klasse.

Det var fire øvelser, og den eneste under 8 var en 7,5 på Stå under marsj- der ble Prima usikker( merket at jeg var nervøs) og snudde seg  når jeg gikk inn til henne. Helt greit.

Transportene gikk greit, merket at hun var litt for sliten- men gjorde alt hun skulle.

Og øvelsene jeg var usikker på gikk veldig bra- har forandret innkallingen min for en uke siden.  Så alt i alt en veldig bra kveld.

Vi klarte, vi turte og vi gjennomførte til gode karakterer:)

IMG_2546

På mandag hadde vi en gjennomkjøring av alle øvelsene i kursgruppa- satt opp som en lissomkonkurranse- i mitt hode hvertfall!!

Så da måtte jeg gå igjennom lista mi igjen.

  • Prima virket sliten, så den dagen fikk hun hvile hele dagen. Lett trening før vi begynte. Merket at det var mer sprut i henne, men kontrollerbart.
  • Jeg hadde spist,drukket, var komfortabel osv.
  • Jeg var tidlig ute- jeg liker egentlig det. Fikk med meg de foran meg, hvor øvelsene skulle osv.
  • Hadde bestemt meg på forhånd å bruke tid på transportene- og jobbe med ho mellom øvelsene.
  • Sa tingene jeg skulle, og godpratet med Prima.

Entret ringen, kjente nervene som en liten murring. Prima var i godslaget, banen var kjent, dommeren var kjent og det var jo kursgruppa som var publikum. Etter første øvelse var de alle borte- vi var i bobla. Sånn kan det gå når vi er i FLOW, i bobla- bare jag og Prima.

Tannvis: 10

Fellesdekk: 9 ho faller på skinka- helt greit.

Lineføring: 9,5 herregud hun var perfekt å gå med:)

Dekk fra holdt: 9,5

Innkalling: 9 og med en slik ny øvelse:)

Stå under marsj: 8 helt greit:)

Hopp over hinder: 9,5 også den med ny innkalling:)

Avstandskommandering: 10 🙂

Helhet: 9 🙂

Dette var deilig!!

Transportene gikk bra, på slutten måtte jeg legge henne et par ganger for da ble hun litt høy. Men det fungerte bra med sitt, rolig klapping og fotfølgende mellom øvelsene.

Dette var deilig. Vi kan, vi får det til- vi må bare tørre og våge- ikke alltid like lett.

 

 

What goes around, comes around

Et kjent ordtak som jommen har sin sannhetsgestalt.

Dette er tanker og grublerier jeg går igjennom etter foredraget med Wergård.

Hvordan oppfører vi oss på treninger og stevner.

Siden jeg skal tenke gjennom aspektene ved trening, så var dette et av de punktene jeg ble sittende og gruble på.

Hvordan oppfører jeg meg på stevner og trening- hvordan blir jeg oppfattet av andre?

Er jeg villig til å hjelpe?

Ja, det er jeg. Men jeg er også redd for å ikke ha nok kunnskap til å egentlig gi hjelp.

Men hjelp kommer jo i mange fasonger. Jeg og Prima er nok ganske gode på forstyrrelser- altså forstyrre andre;)
Så kommer til det jeg synes er vanskelig.

Er jeg flink til å be om hjelp, og er man flink til å tilby hjelp.?

IMG_4356

Hvordan er jeg på stevner- ser jeg andre?

Hva hvis jeg gjør det bra, og andre gjør det svært dårlig- og det fører til at jeg vinner eller får en bedre plassering?

For det første jeg er svært uvant med å gjøre det bra på stevner.

Jeg føler med alle som sliter, for jeg kjenner følelsen så inderlig godt. Og det gir meg ingen glede å slå de. Jeg får bare vondt for de det går så dårlig for de.

Men dette er kanskje slik det er for alle. Man sitter på stevner, det er mange folk. Man sitter gjerne sammen med noen man kjenner, man følger med, klapper, kjadder osv.  Men man får ikke pratet med alle, får ikke gratulert de som gjorde det bra osv. Godt vi har fjeseboka så en kan gi LIKES i ettertid:) Og før jeg selv skal i ringen er jeg dårlig til å se andre, jeg er for opptatt med mitt.

Og det skal sies, jeg synes folk på stevner har vært utrolig flink til å støtte hverandre, masse klapping  og heiing. Det er gøy. Selv merker jeg lite til det når jeg er i bobla.

IMG_4291

Det som kan slå beina under meg er, hviskingen. Den som du hører, men det er ikke meningen at du skal høre den.( og dette er like mye erfaringer fra utstillingsringen og andre stevneformer oppigjennom årene- det skjer overalt)

Den som ormer seg inn, og setter en liten tvil.

Gjorde jeg det virkelig bare bra, fordi banen var lett, lysforholdene var gode, jeg hadde mer tid til å trene, dommeren kjente meg, jeg hadde hund fra kjent oppdretter, jeg hadde dyrere utstyr, mer penger, bedre handler osv. Lista er lang, og den kommer alltid til å være der. Dette kommer alltid til å skje.

Jeg må jobbe med å tro på at det jeg gjorde var bra, og bra nok. Jeg ble dømt sånn ble det!!!

IMG_4361

Wergård sa noe viktig:

Man blir bedre av å trene med de som er gode/best.

Så jeg må trene med folk som hjelper meg til å bli bedre, støtter meg til å bli bedre og gjør meg bedre- og sånn må jeg også være igjen.

Litt grublerier fra meg, og noe jeg kan gå tilbake til å lese på.

 

 

 

Hva er mitt ansvar?

IMG_6342

Hva er mitt ansvar ovenfor hunden på en konkurranse eller trening. Enda viktigere på konkurranse.

At hunden skal prestere sitt beste:

Da må den være luftet, matet(kanskje ikke matet, hva fungere best for din hund) den føler seg trygg enten i bilen, buret eller ved dine føtter.

At den vet hva som forventes av den, det øker trygghet både hos mennesker og dyr. At vi oppfører oss likt, og det er her jeg sliter. Jeg er så forandret på konkurranse at jeg ødelegger for Prima. Fordi jeg er nervøs.

Da har man to ting man kan gjøre:

  1. Man kan jobbe med seg selv, mentalt og fysisk. Utfordre seg selv i settingen, jobbe med hva som trigger nervøsiteten, hva som utløser det hele osv.
  2. Man kan vel for fader bare lære bikkja at du skal prestere okke som jeg oppfører meg. Jeg mener: de bikkjene klarer det utroligste, men IKKE DET lissom?

Jeg har vel innsett at størstedelen av ansvaret faller på meg, men at jeg kan også etter mer trening og konkurranse kanskje forvente at Prima tenker: åh ja nå stinker mamma, har skjelvende knær, peser som et bulldog og har høy skjærende stemme- da får jeg bare gjøre som det jeg får beskjed. For det skjer noe gøy til slutt.

Så hvis mitt ansvar er Prima å hennes behov-hvilke ansvar har jeg for meg selv?

  • Jeg kan være så godt forberedt som jeg kan, trent nok på de øvelsene vi skal igjennom, vite at det sitter i flere situasjoner og miljøer.
  • Jeg kan ha trent med folk som hjelper med, støtter meg, heier på meg og lager et miljø sammen med meg for å lykkes- omgi meg med rette folk
  • Jeg kan passe på å ha med de fysiske tingene jeg trenger, utstyr, klær, penger osv.Det hjelper ikke på nerver og lysten til å konkurrere hvis du sitter i sludd i altfor lite klær.
  • Jeg kan passe på at jeg har gitt meg selv det jeg trenger, mat,  kanskje det hjelper på nervene å trene? Lese? Prate?. Tenke gjennom hva jeg selv trenger for å prestere.
  • Tenke igjennom det hele mentalt. Hva skal du gjøre, hva skal du si når, hvor skal du gå fra den øvelsen til neste.
  • Ta en mentalprat med deg selv: Si et mantra, eller noen ord, se for deg den perfekte øvelsen, snakk snilt til deg selv. Tenk Pollyanna tanker( si tre gode, positive ting hver dag) her kan det være tre positive ting som gjør at dere lykkes, tre positive ting om deg selv, eller treningen eller bikkja.
  • Jobb deg inn i bobla, husk bestevennen din og gjør ditt beste utfra akkurat deres ståsted akkurat nå.

IMG_6143

Jeg har prøvd denne oppskriften, og skal prøve den litt videre for å se om det kan hjelpe.

Jeg har meldt meg på konkurranse til helgen, og jeg kjenner at jeg allerede nå må jobbe med det.

Jeg har noen punkt på lista som er krysset av, og når jeg ser på den-så ser jeg at det er bare mine ting som står igjen. Så det er jeg som må forberede meg.