Treningsglede og treningsmotivasjon

Jeg kjenner jeg blir veldig motivert av å se andre trene, se hvordan de lykkes, hvordan de løser problemer og hvordan vi hjelper hverandre til å bli gode.

Dette er noen få av de gode treningskameratene jeg har, og som jeg stadig lærer noe nytt av og drar glede av deres erfaring.

jeg har også endret meg. Før ville jeg holde på med rally(det vil jeg fremdeles) for jeg likte at det er så uhøytidelig- at det er det å ha det trivelig sammen som er hovedfokuset. Men også rallymiljøet har endret seg- det er blitt mer konkurransepreget- det er viktigere å lykkes å være på topp. Om den er lettere enn vanlig lydighet, er den blitt mer finpusset og perfeksjonert enn for bare noen få år siden. Og nivået er blitt mye høyere enn for bare tre år siden når jeg begynte. Det er fremdeles et veldig koselig og inkluderende miljø- det liker jeg. Og variasjonen i raser og folk.

Men jeg har begynt å sette mer pris på lydigheten- der jeg for noen få år siden synes den var stiv, og fryktelig pirkete- ser jeg nå en sport med høy vanskelighetsgrad og krevende momenter.  Og jeg ser en haug med mennesker som inspirerer meg og får meg bedre. Jeg gleder meg til å prøve resten av veien mot kl 3. Jeg er ferdig med å deppe over tapte sjanser, og har allerede grepet en ny sjanse.

Jeg har aldri hatt en så god hund før , jeg har aldri hatt så mye erfaring( kan komme mer senere) og jeg har aldri hatt sjansen til å prøve dette- så jeg tar like godt å prøver hele veien- kanskje vi klarer det???!!!!

Denne høsten og neste år blir virkelig et år hvor vi får testet grensene våre på mange ulike måter. Heia må det gå godt:)

Takk igjen inspirasjon, gode ord, heiarop, erfaring, muligheter, treninger, hjelp, støtte, og nye sjanser. HURRA FOR DERE!!

 

Benny Andersen sier det så godt…

Alle bildene er tatt av Evelina Fors- tusen takk:)

For det føltes så bra på oppvarming, jeg hadde troa. Ho føltes bra..

Fellesdekken gikk bra, litt høyt hode fordi hun hørte meg prate.. det må jeg trene på.

Prima hadde det fint i ringen hun..

 

 

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

Akkurat sånn føler jeg etter i går.

Jeg har hatt to treningssamlinger som har fått så utrolig bra… og har tenkt tanken. Vi er ikke så gode som dette- er bare flaks. Håper ikke folk tror vi er så gode, det stemmer jo ikke… Samtidig som jeg synes det var utrolig gøy at vi klarte det så bra.

Men igår følte jeg som i diktet ovenfor.. nesten litt lettelse- for her fikk vi mer vist hvordan vi var. Vi er ikke så gode…. samtidig ble jeg forundret over at alt gikk i knas…

Jeg beholdt maska- og skyldte på løpetid. Jeg er veldig god på unnskyldninger- og jeg har flere på lager om det trengs.

Men det var mye bra også, men men men….

FVF var jo eh ja litt sånn tjohei. Og vi kan fremdeles ikke venstresvinger i løpemarsj- men ho var god på holdter da:)

Fikk visstnok også kommentarer på at ho paradere som dere ser her… og jeg kjenner at det er en kamp jeg ikke gidder å ta. Det er Prima i humør- så får heller dommerene gi oss dårlige karakterer for glede og engasjement.

Husker dere at jeg har vært så fantastisk fornøyd med at hunden kan apportdirigeringer- vel  ho kan ikke det. Som dere ser av bildene så henter ho det som passer ho.. tullefjolle. Fikk etter mye om og men henta den riktige.

Ruta var først ikke bra, så kjempebra.. helt til hun fant ut at hun satt seg. Det har jeg jo også slitt med på trening.

Ho løper som en vind på innkalling med dekk, men hun kan ikke dekk lenger- men en fin stå har hun:)

og jeg har vært så fornøyd med denne øvelsen- men her fikk vi problemet som jeg har hatt i det siste.. hun klarer ikke begge deler. Tilslutt fikk vi det til. .

Men full fart kommando skjønte ho mer av- tjohei. Fart var det hvertfall.

Avstanden var okei.

Så alt i alt var jeg litt forfjamset, litt frustrert(for jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det, og synes jeg brukte veldig mye av tida til dommeren)

og som sagt litt letta- vi er ikke så flinke. Vi har fremdeles masse å lære inne, og generalisere.

Men er pittelitt stolt over at jeg ikke ble sur eller gikk i kjelleren.

Uansett hva som lå til grunn for hva som skjedde i går, løpetid, for kaldt i været, litt mer nervøs eier pga ny dommer, for lite/mye oppvarming, ikke sykkeltur først osv. Nå tar jeg en pause til august. Jeg trenger å omkalibere:)

Kos dere videre i varmen og klem hundene deres.

Nybegynnerkurs i Agility Hove leir

Så i all vår galskap hadde vi meldt oss på agilitykurs. Mest for å utfordre Prima, og dernest for å trene på føring av krapylet:)

Det var en fin dag, fint vær, masse fine vofser 32 tilsammen:) Fordelt på fem grupper. Vi var i en gruppe med store hunder, og var utrolig gøy å se fremskritt på bare en dag på hundene. Tok masse bilder, så her er lite knippe:

Emil var klar som et egg, og koste seg idag.

Nikita i fint driv gjennom slalomen

Agility skal være gøy, og tror hundene storkoste seg:)

Litt festrulling må en jo ha etter vel gjennomført jobb

En vakker samojed som smilte hele dagen igjennom

Maxin(e) som koste seg, og vi hadde vel de to “livsglade” hundene på gruppa. Hun er blanding av jaktlabrador og labradoodle.

De fleste hundene elsket tunellen, og de suste igjennom:)

Vi lærte forskjellige type hopp, vanlig hopp, mur, hjul og lengdehopp.

Beauceron Indy

Pausesjarmøren Joy

Belger Ginny

Forstyrrer fotomodellen

Rigdebacken Leo

Nikita og Emil strekker ut

Flinke instruktører som ble veldig populære hos hundene(og eierene) her er det Emil som får belønning

Indys kule tær

Jaktgolden Prima på møne

Lego på bommen

Hundene fikk virkelig utfordra seg både mentalt og fysisk.

Var gøy å følge hundene gjennom en hel dag, og få se hvordan de utviklet seg. Noen var litt blyge og forsiktig- og på slutten av dagen struttet de av glede. Mens andre var litt tjohei, og kunne sanse seg seg så de klarte  tenke og dandere poter på fornuftig måte(Prima).

En fin dag, og vi har enda en dag igjen…

Overtrening

 

https://tv.nrk.no/serie/helt-ramm-vinterlol/MSPO47257118/sesong-1/episode-1

Her er et klipp fra NRK. Og jeg tenkte når jeg det for en utrolig utfordring, for en overtrening. Venninna mi som så det med meg, ikke hundemennesket- synes det bare var morsomt og litt slemt.

Overtrening er veldig viktig i hundetrening, og egentlig i all trening. Det gjelder også det mentale.

Er dere flinke til å overtrene? Hva overtrener dere på?

 

Glad igjen! av Kristian Hall

Helga som var, ble ikke sånn jeg håpet. Jeg fikk meg noen slag i trynet, og karret meg opp. Jeg skal innrømme at jeg kanskje med godviljen, har blitt litt bedre på å gjøre det dårlig- men det er langt frem. Og jeg sitter ikke like lenge fast i hengemyra av skuffelse- men jeg tråkker godt oppi. Så jeg har defintivt en jobb å gjøre med det mentale.

Jeg leser nå en bok av Kristian Hall som heter Glad igjen!

Den handler om hvordan blir kvitt depresjon steg for steg- nå er det lang vei fra skuffelse til depresjon- men mange av følelsene er like. Så jeg nerd som jeg er, har omgjort noen av tipsa til å gjelde stevnernerver ol. Her der noe av det jeg har merket meg:

  • Bestem deg for å bli bedre- jeg må altså aktivt bestemme meg for at jeg skal bli bedre til å håndtere skuffelse og nederlag. Jobbe med de følelsene som oppstår. Følelser som: nederlag, skuffelse, redsel,angst, uelsket, følelse av svik, hat og nedverdighet(er det et ord).
  • angst kan oppstå når man er usikker på om man klarer ting- kroppen går inn i flight og fight tilstand- der man kan ha kronisk høye nivåer av stresshormon- som over lengre tid kan ha negative effekter: dårlig imunforsvar(jeg blir ofte syk rett før stevner, fordøyelse-jepp det sliter jeg med,musklene blir stive og ømme, noe som kan føre til hodepine og stive ledd- JEPP!
  • Så er det gode tegn på at hva du tenker faktisk gjør noe med hvordan du føler deg- og håndterer ting. Se for deg et bilde av en skog: det går stier på kryss og tvers- det er hjernen din! En skogssti starter gjerne som et dyretråkk, og jo flere som bruker den jo større og videre blir den- tilslutt kan den bli en vei. Hvis derimot ingen bruker den, vil den trolig gro igjen og forsvinne- slik er våre tanker også.Tanker vi ofte bruker kodes inn i hjernen, og den blir til en større vei. Etterhvert så blir det en vane, og du kan gå veien i blinde. Hvilken vei velger du  å gå? Husk at du kan lage nye veier og stier i skogen din, det krever læring, repetisjoner så ikke stien skal gro igjen- men det kan også bli en stor fin vei.
  • Forfatteren nevner tre ting som han mener er viktig i en depresjon- og i mitt tilfelle- stevneerver:
  • Del opp arbeidet i små biter: i stedet for at jeg urealistisk skal tro at jeg skal gå på et stevne, ikke være nervøs, kose meg å være sosial, fjolle rundt i ringen og le av en disk- så kan jeg begynne med små steg- noen av de har jeg allerede påbegynt: 1: jeg prøver å snakke fint med meg selv, huske motto til meg og Prima 2: Jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal ta imot en disk 3: jeg prøver å være rolig og litt sosial før jeg skal inn- er jo mange timer som regel.4: jeg gjør ting jeg vet hjelper feks: spise riktig, kle meg godt nok, være fysisk litt sliten osv. Når jeg kommer utav ringen etter en dårlig runde sliter jeg mer, men her er oppgavene mine: belønne Prima, ikke stikk av, puuuuust.
  • Ha veldig lave ambisjoner i begynnelsen- det er sånn som beskrevet ovenfor, små små steg som jeg håper å klare.
  • Kjeft aldri på deg selv- selvforakt hjelper ikke.Denne sliter jeg masse med, og den føles så feil. Det føles riktig at når jeg har dritt meg ut i ringen at jeg burde få kjeft-jeg har jo dritt på draget. Jeg var ikke god nok. …….
  • Jeg merker at- spiser jeg riktig og er litt fysisk sliten før et stevne- så hjelper det på nervene (inkl magen). Prøv å sov godt før stevner- noe som ikke er lett.
  • Vær takknemlig: egentlig det samme som: se det positive i det som skjedde. Selv om det kanskje ikke ble slik som du ønsket. Her har jeg en Lang Vei å gå.
  • Kognitiv terapi- hvordan man kan endre tankemønstre
  • Forfatteren nevner meditasjon, mindfulness og selvhypnose- her må en selv se hva en tror på, og hva som fungere for en selv.

Jeg får se hva jeg bruker fra denne boken, men det er noen gode poeng her. Det mentale må trenes.

Jeg savner en bok, som omhandler hvordan man takler skuffelser…. jeg har lånt noen bøker om psykologi får se om de gir noen svar.

 

Hjerne, stjerne, gjerne og nerve….. kan fort gå litt i surr

La oss begynne fra en kant:

Hjerne:

Prima sin: påslått, tålig i orden, den kviner litt av og til, og sliter med overopphetning og ulogiske responser. Men generelt mye bra hjernearbeid. Fungerer best hvis fysisk motor har fått sitt, og hjernen har fått kommet i rett modus og temperatur.

Eier sin:

Generelt mye dugg, tåke og tidevis korte blackouts- sliter med strømmen og jevn tankegang. Virker av og til, til å så bare fullstendig gå i fryst skjerm modus. Den kan også avlevere krasse, harde vokale lyder uten helt forstålig grunn. Fungerer best hvis den har jevn temperatur, rolig miljø rundt seg, og sånn passe midt på dagen. Altså en ganske stor risikofaktor.

Stjerne:

Prima: Hun er liksom stjerne hun, det ligger litt i navnet. Dog kan hun av og til få litt stjernenykker, og få syndromer som ligner mistenklig på stjernekikking.

Eier:

Her snakker man mer stjerneblind, eller sveiseblind, hvertfall trengs det briller- dog virker ikke alltid de heller i de verste kontekstene.

Gjerne:

Prima: prima vil gjerne, ja så gjerne. Hun vil av og til så gjerne at hun likegodt gjør det helt selv. Det kan gjerne bli litt feil.. men alt i alt mest positivt gjerne her..

Eier: Gjerne er vel ikke så fremtredene her, hvis vi da ikke snakker om negativ tankegang, snublerier, og tidevis tunnelsyn. Da er det gjerne mer enn nok av det. Så joda litt gjerne her også..

Nerve:

Prima:Prima har masse nerver, til hele kroppen, så hun virkelig får fyrt opp den lillle partykroppen sin.. som gjør at hele partykroppen, og hjernen gjerne blir ……. sånn som gjør at

eier: får veldig mye nerver. For hun har ikke nerver fra før. Hun kjenner de mest i magen og fua… og jeg som trodde fingertupper var følsomme ting… neida.

Så jada… snart er det stevne.. ja da…

Evy Debbie Belinda Johnsen sitt bilde.

2017

Januar:

Hadde innetrening både i LP og rally

I lp var fokus på fvf, ruta og avstandskommando og å kjede ting sammen.

Rally var bare vanskelig og demotiverende.

Jeg jobbet mye mentalt,og var glad for å droppe noen konkurranser.

Februar:

Forsatte å jobbe mye mentalt med meg selv, og kjente allerede nå på presset.

Deilig å ikke være med på konkurranse. Å være stevneleder var greit, men ikke høydare.

Mars:

Var på rallystevne i skien, og Prima taklet alt med glans,og klarte pallplass. Matmor taklet det ikke så bra… men koselig å være på stevnetur.

Fikk plutslig en LP økt hvor vi storkoste oss, og alt klaffet. For  en lykkefølelse.

Var også på en treningssamling som jeg fikk bra utbytte av.

April:

Hytteturen er mitt beste minne fra denne måneden.

Løpetid

Fine sykkelturer

Mai:

Rallystevne i Bø, hvorav jeg fikk et skikkelig gjennombrudd for egen maskin. Og klarte å omstille hjernen. Fikk to pallplasser, og enda viktiger en fin stevnehelg.

Jobbet enormt mye med mentale, og leste en av årets beste bøker om hundtrening.

Juni:

LP syken slo til for fullt, og det ble mye fokus på fysisk helse

Mange fine sykkelturer

Nye reglementet til rally kom

Klubbmesterskapet jeg debuterte i kl 2, med mindre gode resultater men menalt så klarte jeg å fullføre. Rallyen gikk heller ikke særlig bra,mye slurv og nervøsitet tror det ble pallplass.

En veldig bra treningssamling

Juli:

Tour de France

Ferie

Fysisk fostring

Treningssamling igjen:)

En veldig fin fjelltur som jeg har fryktelig gode minner fra

August:

Prima ble fire år, og jeg er utrolig stolt av vofsen min

Jobbet masse mentalt, og var nær ved å være utslitt

Jeg valgte å starte i kl 2 LP offisielt

Var på ferie, og tok Telemarkskanalen, for en opplevelse:)

Treningssamling igjen og atter en gang bra

Mye fine sykkelturer, og en fantastisk tur til Himmelsyna

September:

Det ble stevner, og vi klarte målene våre- dog er jeg ikke fornøyd. Jeg hadde håpet på bedre uttelling.

Det mentale fikk seg en skikkelig knekk

Oktober:

Var ekstremt treningslei

Hadde en kursgruppe, det gav seg utrykk i hva jeg skrev om på bloggen. Det viktigste av alt er en utrolig god grunnmur i all hundetrening.

November:

Øyelysning, var ingenting alvorlig.

Fått fire henvendelser om parring eller valper… fikk meg i tenkeboksen

fremdeles veldig treninglei

Fine turer, merker at må vekta ned og kondis opp på oss begge

Ble fremdels jobbet mentalt, men er skikkelig sliten og unner meg en lang ferie.

Desember:

Bare fest og morro……

Mye turer

Mye gøy

Lite alvor

Masse fine gaver

Masse god mat

og en lykkelig gyldenlykke

Året som kommer vet jeg ikke hva bringer, eller hva som skjer. Akkurat nå har vi ferie fra alt.

Takk for all støtte og hjelp for å klare målene våre, dere vet hvem dere er:)

RL I,II,III, LP I,II Poecilia’s Pretty in Pink

Det aller viktigste: min bestevenn:)

 

Hva er den kjipe jobben?

Så en film på en blogg, om en idrettsutøver som sa at en må tørr å ta den kjipe jobben. Da begynte jeg å tenke, for hva er den kjipe jobben jeg må gjøre for å nå måla mine.

Det første er jo Prima, og Prima er særdeles lite kjip, selve Prima er det motsatte av kjip.

Trening synes jeg er gøy, jeg liker å teste ut ting, se hva jeg som fungerer, hva som må pirkes på, gjøres bedre. Kan dette fungere, hvorfor fungerte ikke dette?

Jeg liker teorien, jeg liker å lese om hund og hundetrening. Vil gjerne lære mer, lære forskjellige måter å trene på, og bakgrunnen for hva som fungerer.

Jeg liker å lage treningsplaner, sette opp mål, lage meg et slags kart over hva vi kan og burde trene på.

Jeg liker å trene med andre, det sosiale, det å få ideer og teorier prøvd ut med andre. Få hjelpe og hjelpe.  Jeg elsker å se andre knekke koden,og plutslig bare kan de ting.

Jeg digger å være på konkurranser og se treningsvennene mine gjør det bra, og kose meg rundt ringen.

Jeg liker det vanlige arbeide som ligger bak, mosjon, mating, opptrening, mentaltrening osv.

Jeg elsker å se Prima utvikle seg, deilig å se at all jobben jeg har lagt ned i henne fungerer.

Så hva er den kjipe jobben for meg?

Å trene i dårlig vær er ikke så gøy, men det er mer en utfordring enn en plage.

Å trene med andre som ikke trener som jeg gjør, eller gjør ting jeg ikke synes noe om- irriterende men ikke mer. Meg og Prima er det som teller.

Å ha treninger hvor du blir irritert på bikkja og deg selv, for ingenting fungerer- det er kjipt. Men det varer ikke lenge.

Å bruke masse energi, tanker og ha fysisk ubehag før konkkurranse- det er derimot kjipt det.

At jeg må jobbe så jævla mye med meg selv før hver konkurranse, og jeg føler at det er et sjansespill- det er kjipt det.

At jeg aldri er fornøyd med meg selv- det er kjipt det.

At jeg ikke klarer å fokuserer på de gode tingene vi gjør, men bare husker nuller, andrepremieringer og disker- det er kjipt det.

At jeg føler at jeg bruker så mye tid og energi på dette, at jeg føler meg helt utslitt etterpå, og lurer på om det er verdt det- det er kjipt det.

Men det er som idrettsutøveren sa- en må tørr å ta den kjipe jobben.

Det er det dette året handler om- om å tørre å ta den kjipe jobben- og gjennomføre

 

 

 

Kørs..

Som mi sier på Sørlandet…

Det begynt med teori, og det var helt greit. Jeg hadde tjuvtrent litt allerede… og kjente at dette kurset kunne jeg trenge… for Prima kunne ingenting…

Vi starta med fellestrening, og det er alltid kjekt, og jeg har alltid litt sommerfugler i magen pga Prima, for tenk om ho bøller eller løper bort til noen… men i dag som alle gangene før så satt hun eller lå hele tiden. Så greit da!

Så hadde vi samlet fvf/lineføring, og da er det om å huske å være i bobla, og følge med på bikkjeskinnet. Jeg var sånn tålig fornøyd.. som en ganske krevende matmor kan være. Så da jeg fikk høre at ikke Prima hadde det greit på fvf pga at jeg gikk å daska ho i ansiktet, så ble jeg litt sånn………..

For hvem andre enn meg er det som har fått kjeft av flere fordi jeg var så statisk i bevegelsene mine…. se der ja… noe nytt å trene på… og jommen var det matmor som fikk noe å trene på… og det skulle igrunnen være en rød tråd gjennom resten av dagen for denne ekvipasjen…

For matmor ble helt utslitt av alle disse utfordringene, særlig fordi frøken gullmynt fant ut at dagen i dag viser vi akkurat hva vi gjør i ringen….. som forsåvidt er det vi sliter med så hmmm host takkprimatakkhost…

Men det sliter så på den gamle matmora di… ho blir reint tummelumsk av slike avsindigheter og rampefakter( eller hostjaktgoldenlykkehost) Så var det det med å finne indre styrke og se det en har foran seg, eller mer korrekt sagt ved siden av seg i transportene.

Vi skulle kjede vi, kjede øvelser, ikke fordi vi kjedet oss så fælt, men jeg tenkte at helt i det blå kan vi ikke komme tassende til stevne om en uke. Her må det settes i organiserte former, og sort på hvitt…. så blir det mer slikt et fri fantasi bilde med fri form og farge føles det mer som når en står midt i det… men mi kjeda mi.

Mi kjeda så mye at jeg tilslutt fikk en instruktør som lurte på om jeg noen gang skulle belønne…. da så matmor på instruktøren med tomt blikk og repliserte…. jeg er på stevne jeg…da kan en ikke belønne. Se der ja. Godt at matmor hadde gått i stevnebobla, for å si det slik Prima var ikke helt der… hun var mer slik hun pleier å være på stevner..hostlittsånnheltikkeheltpånettmedmatmorhost.  For at det var matmors skyld nei se var ikke det å dra det litt langt…..?????????

Heldigvis ble det litt skikk og bruk og belønning etterhvert… godt at noen tok over for matmor, for hjernen der var ikke påslått… hvertfall ikke særlig ikke godt nok plugga inn. Men med fast hånd, kyndig artikulasjon, øvelser og belønninger som perler på en snor,  kom det for dagen at det var nok matmor det sto på. For Prima visste hva hun skulle hun, hvis det bare kunne bli litt mer orden på dette tobeinte galskapen.

Etterpå hadde vi lunsj- det var jeg glad for kjente matmor..

Det var en veldig fin og varm sommerdag, jeg tuslet barbeint rundt- det kan skyldes at matmor trodde det skulle bli kaldt og gikk med ullsokker i nye sko… E svetta både i topplokk og nedlokk..

Etter lunsjen ble det mer fellestrening, og atter en gang ble lille gullmynt liggende og sittende… selv om instruktøren ble så sliten at hun både la seg, og krabbet rundt. ( Prima skyldte på varmen, og så ut som hun godt kunne tatt en munn til munn på instruktøren- Prima har nemlig sett nesten alle Baywatch episodene så vi føler oss oppdatert på førstehjelp).

Så skulle vi ha fvf/lineføring i tog, og Prima skulle være førstemann, og lokomotiv, den jobben tok hun rasende fint. Matmor ble veldig opptatt av ikke flaksende hender, at man svinger men ikke akkurat der, at man holdtet rett osv.. Men vi kom fint igjennom alle mann/kvinne/tispe/hannhund.

Så kom en siste enkelt økt… og jommen ble matmor litt sånn svett i topplokket… og gullmynten testa ut hoppeferdighetene sine, og transportene ble nesten sjebelige… så var det å huske å belønne da. Men alt i alt så har vi lært mye.. så er det å se om matmor husker det.

Og imorra skulle vi trene på å ikke klare ting.. det synes matmor er ganske ræva. Så da må en lage en plan for det da… men akkurat nå er topplokket til matmor bunnskrapt, oppskrapt og rensket.. Prima ser uforskammet frisk ut, en en må ta betrakning at en har med en gullmynt å gjøre- og de er noe helt for seg selv.

 

Sånne dager finnes også

Og i dag er en sånn dag, hvor alt er dritt, og bikkja er dum som et brød. Eller det føles hvertfall sånn…

På turen så kunne hun plutslig ikke gå fint, bare virret… det øste ned og jeg var vel egentlig sånn passe pøddesur….. kunne godt hatt en bikkjefri dag.. Ut i sånt vær da gitt….

Og siden jeg er så utrolig smart som jeg(ironi) så tenkte jeg at jeg skulle trene litt med bikkjedyret….smart(ironi)

Det viste seg jo ganske kjapt at hunden var helt på bærtur,  hvertall på jordet der ho løp rundt som en tulling… og hadde lite lyst til å være sammen med en pøddesur blaut matmor.. kanke skjønne det….

Men etterhvert fikk vi samlet troppene(les hjernecellene) og gjorde et halvhjerta forsøk. Og det fungerte vel veldig dårlig skal vi være helt ærlige…For å gjøre ting lettere når bikkja ikke forstår se det nei det hadde visst matmor helt glemt… jeg skylder på at jeg har fått for mye regn, og hjernen var oversvømt….eller noe…..

Kort historie… det ble en sørgelig trening… og det var kanskje ikke så mye bikkjas skyld som jeg har lyst til…

Så vi har sånne dag også…. godt de ikke er i flertall.

Så vi gjorde det lureste vi kunne… vi dro inn.. og så netflix og lagde en bedre treningsplan for neste gang….

Tror kanskje vi trenger det kurset til helgen gitt…