Lp Cupen

Nå er den over tre mandager med stress, nervøsitet, engstelse, glede, kos, morro og uventede opplevelser.

Så hvordan gikk det?

Jeg var jo på felgen etter første mandagen etter 0, og synes alt var jævlig.Jeg slet mentalt, og synes alt var fryktelig vanskelig. Men jeg ville ikke gi meg. Dette kunne bli en kjempeerfaring, og før eller senere så får jeg flere nuller- selv om perfeksjonisten i meg hater tanken.

De to siste mandagene gikk det bedre, hvertfall den mellomste- den gikk kjempe. Jeg koste meg hele tiden, jeg tror jeg smilte en gang i ringen. Og jeg var tålig fornøyd selv om jeg plukket med deg en 7. Det må jo kalles fremgang??!!!!!!

Så etter andre mandagen som jeg da på tross av min null så lå jeg blant de fem beste, og dermed ble perfeksjonisten hovmodig, og tydeligere frem. Det straffet seg på siste og tredje kurskveld. Så da raste jeg nedover( ja perfeksjonisten var tydelig fremme) og ble blant de 6 beste. Perfeksjonisten i meg gav meg huden full, og synes jeg skal trekke meg fra hele lydigheten, for det er flaut det  jeg klarer å prestere i ringen.

Men skal jeg se litt mer fornuftig på det, og putte perfeksjonisten vekk litt så er dette noen av høydepunktene:

Jeg turde, jeg kunne safet og gått i rekrutt( noe jeg trolig hadde klart meg langt bedre i), men jeg hoppet, falt litt og gikk i kl 1

Vi har aldri trent konkurransefellesdekk med heste, og hunder som bjeffer.

Prima har aldri trent med en mamma som har vært så skuffa og utafor som etter den nullet, men jeg skjerpet meg.

Vi har aldri trent med høyttaler anlegg som plutselig kommer ljommende midt under øvelser

Vi hadde før disse tre mandagene aldri trent på fire av de øvelsene som vi fikk, og som jeg klarte uten å nulle!

Vi har aldri vært i en slik konkurranse, med så mye forstyrrelser, masse folk, andre hunder og en tålig forstyrret mor.

Hatt publikum og dommer under slike forhold

Jeg har aldri gått en konkurranse før hvor jeg har fått null eller 7, og ikke forlot banen.

Og siste mandag så klarte jeg endelig transportetappene:)

Så alt i alt har det kommet mye bra utav det her. Vi har masse å trene på, men jeg tror også det et potensiale der. Jeg kommer til å gå tilbake i treningen,og bygge mer verdier og trygghet i grunnarbeidet.

Så jeg sier som Astrid Lindgren sier:

I blant måsta man gøra sakar man inta vågar, annars er man inta et manniska utan bara en liten lort!