Trening

Hadde en fin trening i dag. Men først hadde vi kurs,og det er like spennende hver gang. Og veldig gøy å se fremgang hos deltagerene:)

Imorres hadde vi en fantastisk tur i mørket. Deilig med en stille og rolig morgentur før hverdagen begynner igjen.

Jeg fikk noen fine økter med fvf, vi har jobbet hardt med den, og nå begynner den å se bedre ut.

Apportering over hinder har jo vært en nøtt. At hun ikke klarer de to tingene samtidig har vært en irriterende sak. Men i dag så gjorde jeg noe lurt. Jeg fjernet plankene i hinderet, belønnet for hver gang hun gjorde rett. Så la jeg på en planke, og fikk så gjort hele øvelsen med full høyde- det funket. Så blir det spennende å se om hun husker det til neste gang..

Så fikk jeg hjelp av L til noe jeg har slitt veldig med. Neseprøven. Det er noe jeg aldri har gjort før, og vært veldig usikker på hvordan jeg skal lære inn.  Men til nå så prøver jeg:

En pinne med min lukt, få frysmarkering på den. Når hun har skjønt det, så prøv å få belønnet at hun “hoover” rett over pinnen. Men det er ikke rett å time dette riktig, og få nok og gode repitisjoner. Heldigvis har jeg en hund som har masse motor, og tåler å feile. Så det ble en  lang økt med mindre og noen gode repitisjoner. Det virket dog som vi sakte går riktig vei.

Fikk også hjelp av Lotte for å skjønne litt mer av avstandstrøbbelet jeg har hatt. Og pr nå så har jeg gått for strutsementaliteten- hvis jeg ikke ser den- så trenger jeg ikke tenke på den. Men det fungerer jo ikke så veldig godt i lengda.

Jeg prøvde å forstå hva hun mente, og gjøre som hun foreslo- men jeg aner at jeg er en elendig elev… Her må jeg få mer hjelp. Men her står det på meg ,og ikke vofsen. Det er jeg som trenger mest læring her.

Vi fikk også trent ruta, og lærte at jeg må ikke slurve med kriterier eller musematta.

Og Prima klarte å jobbe, selv når det kom en løs hund rett i ruta- flinkeste bisken.

Det er gøy når en føler en får igjen for treninga en legger i .

Vi har hatt en fantastisk helg på hytta, den skal jeg snart fortelle mer om.

Herlig treningsøkt

I går var dagen for første gang vi hadde innetrening i den fine hundehallen vår. Veldig greit med hundehall for  oss som vil trene selv om det er kaldt og guffent ute. Gamle damer liker litt komfor:)

Først holdt jeg kurs med en fin gruppe. Det er alltid spennende og litt nervepirrende å holde kurs- særlig når det er første gangen. Men det var en trivelig gjeng som virket som de synes det var stas- da er det lettere:)

Jeg har sittet og lest litt på min egen blogg om valpetida og unghundtida med Prima- og gud hvor langt vi er kommet.

Hun er utrolig flink i bil, enkel å ha med, synes det er kjempestas

(når hun var valp, spydde hun eller sutret)

Hun ligger så utrolig bra og stille i buret

( fra en som ikke ville ligge i bur, som pratet høylytt og ikke likte andre hunder i nærheten av buret sitt)

Hund som vil jobbe, er så på- og vil vil vil

( fra unghunden som satte potemerker på veggen, suste rundt og potte tette ører)

Hund som ligger på fellesdekk/sitt selv om jeg forsvinner, går til andre hunder, går og henter noe, forsvinner ute av synet, om hunder flyr forbi, andre leker osv

( fra hund som hadde langline, stakk fra fellesdekk, begynte å leke med de andre, reagerte på andre hunder i lek, sutret hvis jeg gikk for langt vekk)

Hund som selv om hun er høy klarer å kontrollere seg bedre

( fra valp/unghund som igjen satte potemerker, ikke klarte å roe seg, og generelt var en irritasjon til tider)

 

Det er så deilig når en plutslig innser at all jobben en har lagt ned i hunden faktisk betaler seg, en ser  resultater.

i dag hadde jeg med godbiter jeg sjelden bruker. Pølser er så enkelt. Men det var tilbud på lever, så selv om lukta er litt eh heftig så blir det skikkelig gode godbiter. Som fungerte knall i går.

Jeg begynte med oppvarming, jeg må være flinkere med det.

Så siden vi jobber med en skikkelig god lineføring/fri ved fot på kurset, så kan jo ikke jeg være dårligere. FVF min er blitt skikkelig dårlig, og grunnen er rally- for der er ikke en perfekt fvf særlig viktig. Det har straffet seg, så jeg må begynne på nytt igjen. Men selv om FVF kanskje er noe kjedelig å jobbe med, er den så viktig at jeg må legge en god jobb i det. Så da ble det noen fine korte økter med høy intensitet og fullt fokus. Vi var faktisk så fokuserte at vi ikke EN, men TO ganger gikk på en annen ekvipasje…obs.

Vi trente også full fart- som er min kommando på rundt kjegla- det var kult sa Prima- kjempegøy faktisk.

Sitt under marsj hadde vi desverre helt glemt, så der mått vi pugge litt- og pugge mer fremover.

Men jeg hadde en bestevenn som var helt på, storkoste seg og ville mer mer mer.

En herlig god økt med en fin vofs.

Hva er det viktigste for at du skal få en god økt?

Er det nødvendig?

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

 

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

  • Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
  • Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
  • Det er lov å  være god
  • hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
  • Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
  • Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
  • Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
  • Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
  • Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
  • Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
  • Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

 

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Rottweiler utstilling i Stokke

Jeg var med som maskot forrige helg for å støtte og heie på klubbvenner.

Det var lp stevne, men også Siegershow og klubbmesterskap for rottweilere, og siden jeg hadde mye med rottiser å gjøre noe noen år tilbake var det koselig å få sett litt på rasen igjen.

Tok noen bilder, her kommer et bilderras

Jeg hadde ikke katalog, og har dermed ingen anelse hvem som er hvem, eller hvem som vant.

Valpene var jo sjarmerende:)

Lurer på om dette er BIM valpen

samme farge da…;)

s

LP pallen kl 2

 

bilder fra treninger

Mange har spurt meg hvor mye jeg trener for å nå målene mine.

Det varierer, men øker selvfølgelig mot stevner el.

Men uken før stevne kan se slik ut:

Mandag:

1 times mosjon

1-2 timers trening kurs( da er det jo ikke hele timer i ett)

Tirsdag:

1,5 times tur i skogen med venner

1,5 time med trening

onsdag: 40 min sykling

Tre økter på 5 minutter hver på kvelden

Torsdag- hadde lyst på en hviledag.. men det ble trening.

Ca 1-2 timer på kvelden

Fredag:

30 min tur

2 timers trening

Lørdag:

1,5 time mosjon

noen få treningsøkter på kvelden

Søndag:

1 mil sykling

2 feltsøk

og oppvarming/trening tre økter før jeg skulle i ringen.

Denne uken hvor det skjer lite, og det ikke er særlig mye trening- så er det kanskje ikke mer enn tre til fire treninger i uka- og mer fysisk mosjon.

Det varierer altså hvor mye jeg trener.

Det viktigste er ikke hvor ofte og mye enn trener, men kvaliteten på treningene. De beste øktene jeg har hatt har vært foran tv, og bare korte økter.

Kos dere med treningen uansett hvor mye dere trener:)

Treningsglede og treningsmotivasjon

Jeg kjenner jeg blir veldig motivert av å se andre trene, se hvordan de lykkes, hvordan de løser problemer og hvordan vi hjelper hverandre til å bli gode.

Dette er noen få av de gode treningskameratene jeg har, og som jeg stadig lærer noe nytt av og drar glede av deres erfaring.

jeg har også endret meg. Før ville jeg holde på med rally(det vil jeg fremdeles) for jeg likte at det er så uhøytidelig- at det er det å ha det trivelig sammen som er hovedfokuset. Men også rallymiljøet har endret seg- det er blitt mer konkurransepreget- det er viktigere å lykkes å være på topp. Om den er lettere enn vanlig lydighet, er den blitt mer finpusset og perfeksjonert enn for bare noen få år siden. Og nivået er blitt mye høyere enn for bare tre år siden når jeg begynte. Det er fremdeles et veldig koselig og inkluderende miljø- det liker jeg. Og variasjonen i raser og folk.

Men jeg har begynt å sette mer pris på lydigheten- der jeg for noen få år siden synes den var stiv, og fryktelig pirkete- ser jeg nå en sport med høy vanskelighetsgrad og krevende momenter.  Og jeg ser en haug med mennesker som inspirerer meg og får meg bedre. Jeg gleder meg til å prøve resten av veien mot kl 3. Jeg er ferdig med å deppe over tapte sjanser, og har allerede grepet en ny sjanse.

Jeg har aldri hatt en så god hund før , jeg har aldri hatt så mye erfaring( kan komme mer senere) og jeg har aldri hatt sjansen til å prøve dette- så jeg tar like godt å prøver hele veien- kanskje vi klarer det???!!!!

Denne høsten og neste år blir virkelig et år hvor vi får testet grensene våre på mange ulike måter. Heia må det gå godt:)

Takk igjen inspirasjon, gode ord, heiarop, erfaring, muligheter, treninger, hjelp, støtte, og nye sjanser. HURRA FOR DERE!!

 

Filmsnutt

Bare en liten filmsnutt for å teste ut litt.

Nå er august kommet, og vi må sett oss mål, lage en god plan og sette igang med treninga. Det er litt seigt, jeg er fremdeles i sommermodus- Prima har løpetid.. og det så avslappende akkurat nå.

Men snart er det cup, stevne og mer treninger- så her må jeg bare ta meg selv i nakken. Jeg må trene, for vi har hatt alt for lang sommerferie.

Høsten blir travel, dog ikke så travel som jeg håpet på.

Jeg nevnte jo at jeg håpet på å bli med på noe jeg hadde søkt på, nemlig en Elitesatsingsgruppe- men jeg ble ikke valgt ut. Føler på både lettelse og skuffelse. Men jeg trøsteshoppet så det så.. hjelper på alt. Særlig når det inneholder den nye boka til Siv Svendsen og Maria Brandel. Litt mer hundeleker, og bursdagspresang til Prima:)

Men jeg håper jeg kan komme med på flere treningssamlinger i høst, og jeg skal jo på kurs med verdens beste Siv Svendsen- GLEDER MEG!!

Jeg skal også gå kurs i høst i stedet for å være instruktør, det blir spennende. Så blir det hvertfall en dag med innetrening med fine damer hver fredag, og kanskje noe mer- får se om jeg får plass. Det er begrenset plasser på innetreningen.

Jeg skal jo være med på både LP og RL cuper, og stevner- så høsten blir ikke rolig for å si det sånn.

Prima har jo bøsta snart, og det skal feires tre dager til ende- man blir jo voksen må vite(tror ikke Prima har fått det med seg) Så gode forslag til ville bursdagsleker, og fest blir godt mottatt.

Nei, jeg får løsrive meg fra Lars Monsen over fjellet og ta en klikkerøkt med treningskameraten min.

 

Litt mer bilder fra Hove

Prima er nå høyløpsk, og å gå tur nå er som å gå tur med hannhund. Hadde hun gått spor like godt som hun går etter hannhundpiss så hadde bikkja mi vært noe å satse på i bruks:)

Men her kommer litt bilder, mesteparten er tatt av Evelina Fors- TUSEN TAKK!!

Milo er så søt så her er flere bilder av han:)

Så kommer verdens skjønneste Laika- herlig kosejente som har verdens mykeste pels.

herlig utrykk på vei inn i ruta:)

Så kommer en kjekk herremann med en sjarmerende lugg. Selveste Bagheera en fuglehund og lp hund av typen gordon setter

Se på den sjarmerende herremannen da:)

Verdens herligste labrador. Herlige fine og skjønne Emil.

Prima igjen… bare fordi jeg kan..:)

En labrador til dette er Echo

Fine Hera som dere har møtt før:)

Eh Prima hva gjør du her igjen????

okei du kan få avslutte bloggen for denne gangen:)

Kos dere i sommervarmen:)

Trening på klubbhytta

Vi ble en gjeng som trente litt her forleden, ja den samme dagen som det gikk dritt for meg. Men var veldig gøy å se folk igjen, og se hvor godt folk gikk.

Det var fryktelig varmt her hjemme, og ute på Hove var det nesten kaldt… eller deilig som jeg kaller det. Ble litt bilder, så her kommer et bildedryss..

Skriv gjerne fotograf(undertegnde) når du bruker bildene:

Split synes det var kjempekult å trene igjen. Han har litt samme livsglede som Prima, sånn hurramegrundt nå er det fest igjen- stilen:)

Her er Milo, en kjekk blue merle sheltie gutt. Med herlig attityde og en sjarmerende lykkepille.

Er godt med litt publikum, da får man lett litt nerver..

Her er Blackie en herlig, skjønn blandingjente. Veldig sjarmerende.

Her er Embla ho har dere jo møtt før. På det nederste bildet klarte hun ruta og target- det hadde hun klart på første forsøk hvis den som hadde ansvaret for target(host) hadde husket å legge den ut. Men den personen(host) pratet seg vekk- så jeg fikk fyken…

men er kjempegøy å se disse flinke førerene og hundene. Takk for en koselig kveld.

Ps kommer mer bilder i neste blogg