La andre se deg

Why Everyone Needs a Coach

Want to get better at the work you do? Find a coach.Watch Atul Gawande's full TED Talk here: https://bit.ly/2QubTNd

Posted by TED on Thursday, 4 October 2018

 

Det er en god grunn til å la andre se deg trene, la andre få se deg- og gi de muligheten til å se deg selv på en annen måte.

 

Her er den fulle filmen for de som vil se. Den er veldig bra.

 

Er det nødvendig?

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

 

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

  • Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
  • Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
  • Det er lov å  være god
  • hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
  • Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
  • Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
  • Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
  • Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
  • Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
  • Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
  • Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

 

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Treningsglede og treningsmotivasjon

Jeg kjenner jeg blir veldig motivert av å se andre trene, se hvordan de lykkes, hvordan de løser problemer og hvordan vi hjelper hverandre til å bli gode.

Dette er noen få av de gode treningskameratene jeg har, og som jeg stadig lærer noe nytt av og drar glede av deres erfaring.

jeg har også endret meg. Før ville jeg holde på med rally(det vil jeg fremdeles) for jeg likte at det er så uhøytidelig- at det er det å ha det trivelig sammen som er hovedfokuset. Men også rallymiljøet har endret seg- det er blitt mer konkurransepreget- det er viktigere å lykkes å være på topp. Om den er lettere enn vanlig lydighet, er den blitt mer finpusset og perfeksjonert enn for bare noen få år siden. Og nivået er blitt mye høyere enn for bare tre år siden når jeg begynte. Det er fremdeles et veldig koselig og inkluderende miljø- det liker jeg. Og variasjonen i raser og folk.

Men jeg har begynt å sette mer pris på lydigheten- der jeg for noen få år siden synes den var stiv, og fryktelig pirkete- ser jeg nå en sport med høy vanskelighetsgrad og krevende momenter.  Og jeg ser en haug med mennesker som inspirerer meg og får meg bedre. Jeg gleder meg til å prøve resten av veien mot kl 3. Jeg er ferdig med å deppe over tapte sjanser, og har allerede grepet en ny sjanse.

Jeg har aldri hatt en så god hund før , jeg har aldri hatt så mye erfaring( kan komme mer senere) og jeg har aldri hatt sjansen til å prøve dette- så jeg tar like godt å prøver hele veien- kanskje vi klarer det???!!!!

Denne høsten og neste år blir virkelig et år hvor vi får testet grensene våre på mange ulike måter. Heia må det gå godt:)

Takk igjen inspirasjon, gode ord, heiarop, erfaring, muligheter, treninger, hjelp, støtte, og nye sjanser. HURRA FOR DERE!!

 

Benny Andersen sier det så godt…

Alle bildene er tatt av Evelina Fors- tusen takk:)

For det føltes så bra på oppvarming, jeg hadde troa. Ho føltes bra..

Fellesdekken gikk bra, litt høyt hode fordi hun hørte meg prate.. det må jeg trene på.

Prima hadde det fint i ringen hun..

 

 

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

Akkurat sånn føler jeg etter i går.

Jeg har hatt to treningssamlinger som har fått så utrolig bra… og har tenkt tanken. Vi er ikke så gode som dette- er bare flaks. Håper ikke folk tror vi er så gode, det stemmer jo ikke… Samtidig som jeg synes det var utrolig gøy at vi klarte det så bra.

Men igår følte jeg som i diktet ovenfor.. nesten litt lettelse- for her fikk vi mer vist hvordan vi var. Vi er ikke så gode…. samtidig ble jeg forundret over at alt gikk i knas…

Jeg beholdt maska- og skyldte på løpetid. Jeg er veldig god på unnskyldninger- og jeg har flere på lager om det trengs.

Men det var mye bra også, men men men….

FVF var jo eh ja litt sånn tjohei. Og vi kan fremdeles ikke venstresvinger i løpemarsj- men ho var god på holdter da:)

Fikk visstnok også kommentarer på at ho paradere som dere ser her… og jeg kjenner at det er en kamp jeg ikke gidder å ta. Det er Prima i humør- så får heller dommerene gi oss dårlige karakterer for glede og engasjement.

Husker dere at jeg har vært så fantastisk fornøyd med at hunden kan apportdirigeringer- vel  ho kan ikke det. Som dere ser av bildene så henter ho det som passer ho.. tullefjolle. Fikk etter mye om og men henta den riktige.

Ruta var først ikke bra, så kjempebra.. helt til hun fant ut at hun satt seg. Det har jeg jo også slitt med på trening.

Ho løper som en vind på innkalling med dekk, men hun kan ikke dekk lenger- men en fin stå har hun:)

og jeg har vært så fornøyd med denne øvelsen- men her fikk vi problemet som jeg har hatt i det siste.. hun klarer ikke begge deler. Tilslutt fikk vi det til. .

Men full fart kommando skjønte ho mer av- tjohei. Fart var det hvertfall.

Avstanden var okei.

Så alt i alt var jeg litt forfjamset, litt frustrert(for jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det, og synes jeg brukte veldig mye av tida til dommeren)

og som sagt litt letta- vi er ikke så flinke. Vi har fremdeles masse å lære inne, og generalisere.

Men er pittelitt stolt over at jeg ikke ble sur eller gikk i kjelleren.

Uansett hva som lå til grunn for hva som skjedde i går, løpetid, for kaldt i været, litt mer nervøs eier pga ny dommer, for lite/mye oppvarming, ikke sykkeltur først osv. Nå tar jeg en pause til august. Jeg trenger å omkalibere:)

Kos dere videre i varmen og klem hundene deres.

Nybegynnerkurs i Agility Hove leir

Så i all vår galskap hadde vi meldt oss på agilitykurs. Mest for å utfordre Prima, og dernest for å trene på føring av krapylet:)

Det var en fin dag, fint vær, masse fine vofser 32 tilsammen:) Fordelt på fem grupper. Vi var i en gruppe med store hunder, og var utrolig gøy å se fremskritt på bare en dag på hundene. Tok masse bilder, så her er lite knippe:

Emil var klar som et egg, og koste seg idag.

Nikita i fint driv gjennom slalomen

Agility skal være gøy, og tror hundene storkoste seg:)

Litt festrulling må en jo ha etter vel gjennomført jobb

En vakker samojed som smilte hele dagen igjennom

Maxin(e) som koste seg, og vi hadde vel de to “livsglade” hundene på gruppa. Hun er blanding av jaktlabrador og labradoodle.

De fleste hundene elsket tunellen, og de suste igjennom:)

Vi lærte forskjellige type hopp, vanlig hopp, mur, hjul og lengdehopp.

Beauceron Indy

Pausesjarmøren Joy

Belger Ginny

Forstyrrer fotomodellen

Rigdebacken Leo

Nikita og Emil strekker ut

Flinke instruktører som ble veldig populære hos hundene(og eierene) her er det Emil som får belønning

Indys kule tær

Jaktgolden Prima på møne

Lego på bommen

Hundene fikk virkelig utfordra seg både mentalt og fysisk.

Var gøy å følge hundene gjennom en hel dag, og få se hvordan de utviklet seg. Noen var litt blyge og forsiktig- og på slutten av dagen struttet de av glede. Mens andre var litt tjohei, og kunne sanse seg seg så de klarte  tenke og dandere poter på fornuftig måte(Prima).

En fin dag, og vi har enda en dag igjen…

Glad igjen! av Kristian Hall

Helga som var, ble ikke sånn jeg håpet. Jeg fikk meg noen slag i trynet, og karret meg opp. Jeg skal innrømme at jeg kanskje med godviljen, har blitt litt bedre på å gjøre det dårlig- men det er langt frem. Og jeg sitter ikke like lenge fast i hengemyra av skuffelse- men jeg tråkker godt oppi. Så jeg har defintivt en jobb å gjøre med det mentale.

Jeg leser nå en bok av Kristian Hall som heter Glad igjen!

Den handler om hvordan blir kvitt depresjon steg for steg- nå er det lang vei fra skuffelse til depresjon- men mange av følelsene er like. Så jeg nerd som jeg er, har omgjort noen av tipsa til å gjelde stevnernerver ol. Her der noe av det jeg har merket meg:

  • Bestem deg for å bli bedre- jeg må altså aktivt bestemme meg for at jeg skal bli bedre til å håndtere skuffelse og nederlag. Jobbe med de følelsene som oppstår. Følelser som: nederlag, skuffelse, redsel,angst, uelsket, følelse av svik, hat og nedverdighet(er det et ord).
  • angst kan oppstå når man er usikker på om man klarer ting- kroppen går inn i flight og fight tilstand- der man kan ha kronisk høye nivåer av stresshormon- som over lengre tid kan ha negative effekter: dårlig imunforsvar(jeg blir ofte syk rett før stevner, fordøyelse-jepp det sliter jeg med,musklene blir stive og ømme, noe som kan føre til hodepine og stive ledd- JEPP!
  • Så er det gode tegn på at hva du tenker faktisk gjør noe med hvordan du føler deg- og håndterer ting. Se for deg et bilde av en skog: det går stier på kryss og tvers- det er hjernen din! En skogssti starter gjerne som et dyretråkk, og jo flere som bruker den jo større og videre blir den- tilslutt kan den bli en vei. Hvis derimot ingen bruker den, vil den trolig gro igjen og forsvinne- slik er våre tanker også.Tanker vi ofte bruker kodes inn i hjernen, og den blir til en større vei. Etterhvert så blir det en vane, og du kan gå veien i blinde. Hvilken vei velger du  å gå? Husk at du kan lage nye veier og stier i skogen din, det krever læring, repetisjoner så ikke stien skal gro igjen- men det kan også bli en stor fin vei.
  • Forfatteren nevner tre ting som han mener er viktig i en depresjon- og i mitt tilfelle- stevneerver:
  • Del opp arbeidet i små biter: i stedet for at jeg urealistisk skal tro at jeg skal gå på et stevne, ikke være nervøs, kose meg å være sosial, fjolle rundt i ringen og le av en disk- så kan jeg begynne med små steg- noen av de har jeg allerede påbegynt: 1: jeg prøver å snakke fint med meg selv, huske motto til meg og Prima 2: Jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal ta imot en disk 3: jeg prøver å være rolig og litt sosial før jeg skal inn- er jo mange timer som regel.4: jeg gjør ting jeg vet hjelper feks: spise riktig, kle meg godt nok, være fysisk litt sliten osv. Når jeg kommer utav ringen etter en dårlig runde sliter jeg mer, men her er oppgavene mine: belønne Prima, ikke stikk av, puuuuust.
  • Ha veldig lave ambisjoner i begynnelsen- det er sånn som beskrevet ovenfor, små små steg som jeg håper å klare.
  • Kjeft aldri på deg selv- selvforakt hjelper ikke.Denne sliter jeg masse med, og den føles så feil. Det føles riktig at når jeg har dritt meg ut i ringen at jeg burde få kjeft-jeg har jo dritt på draget. Jeg var ikke god nok. …….
  • Jeg merker at- spiser jeg riktig og er litt fysisk sliten før et stevne- så hjelper det på nervene (inkl magen). Prøv å sov godt før stevner- noe som ikke er lett.
  • Vær takknemlig: egentlig det samme som: se det positive i det som skjedde. Selv om det kanskje ikke ble slik som du ønsket. Her har jeg en Lang Vei å gå.
  • Kognitiv terapi- hvordan man kan endre tankemønstre
  • Forfatteren nevner meditasjon, mindfulness og selvhypnose- her må en selv se hva en tror på, og hva som fungere for en selv.

Jeg får se hva jeg bruker fra denne boken, men det er noen gode poeng her. Det mentale må trenes.

Jeg savner en bok, som omhandler hvordan man takler skuffelser…. jeg har lånt noen bøker om psykologi får se om de gir noen svar.

 

Hjerne, stjerne, gjerne og nerve….. kan fort gå litt i surr

La oss begynne fra en kant:

Hjerne:

Prima sin: påslått, tålig i orden, den kviner litt av og til, og sliter med overopphetning og ulogiske responser. Men generelt mye bra hjernearbeid. Fungerer best hvis fysisk motor har fått sitt, og hjernen har fått kommet i rett modus og temperatur.

Eier sin:

Generelt mye dugg, tåke og tidevis korte blackouts- sliter med strømmen og jevn tankegang. Virker av og til, til å så bare fullstendig gå i fryst skjerm modus. Den kan også avlevere krasse, harde vokale lyder uten helt forstålig grunn. Fungerer best hvis den har jevn temperatur, rolig miljø rundt seg, og sånn passe midt på dagen. Altså en ganske stor risikofaktor.

Stjerne:

Prima: Hun er liksom stjerne hun, det ligger litt i navnet. Dog kan hun av og til få litt stjernenykker, og få syndromer som ligner mistenklig på stjernekikking.

Eier:

Her snakker man mer stjerneblind, eller sveiseblind, hvertfall trengs det briller- dog virker ikke alltid de heller i de verste kontekstene.

Gjerne:

Prima: prima vil gjerne, ja så gjerne. Hun vil av og til så gjerne at hun likegodt gjør det helt selv. Det kan gjerne bli litt feil.. men alt i alt mest positivt gjerne her..

Eier: Gjerne er vel ikke så fremtredene her, hvis vi da ikke snakker om negativ tankegang, snublerier, og tidevis tunnelsyn. Da er det gjerne mer enn nok av det. Så joda litt gjerne her også..

Nerve:

Prima:Prima har masse nerver, til hele kroppen, så hun virkelig får fyrt opp den lillle partykroppen sin.. som gjør at hele partykroppen, og hjernen gjerne blir ……. sånn som gjør at

eier: får veldig mye nerver. For hun har ikke nerver fra før. Hun kjenner de mest i magen og fua… og jeg som trodde fingertupper var følsomme ting… neida.

Så jada… snart er det stevne.. ja da…

Evy Debbie Belinda Johnsen sitt bilde.