I pinsen dro jeg og venninne til hytta vår. Jeg elsker hytta vår, det er rolig, stille og nydelig der. Og ikke noe særlig noe nett, eller andre elektroniske ting. Så vi tar det helt med ro, med levende lys, god mat, den fine praten og brodering.
Prima nyter å være på hytta, hun elsker å bade, være på lange turer og bare være til. Hun storkoser seg.
Så det har blitt mange turer, sykling der vi etterhvert måtte bruke sokk da hun ble litt sårbeint, hadde med kløv men den ble ikke brukt. Vi dro til stranda og det ble mye bading og masse bilder. Så her kommer et bildedryss.
PS:
Vi fikk jommen en ganske så fin gjennomgang av noen av lydighetsøvelsene til stevne. Vi vet begge at vi kan, nå er det bare å finne troa og den gode mentale delen så er vi klare.
Men her kommer det litt bilder. Fotografer er Evy Johnsen og Marit Tveit
Beklager ikke så veldig oppfinnsom tittel, men pytt sann.
Jeg har med stor interesse fulgt serien om familien Ingebrigsten på NRK i våres. Og det har jo vært ganske omdiskutert. At ungene i familien begynner målrettet og hard trening i ung alder, for å bli gode nok. Faren synes det er helt innafor,og mener man må satse for å lykkes- og gå janteloven midt imot. Ungene har jo selv vært med på det. To av de har jo gitt seg, de synes det ble for tøft, og mista motivasjonen. Men tre av de1,5 er jo i toppen i Norge. Og de elsker det de driver med. Så hva motivere de? Yngstemanns motivasjon er å bli best, og hvertfall bedre enn brødrene sine.
Jeg ønsker de lykke til på reisen og håper de klarer sine mål
Jeg drar dette over i hundeverden, og her kan man jo se lignende tendenser.
Valper kan nesten apportering og innsitt før de forlater oppdretter. Og de er gjerne ikke mye over 1,5 år før de er i Elite. Og det er jo utrolig at det går an, og hvor mye arbeid det ligger bak. Hurra til de.
Jeg er og har alltid vært litt på at: jo jommen skal valpene lære, mye og mest mulig. Men å konkurrere før de er godt over året satser jeg ikke på. Det er noe med modning både i hode og kropp som skal få satt seg. Det er noe med at det er vel og bra at de skal kunne et lydighetsprogram, eller gå et spor- men de har også så mye annet de skal lære. Hverdagslivet er så mye viktigere enn stevner. Så her hos oss går alt litt sakte. Og ja jeg kjente på det grønne trollet når søskna forsvant opp i klassene og jeg smakte på rekrutt.
Men Prima skal leve i mange år, og hvis jeg når toppen innen hun er to år, hva har jeg å hige etter?
Og det kreves mye for å holde seg i toppen, vet ikke om jeg har mulighet eller ork til det. Ser nå at jeg med kurs og div, så får jeg ikke trent mer enn en- to ganger i uken. Det holder ikke til å vinne i de høyere klassene.
Jeg har jo klart målet mitt i rally i år. Det hadde jo vært litt fjongt å kanskje klare en tittel til? Før de nye reglene kommer til neste år.
Jeg har hvertfall lyst til å klare et sølvmerke i LP, og en tittel hadde vært gøy. Jeg orker ikke rykke ned til rekrutt til neste år. Da får det blir kl 1 omigjen.
Men ser jo også at de mnd det er mest stevner i høst, er da Primusen har trolig løpetid- så vi får se. Alt kan skje.
Men jeg er personlig glad jeg ventet med stevner til hun var noget eldre og mer moden. Ser mange kommer kjapt opp i klassene og så stangnerer det- hvorfor er det nok mange grunner til. Personlig synes jeg nok at TTT- ting tar tid- er en god tanke.
Akkurat nå er det snart stevne, kjenner på nervene og at vi har øvd alt for lite. Men nå skal vi på fjelltur- gud det skal bli fantastisk.
I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett
.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.
Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.
Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.
Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)
Lille Lille Prima
Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.
Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.
Men på kurs måtte vi jo:)
Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter. Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!
Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.
Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?
Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.
Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?
Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?
Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!
For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke. Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.
Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!
Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)
I helgen var jeg på konkurranse. En cup innad i klubben vår. Her skulle jeg teste ut hva jeg har tenkt og pratet om i det siste. En liten test for å se hva som fungerte/ hva som ikke fungerte.
Det skjedde mye den helga, med flere treninger- så på søndag hadde jeg en hund som var sliten.
Prima var sliten, eller på vei til å bli sliten. Merket at hun faktisk manglet litt sprut i konkurransen.
Trygghet- det var en kjent plass, kjent dommer, masse kjente folk
Mat m.m- jeg fikk i meg mat og drikke. Jeg hadde nok klær, Prima hadde det hun trengte. Fløy på do, men det gjør jeg når jeg er nervøs.
Jeg visste at vi kunne øvelsene, hvertfall to av dem veldig godt.
Jeg så de som gikk før meg, forberedte meg på hvor vi skulle stå, gå osv- la en plan for hvordan jeg skulle transportere mellom øvelsene.
Prøvde å prate med de andre, og heie- jeg skulle senere inn.
Jeg hadde mentalt sett for meg hva jeg ønsket
Jeg sa affirmasjonene mine, sa de til Prima også:)
Så hvordan gikk det?
Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg ble nr 4 av 11 i min klasse.
Det var fire øvelser, og den eneste under 8 var en 7,5 på Stå under marsj- der ble Prima usikker( merket at jeg var nervøs) og snudde seg når jeg gikk inn til henne. Helt greit.
Transportene gikk greit, merket at hun var litt for sliten- men gjorde alt hun skulle.
Og øvelsene jeg var usikker på gikk veldig bra- har forandret innkallingen min for en uke siden. Så alt i alt en veldig bra kveld.
Vi klarte, vi turte og vi gjennomførte til gode karakterer:)
På mandag hadde vi en gjennomkjøring av alle øvelsene i kursgruppa- satt opp som en lissomkonkurranse- i mitt hode hvertfall!!
Så da måtte jeg gå igjennom lista mi igjen.
Prima virket sliten, så den dagen fikk hun hvile hele dagen. Lett trening før vi begynte. Merket at det var mer sprut i henne, men kontrollerbart.
Jeg hadde spist,drukket, var komfortabel osv.
Jeg var tidlig ute- jeg liker egentlig det. Fikk med meg de foran meg, hvor øvelsene skulle osv.
Hadde bestemt meg på forhånd å bruke tid på transportene- og jobbe med ho mellom øvelsene.
Sa tingene jeg skulle, og godpratet med Prima.
Entret ringen, kjente nervene som en liten murring. Prima var i godslaget, banen var kjent, dommeren var kjent og det var jo kursgruppa som var publikum. Etter første øvelse var de alle borte- vi var i bobla. Sånn kan det gå når vi er i FLOW, i bobla- bare jag og Prima.
Tannvis: 10
Fellesdekk: 9 ho faller på skinka- helt greit.
Lineføring: 9,5 herregud hun var perfekt å gå med:)
Dekk fra holdt: 9,5
Innkalling: 9 og med en slik ny øvelse:)
Stå under marsj: 8 helt greit:)
Hopp over hinder: 9,5 også den med ny innkalling:)
Avstandskommandering: 10 🙂
Helhet: 9 🙂
Dette var deilig!!
Transportene gikk bra, på slutten måtte jeg legge henne et par ganger for da ble hun litt høy. Men det fungerte bra med sitt, rolig klapping og fotfølgende mellom øvelsene.
Dette var deilig. Vi kan, vi får det til- vi må bare tørre og våge- ikke alltid like lett.
Det har blitt jevnt med trening i det siste. To ganger i uken jevnlig, lydighet og rally. Og så gjerne en eller to treninger til med rally e.l. Veldig stas.
Ute har det siste uken bare vært holke, og jeg hater holke..!!!
Prima bryr seg ikke så mye om føre hun, mens matmor som sliter med både betent akilles og hæl sliter med å gi dyret så mye mosjon som hun burde ha. Da får vi trene mer:)
Rally føler jeg det går fremover på, men jeg sliter jo litt med stevnenerver der også(beklageligvis) og en Prima som alltid er for mye på, første gang i ringen. Og det er jo akkurat det vi som er så dumt. For på stevner så blir det ofte venting, ikke god nok oppvarming osv. Det må jeg fikse på et vis.
Lydigheten går greit,kjenner at jeg begynner å bli litt eh ikke akkurat superinspirert til å forsette. Vi får se. Jeg tar vel noen konkurranser for å se om jeg har kjangs til opprykk.
Felt er derimot fryktelig gøy, og Prima er flink- dog går det nok i raskeste laget- men regner det løser seg med erfaring. Det er betydelig mindre løping i feltet nå.
Jeg har nesten bestemt meg for at i vår blir det ikke kurs, men vi får se.
I helga får vi besøk av en kjekk herremann så får vi som vi ikke får beveget oss litt både her og der:)
Det hele begynte på fredag, med en god lang tur sammen med helten og bestekompis Lotus
De storkoste seg i to timer med lek og morro. Er så deilig å se de sammen:)
På lørdag ble Prima så heldig at noen ville låne henne ut til en skitur. Jeg visste at Prima ville elske det, men var litt usikker på hvordan det ville gå.
Det hadde gått så utrolig bra, de hadde storkost seg, og gått 15 km med en venninne som hadde med hund. Det er så deilig å høre. Prima er prima hun:)
På søndag hadde vi meldt oss på kurs for School4Dogs, og gledet meg enormt.
Planen min var egentlig bare å få tips til bedre fokus, forståelse og samarbeid oss imellom- det ble det, men det ble mer.
V som hadde vært der på lørdag også, sa at han hadde begynt med å gå et helt kl 1 program, så de kunne gi tips. Og den ideen heiv jeg meg på. Når det var min tur var jeg kvalm, svett og knea skalv- hurra! Akkurat som på stevne. Og Prima var akkurat som på stevne også…….
Noen av de andre på kurset:), Her ligger Dronning Prima, og avventer ny kommando, mens mor må kjadde litt med instruktørene.
Vi må jobbe med veksling mellom høy lav, rolig belønning, utholdenhet, holde fokus. Men det var mye bra å bygge på.
Jeg koste meg på kurset, og fikk noen skikkelige gode tips og treningshumør:)
I gjennomgangen på kl 1 så ble det ca sånn:
Tannvis- helt kjempebra
Lineføring- mye bra, litt høy i løping og tendens til hopping(og hopping) i venstresvinger, kjappe holder.
Fellesdekk uten andre: Veldig bra, fin fokus på meg, kjapp neddekk, kjapp oppsitt.
Dekk fra holdt: Kjapp neddekk, snusing på min innkomst, dobbeltkommando på oppsitt.
Innkalling: der tjuvstarta ho, og etter det ble det mer tull og tøys. Transportene var ræva igjen.
Stå under marsj: dobbeltkommando snusing når jeg går inntil.
Hopp over hinder: hopper kjapt, grei innsitt
Avstandskommandering: Kjapp neddekk, dobbeltkommando på oppsitt, snusing.
Så det er tre hovedirritasjoner for meg:
Transportene, her fikk jeg tips om å lære inn sitt, istedet for å legge ho det kan sees på som trening.
Snusing ved min innkomst: frustrasjon og stress hos Prima- demping
Dobbeltkommandoer: Her er det nok stress og frustrasjon som slår inn.
Så mye bra, mye å jobbe med. Men vi er godt på vei.
Vi har hatt fire ukers treningsfri, og HERREGUD det var deilig:)
Prima har hatt løpetid, og vært alt annet enn konsentrert. Hun vil helst bare gå tur, og sniffe etter fine hannhunder. Helt greit, tur er alltid gøy. Helt til jeg fikk betent akilles, da blir det mer slit.
Så det harde treningsregime jeg hadde sett for meg i januar, utgår. Vi får bygge opp sakte men sikkert i løpet av mnd. For det er ingen tvil om at både form og vekt har økt hos beboerene i syrinstua gjennom jula.
I jula fikk Prima nok turer, med flere av familiemedlemmene som ivrige turgåere, heldige Prima.
Nyttårsaften var helt konge, vi var en stille plass, trente hunder, koste oss og kjadda. Kjempegrei feiring. Prima er påvirket, men ikke i stor grad.
Så over til planene:
VI SKAL i løpet av 2016 har opprykk til Rally KL II.
Vi skal PRØVE, FORSØKE og trolig KLARE opprykk til kl II i LP
VI skal også
KOSE OSS
TRENE
BADE
LEVE
TA BILDER
BLI FLINKERE
HA DET GØY
LEKE
MASSE TURER
Rett og slett være sammen, og kose oss sammen uansett hva vi gjør!
Tror 2016 kan bli et fint år for oss begge.
Hva er dine nyttårsforsett?
PS: igår var Prima sammen med en haug av tanteunger, og hun sjarmerer rått. Og jeg kan ikke være mer stolt av den herlige hunden min.
PS: og til de som hevder at dralek, og leking med jakthunder gjør at de får hardt bitt- så bar Prima forsiktig rundt på en glasskule som hun plukket fra juletreet. Ikke et merke:)
I dag ble det lydighetstrening i hundehallen. Vi var bare to som trente, og en som agerte dommer. PERFEKT.
Startet med lineføring, og hun var på som en igle. Trente også omvendt lokking, funka gull.
Så ble vi kjørt igjennom kl 1 øvelsene.
Tannvis-knall veldig fornøyd
Fellesdekken- her lå hun hele tiden, kjenner på at jeg ikke stoler på henne, og jeg synes hun kikker seg mye rundt. Reiste seg ved innkomst. La hun ned og igjen, kortere fellesdekk, oppsitt perfekt.
Lineføring: Mye bra, men løpinga er jo stygg som fy. Hun mister også litt fokus midt i. Og jeg beveger meg for fort, men jeg pratet denne gangen.
Dekk fra holdt: Gikk bra, men hun snuser når jeg går tilbake(demping tror jeg) og når jeg kremter for å korrigere, så skvetter hun opp. Må jobbes med. Neddekken knall.
Innkalling fra sitt- knall helt uten bumping, stor fart.
Stå under marsj- her hun begynt å flytte seg et steg etter kommando, og ett steg når jeg går mot- også snusing som dekk fra holdt. DETTE må jeg ta tak i.
Hopp over hinder- veldig bra, litt bumping
Avstandskommando- Kjappe bevegelser, men beveger seg sidelengs.
Transportene- bedre, men hun sjekket ut dommeren to ganger, og virker litt sånn på tur i egen sfære.
Er snart cup igjen, så da skal jeg utfordre nervene mine igjen.
Så er det store spørsmålet- skal jeg sikre øvelsene slik jeg har de nå- og satse på at de holder til en 8. Eller skal jeg pirke mer så jeg har noe å gå på. Har innsett at tiere kommer aldri til meg, men at jeg kanskje kan klare å holde meg over fem. Så hva satser jeg på?
Ellers trente jeg lineføring med løping, og den ble bedre.
Avstandskommanderingen ble bedre inntil vegg, men må jobbes mer med.
Dagens irritasjonmoment: hun kunne plutslig ikke på plass. Aldri hørt ordet før.
Da ble det hard terping, feilmelding gang på gang. Og så god belønning når det gikk inn. Vi hadde tre slike omganger- og jeg ser jo at det jeg kan kjøre henne slik. Men dette må skje en sjelden gang.
Burtreninga er veldig god. Dog litt irriterende at hun sier ifra hvis andre hunder er for nærme buret. .
Og jeg må få øvd på omvendt lokking på stå og dekk.
En veldig god intensiv treningsøkt- ser at hun klarer det fint.
Jeg elsker høsten, det er definitivt min favoritt årstid. Jeg elsker alt ved høsten(okei ikke alt. Ikke som for noen år siden når det regnet nesten seks uker i strekk- da gråt jeg på slutten)
Men jeg elsker fargene, roen som kommer overalt. Alt roer seg ned, rytmen blir en annen. Skogen får farger som levende gull. Plukke sopp er blitt en ny favoritt, kjempegøy å lete seg frem til piggsopp, og kantareller. Prima som bare får gå og kose seg mens vi andre plukker. Burde kanskje lære ho å søke kantarell, kanskje det blir vinterens innetrening?
Jeg og Prima er sammen sånn pittelitt mørkeredde. Men det er litt koselig å kle seg i klær, masse reflekser og hodelykt. Tusle rolig inn i skogen, og bare være til. I mørket. Her forleden gikk vi rett på en bever, spennende opplevelse.
Den klare kalde lufta, rim i gresset på de tidelig morgene. Fullmåne og stjerneklart når vi går tur:)
Og Prima er så utrolig vakker i høstfargene. Hun kler dem så godt.
Det blir også mer innetrening, det liker akkurat passe gamle damer som begynner å like det gode liv.
Så vi har innetrening nå. Og Prima lå på fellesdekken uten problemer:)
Lineføringen begynner å bli bedre, kontakten er bedre. Stå under marsjen er okei, selv om jeg tar en falsett både her og der. Men vi har mye å jobbe med.
Vi har også de siste sykkelturene våre, og det er deilig å sykle uten å tenke temperatur- bare ut å kose oss.
Prima i popup buret sitt, et av de smarteste kjøp jeg har gjort på lenge. Anbefales!
