Ta seg en pustepause

Nå skal ikke jeg kopiere en annen blogger, å gi meg på topp:)

Men igjen har det blitt litt krøll i planene mine. Jeg bruker mye tid på hund, hundetrening og mental og praktisk trening-og av og til blir det rett og slett overveldene.

Jeg går tilbake noen år til da jeg var på foredraget til Eva Marie Wergård. Det var jo det som startet alt, gjorde at jeg virkelig begynte å jobbe med dette, ta tak i det.

Hun sa at man måtte prate til seg selv, for selv om en ikke trodde på det en sa til seg selv, så tok hjernen det til seg. Oftest så sitter det mellom ørene, tankene kan ofte ødelegge for en.

Så jeg har jobbet hardt med det, jeg har funnet hva jeg sier til meg selv, jeg gjentar det i det uendelige, jeg skriver det gjerne ned, jeg har det på telefonen så jeg ser det, og det har hjulpet ingen tvil om det. Men det krever mye, både i investering, vane og tankekraft. Og når  konkurransene kommer tett som hagl, så blir det rett og slett for mye.

Jeg blir rett og slett utslitt, utslitt av å planlegge, holde motet oppe, snakke til meg selv og hele tiden være på. Mentalt på, aldri pause, aldri tvil… Og for meg er det rett og slett for mye over tid.. Jeg har vinnerskalle, jeg har bare ikke kapasitet til å leve det ut..

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg tar det så alvorlig. Det ligger i min natur, jeg satser ikke halvhjertet, jeg tar det ikke som gøy. Jeg sliter å ta det som konkurransetrening.., er jeg på konkurranse så er det for å se om det jeg har jobbet målbevisst mot faktisk fungerer. At det jeg har investert så jævlig mye i- faktisk har noe for seg..

Jeg møtte en person på et stevne, vi pratet litt- og så sier personen plutslig: Nå skal jeg snart i ringen- jeg gleder meg..

Jeg holdt på å falle av stolen- hørte jeg riktig??

Jeg var rystet, for det er noe jeg aldri har opplevd. GLEDE seg til et stevne.. det høres helt vilt ut. Og samtidig så misunner jeg de som klarer det. Tenk å snu alle de tanken til noe gøy, føle seg peppet og klar… og kose seg der inne. For meg en merkelig tanke- og jeg undrer på om jeg noen gang kommer dit…

For akkurat nå så er det akkurat omvendt når jeg skal konkurrere..

Jeg blir dårlig i magen, jeg sove dårlig, jeg sliter med å spise sunt og fornuftig, jeg kverner på de samme tankene, jeg blir hissig og uforutsigbar på trening. Jeg skriver flere sider med planer, lage treningsplan, kan det bli bedre, hva kan jeg gjøre, hva burde Prima bli bedre på, hvorfor er ikke dette godt nok. Hvor mye blir jeg trukket for dette, klarer jeg en femmer på dette, er vi gode nok i det hele tatt…. og det sliter.

Jeg er mest lykkelig når jeg er ferdig i ringen, og skjønner at jeg ikke dritt på draget.. at jeg ikke besvimte i ringen… osv..

Vel hjemme etter en sånn dag, så blir gjerne hele neste dag ødelagt- da er jeg så sliten og ødelagt at jeg ligger rett ut.. fullstendig utslitt… av syv- til ti minutter i en ring.

Og når disse kommer for tett så kommer jeg meg ikke opp mentalt etter hver gang, jeg graver bare dypere og dypere i den leira som kalles mental trening og konkurransetrening. Til slutt sier det stopp..

Nå har det sagt stopp. Jeg skulle konkurrert på et stevne… dagen før innså jeg at jeg dette orket jeg ikke lenger.. jeg ville sove, beholde maten, bare kose meg med Prima… orket ikke å gå ha det vondt lenger…

Og selv om jeg sleit med dårlig samvittighet for å skuffe andre, ikke komme, la andre i stikken osv- så var det lettelse også. Og for første gang på flere dager smakte maten godt igjen..

Så min utfordring for neste år er todelt..

Hvordan skal jeg takle bedre å stille til start?

Jeg trenger ikke å være lykkelig for å starte, men kunne jeg tatt det litt mer som det kommer- så hadde det hjulpet. Hva og hvordan kan jeg komme dit?? Trenger mer Eva Marie Wergård:)

Her må jeg finne en fin plan, noe som fungerer for sånn som det er nå orker jeg ikke å ha det… det er for slitsomt.

Jeg må også igjen takle bedre å få en smell, snu tankene og prøve igjen..

Så jeg har masse å trene på, og tar gjerne imot tips og råd:)

En ting er sikkert: i hundetrening er en aldri utlært:)

I lenker

Jeg elsker å gå på sirkus da jeg var liten, og det jeg likte best på sirkus, var dyrene. Jeg var aller mest opptatt av elefantene, og etter hvert oppdget jeg at det var yndlingsdyret til barn flest. Under forestillingen viste det gigantiske dyret frem sin ualminnelige vekt, størrelse og styrke…….Men mellom forestillingene ble elefanten tjoret fast til en påle i bakken, med lenke som var festet i det ene benet

Men pælen var bare en liten treplugg hamret ned i jorden, og selv om lenken var solid og tykk, var det innlysende for meg at et dyr som hadde krefter til å rive opp et tre med roten, kunne løsrive seg fra pælen og rømme uten problemet.

Det er fremdeles et mysterium for meg, hva er det som holder den fast da?

IMG_8220

Da jeg var fem eller seks år, spurte jeg alle voksne jeg møtte- men ingen hadde et godt svar. Noen svarte den var temmet- men hva var temmet?

Til slutt fant jeg svaret selv.

Helt fra elefanten er svært liten, blir den tjoret fast. Og selv om den lille elefanten prøvde alt den kunne for å komme løs, var pælen og lenken for sterk for den. Men den prøvde og prøvde igjen, dag etter dag. Helt til den dagen da elefantens innfant seg med sin egen maktesløshet, og overga seg til skjebnen. Det store dyret vi ser på sirkuset prøver ikke å komme seg løs, fordi da den var liten lærte seg at det ikke går. Maktesløsheten har satt seg fast i minnet, såpass at den aldri prøver igjen- den forsøker aldri å sette sine egen styrke på prøve igjen……

Slik er det Alle av oss har litt av sirkuselefanten i seg. Vi er lenket til hundrevis av pæler som fratar oss  friheten på vår vei gjennom livet.

Gjenfortalt fra boken 99 gullmynter av Jorge Bucay

IMG_4511

Innlært hjelpesløshet kalles det også, og er utbredt hos mennesker og vår beste venn- hunden.