Those frightful things….

the nerves!

De kommer når du minst aner det, snikende innpå deg. Du sitter og leser morgenavisa,drikker kaffe og tenker på helt andre ting-BOM….. der kom tanken: hva om jeg nuller på fellesdekken? og den velkjente rislinga som melder nervenes ankomst kommer i bølger.. sildrende og bølgende nedover ryggraden. Så sitter en der litt paralysert, kaffen blir kald mens en febrilsk prøver å tenke hvem en kan trene fellesdekk med…..

Kan dette hjelpe?

The secret of hapiness is freedom, the secret of freedom is courage

The best dreams happens when you are awake!

Ha mentale målsettninger, Beholde Fokus, Prestere med glede!

Your effort in itself is an success

 

Winners focus on winning, losers focus on winners

Hvis man tenker for mye, kan man finne problemer, der ikke var der i forveien.

Du må ikke starte dagen med det som gikk dårlig igår, dagen i dag er ny og frisk. Start på nytt!

You can not hide from your past,but you can use it – to improve your future!

 

 

 

 

 

 photo IMG_1357_zpstaugcg8z.jpg

Gjenta påstander for deg selv, omatt og omatt:
Vi er et team, vi klarer alt- sammen!
 photo IMG_1273_zpsjnbsr6aw.jpg

Frykten for å mislykkes kan sabotere talent og ferdigheter, frykt kan bekjempes!!
 photo IMG_1291_zpszxj21iau.jpg

Vi skal gjøre det beste vi kan idag
Jeg er stolt av Prima, og jeg vet hun kan
Jeg går ut på banen med en jeg er stolt av, og gleder meg til å lykkes med
Jeg skal være positiv og begeistret uansett hvordan det går
Jeg er forberedt, og kan takle alt.
Vi kommer til å lykkes fordi vi kan og vil

Press er noe jeg føler, dermed er jeg også i stand til å kontrollere det.
Nå jeg føler jeg har kontroll, kan jeg også yte optimalt
Den som ikke snubler, lærer ikke å gå.
Jeg har ansvar for mine følelser, både positive og negative
Jeg har ansvar for at Prima får en god opplevelse
 photo IMG_1340_zpsefuexpdq.jpg

For å yte godt under press, må du fjerne presset
 photo IMG_1363_zpsdvjn9d60.jpg

Kroppen din kan narre hjernen din. Oppfør deg avslappet og rolig, beveg deg som om du har ingen bekymringer, være som et løv med regndråper på..stille..
 photo IMG_1390_zpsyhwvpwv9.jpg

Gjør helt andre ting. Det er vanskelig å stresse over dårlig neddekk, når du skal spille ludo med en femåring.

Nervesystemet har ingen vilje eller egne ambisjoner. Det utfører bare det den får beskjed om. Visualisering og mental trening virker fordi den påvirker den autonome nervesystemet, som igjen påvirker kroppen din!

Husk du kan lure hjernen din til å tro du er den vinneren du er, istedet for å la nervene vinne over deg. Vinn over hjernen din!
 photo IMG_1354_zpswh2i8yrl.jpg
Det som skjer, skjer. Ta det med i ryggsekken merket erfaring. Men HUSK å ikke la ryggsekken bli for tung med negative tankestenker. Rydd i sekken av og til- og hiv ut gammelt tankegods. Gamle tanker som hemmer, eller ikke virker må hives ut.

Definer målet ditt høyt og tydelig: Jeg vil klare å få min 160 p på neste konkurranse!

Si det gjerne høyt for deg selv: Prater høyt så Prima også hører det.

Skriv det gjerne ned på en lapp så du ser den jevnlig i løpet av dagen- doveggen er et supert sted.

Fokus på hvordan det føles når du har klart det- da skal det feires!!
 photo IMG_1396_zpshxdfc5rs.jpg

Dette vet jeg at vi kan begge to, nå skal vi ut å vise at vi kan det.
Når jeg tenker meg om, så kan det være at det jeg kalte nerver…. bare er urolig mage???? Kanskje alt det popcornet jeg spiste i går kveld ikke var så lurt…..
Tudelu folkens:)
 photo IMG_1357_zpstaugcg8z.jpg

Kan tro flytte fjell, eller bør man selv gå til fjellet?

Jeg så på et program i går, hvor  det ble tatt opp motivasjon, mentaltrening osv.  Og hvor lite hjelp det faktisk er i disse, og at man blir lurt osv.

Først følte jeg meg faktisk truffet, og tenkte: jeg er jo en av disse. Og kanskje jeg er det.

Men jeg hevder ikke at livet ditt blir bedre, du blir rik, du får alt du vil ha e.l.

Jeg prøver bare å få deg til å ta tak i det som faktisk ofte er problemet: deg selv.

Vet for meg selv at jeg var det store problemet på stevner, hunden kunne det den skulle. Jeg ødela. Og jeg visste det. Jeg sa at jeg ødelegger for hunden min, nervene mine ødelegger for hunden min da jeg oppfører meg totalt annerledes. Jeg sa det høyt, men ante ikke hva jeg skulle til for å gjøre noe med det.

Og jeg dro på et foredrag, trolig et veldig likt et som det som ble rakket ned på i programmet- og det hjalp meg. Men er det kun blind tro som har fått meg hit?

Jeg mener selv at det er hard jobbing. Jeg tok tak i problemet, jeg delte det i mange småbiter- jobbet med hver bit( veldig ala bygge blokker i hundetrening) og puslet det sammen. Jeg fant ut at hvis jeg var mer forberedt, mer på alerten, mer fokusert og hadde orden på alt før jeg skulle i ringen- så hjalp det meg med å strukturere tankene og fokusere bedre.

Jeg tok også tak i tankene mine, og jobbet med de. Jeg laget meg mantra( selv om jeg ikke trodde på det), jeg prøvde å bevisstgjøre hvordan jeg pratet mot meg selv, og hvordan jeg så på meg selv- og ikke minst meg og Prima sammen. 13151995_10156888158955174_772019010114877864_n

Og det fungerte. Men jeg gjorde alt arbeidet, jeg fikk bare vist hvordan man gjorde det. Så jeg gikk til fjellet selv, og klatret det. Og jeg lærte et par viktige dumme ting også.

Du kan bli for fokusert. Jeg jobbet så med tanker og mantraer at jeg til slutt var helt utslitt, overgitt og lei. For meg ble det negativt å gå å tenke på dette hele tiden, jeg ble sliten. Det hjalp ingenting at jeg feks sa: Du kan bare bli bedre og bedre – til meg selv flere ganger om dagen. Jeg ble utslitt av det. Og jeg ble også sliten av tanken: en eller annen gang må jo dette slå tilbake på meg selv, jeg kommer til å feile så. Og så dårlig samvittighet- ja men du tenker ikke hardt nok, ikke nok.

Løsningen min ble å legge hele greia vekk, puste dypt ut. Og bare være( se der – en klisje:) Når jeg ikke skal gå stevner.

Men jeg vet hvordan jeg skal tenke og trene foran et stevne, og hvordan jeg skal legge opp så jeg tror jeg lykkes. Jeg har også fått utfordret meg på mine negative tankeganger, og jeg innrømmer at jeg er like redd og frustrert over å feile nå som før. Men jeg vet også at med mine forberedelser til stevner- så er terskelen høyere for at det går bra.

Ja jeg tror at det er mange ting der ute som kan spille hjernen en puss. Men jeg tror også vi selv også kan spille vår egen hjerne et puss eller to- og klare å bli bedre.

Og siden jeg snart skal på stevne,så er det på tide å klatre litt igjen. Denne gangen er fjellet ekstra sleipt, vanskelig og hardt. Jeg gruer meg litt. Men jeg vet hva jeg har i klatresekken, og jeg vet jeg har klart det før.

 

 

Forventninger og forhåpninger

Nå for tida, så går tiden til å vente på at Prima skal få løpetid. Jeg venter så mye, at jeg glemmer å trene mens vi venter. Jeg glemmer at jeg kan trene små ting, og bygge blokker til senere bruk. At jeg kan trene på detaljer og småpirk. At jeg kan trene på de tingene jeg ikke har tid til ellers.

Planen var jo å ha treningsfri i juli, og det har vi mer eller mindre klart. Og akkurat nå så føler jeg med demotivert, og motivasjonsløs.

  • Jeg har ikke meldt på noen stevner for da får hun sikkert løpetid
  • Jeg vurderer å ikke melde på stevner for da får hun sikkert løpetid når det stevner begynner.
  • Jeg har ikke råd til å kaste penger utav vinduet på stevner, hvis hun får løpetid- noe hun sikkert får når jeg bare melder på
  • Skal hun nå ikke få løpetid som hun pleier, så jeg ikke bare mister over en mnd med stevner men to??

Som dere skjønner det er noe dårlig fokus for tiden på både hund og eier. Så ventetida er ikke over ennå.

Så leste jeg noe Chris Froome hadde skrevet på FB. Ja jeg følger Chris Froome, ja jeg griner når jeg ser han i den gule trøya, og ja jeg griner over jobben han og teamet gjør for å klare å gjøre det så bra. ( og så nevner vi ikke dopingspøkelsene som gnager i bakhodet). For etter tre uker med TdF hvor jeg følger hver sending, så blir jeg stadig imponert over hva som ligger bak.

Her snakker vi virkelig dedikasjon, motivasjon og målrettet arbeid, over måneder, og år.

Så kjenner jeg på mine følelser, og innser at det er trolig helt normalt å føle sånn av og til. Så da får vi bare surre litt rundt oss selv, og vente på løpetidskarusellen:)

Nå har det tilogmed blitt vedding på når den kommer, hva tror du?

  • hun markerer mye mer på tur, og snuser mye mer
  • hun er slappere
  • hannhunder er mye ivrigere

 

Men dette innlegget faller jo helt fra hverandre… litt sånn som treninga mi for tida.

Men det Chris Froome nevnte er dette sitatet:

Obstacles are those frightful things you see when you take your eyes off your goal

 

 photo IMG_8897_zps5gcubrqs.jpg

Ta tak i ting

Leste nylig en blogg, hvor en som hadde gått konkurranse hadde gått rett i kjelleren, og hatt en skikkelig dårlig opplevelse på banen. Og var sur, skuffet og sint på seg selv. Og det er så deilig å se andre som også opplever det sånn. At folk jeg ser opp til også kan ha sine utrolig dårlige dager. Deilig å ikke bare få servert sånne “perfekte” blogger hvor alt går på skinner. Det går bare fremover og fremover, og alt funker.

Og etter å ha pratet med en god venn så har jeg også ting jeg vil ta tak i.

Etter forrige stevne var jeg skuffet, ikke over Prima, men meg selv. Jeg glemte avtalen vår, vi skal ha det gøy,og vi er et team.

Har også fått høre, smil i ringen. Det sitter langt inne, jeg er så konsentrert at å smile har jeg ikke overskudd eller tid til. Men hvis jeg får det til så utstråler jeg noe helt annet i ringen. Så Prosjekt SMILE begynner nu.

Vardehyttasept12050

Jeg må også puste mer i ringen, ta tida til hjelp. Hvis hun begynner med tullet sitt, som er frustrasjon- må ikke jeg bli frustrert og miste kontrollen- ond sirkel. Husk planen din. Hvis planen din som er: at jeg legger henne, eller setter henne og puster før vi beveger oss videre til neste øvelse( det er i transportene vi sliter) fungerer så forsett med det. Trolig vil helhetskarakteren ryke kraftig-men hva er viktigst? HUSK DET!

 

Det neste jeg må jobbe med er: utav ringen. Når jeg kommer ut av ringen så er jeg så sliten, lettet, sint, skuffet osv at jeg må ha en timeout. Det ender med at jeg løper mot buret, Prima inn- og så står jeg og puster. Det er jo egentlig ingen god avslutning for meg, og det er jo definitivt ingen god avslutning for Prima.

Jeg føler meg som en nybegynner i ringen, og vil gjerne bli tatt litt hensyn til- og jeg prøver å ta hensyn selv. Jeg sliter med at jeg stresser meg opp hvis folk har heftige belønning utafor ringen når jeg selv skal inn, eller at de lar hunder leke i nærheten av ringen osv… Derfor prøver jeg selv å være stille, rolig, lite leking, og gjemme meg litt i nærheten av ringen i forhold til andre. Så hvordan kan jeg løse dette?

  1.  Jeg her en person på utsida av ringen som tar Prima, roser ho, leker med ho og går ho litt ned etter jeg har vært inne i ringen.
  2. Jeg tar henne selv, gir henne godbiter og istede for å sette henne i buret bare lar henne være ute sammen med meg.
  3. Noen står klar med leke og ekstra godbiter og “krever” at jeg belønner bikkja når jeg er ferdig i ringen.

Hva gjør dere selv? og hvor viktig er det med heftig belønning etter endt program?

IMG_2113

Men jo mer jeg tenker på forrige stevne jo mer fornøyd er jeg. Så jeg er nok også en person som tar ting til meg litt sent- må få tenke over det.For jeg husker jeg ble spurt etter stevne om hva jeg følte- og jeg sa som sant var, at jeg var skuffet og det var tungt.

Personen spurte: var det ikke noe positivt, noe som du følte var bra- Nei svart jeg og mente det da.

I ettertid er det mye jeg er fornøyd med. Jeg ble ikke drept av dommeren, og det var to i ringen!!!!

Jeg fikk 9 på avstand, med masse forstyrrelser på utsida av ringen( at perfeksjonisten i meg egentlig ikke likte at jeg fikk bedre poengsum enn jeg følte jeg fortjente, holder vi kjeft om)

Jeg fikk 10 på stå under marsj, den har vi slitt med.

Jeg fikk 9 i helhet(hold kjeft perfeksjonist) og det med så kaotisk som jeg synest det var.

Jeg vant klassen min, og det gjorde min beste treningskamerat også- hurra. Og på samme banen i fjor, vant ei som jeg har beundret lenge. Og i år var det meg..

Det er første gang jeg skulle ønske jeg fikk filma meg selv, for jeg husker så veldig lite av det.

Jeg har fått kyd og ros av folk jeg ser utrolig opp til, sånt blir jeg rørt av.

Og jeg fikk masse applaus og heiing når jeg gikk i ringen- husker det vagt som en litt bråkete radio- Tusen takk til dere!!!

Jeg setter pris på det, selv om mitt ytre ikke faktisk viser det!

Nå har jeg nye mål å sette- for faen hvor langt vi har kommet så langt.

Stevne Hove

Så var dagen over, og selv om det gikk utrolig bra- gikk det veldig dårlig.

Hva gjorde jeg feil, og hva gjorde jeg riktig?

IMG_8044

Første og største feil- jeg klarte ikke å Shake it off. Jeg bare med meg følelser og tanker fra det ene momentet til de andre. Det førte til at opplevelsen i ringen ikke ble en koselig opplevelse. Prima gjorde det hun skulle- det gjorde ikke jeg. Jeg var ikke der jeg skulle være, jeg var ikke der for Prima. Og det var det som gjorde at opplevelsen ikke var så koselig som den burde være. For det burde være en kjempedag, vi kom på delt førsteplass, vi fikk tre 10. Vi fikk to 9, og en 9,5. Fikk en 8 for lineføringen, og en 6 på dekk fra holdt. Der falt hun helt ut, vet ikke hva som skjedde.

IMG_4883

Det var flere gode,og de som jeg kom på førsteplass med hadde en kjempedag. Og de koste seg i ringen- det er mitt mål neste gang. At vi skal kose oss i ringen- for det er tydelig at hun kan øvelsene.

Så nå skal jeg shake it off- og jobbe mot neste stevne.

Det var en blaut affære, det pøsregnet og var ganske kaldt. Det var mange flinke ekvipasjer der, og det er utrolig deilig og herlig å se de mer uvanlige rasene i konkurranseringen.

Talenttruppen og rekruttroppen på landslaget var også der, mye gøy å se på. Dog reagerte jeg på at det var diskre, men ganske stygge korreksjoner- det liker jeg ikke å se. Noen var tilogmed fremprovosert situasjoner så de kunne ta hundene. Sånt blir jeg frustret og lei av å se.

Prima var kjempeflink, så i buret sitt som var dyvått etterhvert, jobbet bra på oppvarmingen, og var generelt herlig. Flinke primusen.

Er ikke så lenge til neste stevne, så da blir det fokus på skjerpings på matmor. Hun skal skjerpe seg i ringen, og definitivt skjerpe seg etter vi er ute av ringen. Jeg er så lettet at jeg er ferdig at jeg bare putter ho i buret og går. Hver gang- det er jo ikke positivt. Det må det blir en skjerpings på.

Jeg har vært så galen at jeg og noen venner har bestilt utstillingstelt. Hjelpes!!!!!!!!!

IMG_3971

 

 

 

Hei til deg selv

Hei

Du ja, du som skal gå stevne i helga, eller rettere sagt i morgen. Bare den setningen får det til å kile i magen og kvalmen kommer bølgene. Fantastisk. Dette skal bli morro.

For det første, dette har du valgt frivillig, og ja jeg skjønner at du akkurat nå tenker at du må ha vært medvitslaus i gjerningsøyeblikket, men saken er at imorgen skal du faktisk gå stevne.

Du sjekker yr.no konstant i håp om bedre vær, for bedre vær, betyr automatisk at det går bedre på stevne? Ikke? Hvorfor stresser du med da? Været kan du ikke gjøre noe med. Du kan forberede deg så godt som mulig med å ta med tøy som passer til været, og innstille deg på at slik er det nå engang. Både du og bikkja tåler regn, sol, snø og vind.

Så tenker du at du må pakke, alt som må pakkes, alt som må finnes frem, tenk om du glemmer noe? Vel kjenner jeg deg rett har du allerede skrevet en liste over alt du skal ha med deg, og den er lang som et langt år allerede. I og med at du har liste tviler jeg på at du glemmer noe, og du trenger ikke overlevelseutstyr- du skal kun på stevne. PS: husk smertestillende og astma( man trenger jo ikke være idiot)

IMG_8678

Føler du at du ikke har kontroll? Vel det er en sannhet med modifikasjoner( noe  som ikke har noe som helst med pluttifikasjonstabellen å gjøre).

Jeg regner med at både du og hunden har kjennskap til øvelsene, dere har vel også trolig gjort de før, åh sier du at faktisk har gått et stevne før med akkurat de samme øvelsene- så bra. Da kjenner du jo gangen på lusa.

åh du har ikke fått øvd nok? Men når hadde nok vært nok? Åh se det vet du ikke helt? Nei, kanskje dere har øvd nok da?

Men du er litt redd for den skumle dommeren, ja du kan jo se han for deg som naken, eller late som han er en kjekk McDreamy, uansett så har du betalt han penger for bedømmelse av deg og dyret ditt. Og per nå har jeg ikke hørt om en dommer som dreper en utøver- men som alltid du kan jo være ytterst uheldig.Hvis det nå skulle skje at dommeren dreper deg, så er jo det positive  at du trolig kommer til å få dine 15 minutter med berømmelse- ikke verst?

Folk kommer for å se på, og det er telt der, og kiosk og det er mange gode utøvere der.

Ja å så? De fleste som er på slike stevner er utrolig opptatt av seg og sitt. Sine egne hunder, prate med en venn, spise pølser, sverte over at de nullet i fellesdekken, le av en vits, promper litt diskre( og håper på riktig vindretning) flyr på do før de selv skal i ringen, lufter bikkja, og ja nesten alt mulig bortsett fra å følge med på de som går i ringen. Og kiosken vil jo selge pølser, som om bikkja di tar seg en tur dit så vil den vel bli regnet som kunde.

Tenk om noe skjer på fellesdekken.

Ja tenk om noe skjer, som at faktisk hunden din blir liggende hele tiden. For det er det som pleier å skje når du putter den i fellesdekk? Da satser vi på at just det samme skjer imorgen. Den ligger!

Tenk om jeg får karakterer under 8 eller skrekk og gru en null.

Vel alt begynte med intet, så fra intet og null kan det bare gå oppover- stol på meg!

8 er ikke galt. Det sies at løver på jakt bare lykkes 20%( kan være jeg juger litt her nå, men ikke bry deg om det) av gangene de jakter- de gir seg ikke. Og du kommer ikke til å sulte ihjel hvis du skulle få et tall lavere enn 8, du er tross alt ikke en løve.( Noe dommeren skal være glad for)

Har du flere bekymringer?

Hvordan du skal ta det?

Ta hva?

Nederlaget ja. Vel det får du ta som du vil, det kan jo hende at du faktisk ikke opplever det:)

Lykke til imorgen:)

 

 

Tankekontroll

For det er det til syvende og sist handler om.

Du kan trene, lage lister, trene mer, få alt med deg til stevne e.l

Men er du ikke med i tankene så går det ofte dårlig. Både i livet og på stevner.

Jeg har noen personer jeg ser opp til her i livet, som jeg har lært utrolig mye av.

Lars Monsen er en av de. Han har hva jeg vil kalle en vinnerskalle. Han ser positivt på ting, han lar seg ikke gå ned i kjelleren eller negative tankespiraler lenge av gangen. Han ser flere muligheter og planer hvis noe butter i mot. Han har respekt for naturen, men har også innsikt, erfaring og selvtillit til å vite hva han klarer.

En annen person jeg har lånt et motto til, og gjort det mitt eget er Michael Jackson. Han var dedikert, perfeksjonist og hadde selvtillit til å si nei hvis han ikke var fornøyd med eget arbeid. Hans motto var: Do It With L-O-V-E! ( jeg snakker jo om de tidligere år)

Dag Otto er også en person jeg ler fryktelig mye av, men har også lært meg at det er mellom øra det sitter. I boken sin Viljestyrke skriver han mye om dette, og hvordan det former en.Du har viljestyrke og en god porsjon galskap hvis du går fra Grimstad til Kristiansand på krykker!

Han skriver bla:

Det gjelder å finne motivasjonen og viljestyrken til å utnytte de ressursene du ikke vet at du har.

IMG_4883

En del av viljestyrke er å tore å velge det du synes er riktig- å tør å si nei. Nei til at du ikke er klar til stevne, nei til å ta en kjapp snarvei som inneholder trening du ikke vil utsette hunden din for, si nei til juks.

IMG_4864

Prima prøver seg på juks:)…

Dag Otto hevder jo også å stå bak dette motto:

Det umulige er ikke umulig- det tar bare litt lenger tid. ( mye gøyere å si det med sørlandsdialekt)

Han sier også noe viktig: Ikke bruk energi på noe du ikke kan gjøre noe med

Været feks, eller at du blir liggende med den hunden på fellesdekk, at det kom en hest forbi, at det ble gress ikke grus, at det ble dommerbytte, at den du skulle konkurrere med ikke kan osv.

 

Kaggestad har sagt noe lurt:

Ambisjon er en positiv motivasjonskraft. Den gjør at du har lyst til å lykkes, lyst til å prøve å gjøre det bedre, gi alt.

Prestasjonsangst er en negativ kraft som som suger energi, gjør deg redd for å feile,for å ikke nå målet, og hva andre sier om oss. Styrkeforholdet mellom disse to indre bryterene er viktig, og er viktig for hvor godt vi lykkes. Noen har et ganske likeverdig forhold, mens andre har gjennom årene fått et skeivt forhold. Da er tankens kraft viktig.  Lære seg å snu negative tanker til positive, eller ufarliggjøre disse.

IMG_4908

Bruknapp skriver i sin bok-Ut av rundkjøringen:

At du kan se for deg et trafikklys, rødt, gult og grønt.

Det røde er alle de negative tankene dine: Du er ikke god nok, du er dårlig, dette klarer du ikke osv.

Gul: pust dypt

Grønn: Du kan, dette klarer du, du er god nok osv.

Så når de røde tankene kommer, prøv å gi deg et gult lys, pust dypt- og gå over til grønt og kjør på!! Jeg prøver det ut akkurat nå, og det er veldig lett å huske.

Men den jeg har lært absolutt mest av når det gjelder hvordan man skal tenke er Ingvard Wilhelmsen. Hans bok Kongen Anbefaler er en utrolig god bok, og har gitt meg utrolig mye.

Kongen  Harald sier selv i et intervju:

Jeg har nemlig den holdningen at jeg er frisk inntil det motsatt er bevist.

Hva om vi kunne brukt den holdningen litt mer i hverdagslivet også?

Noe annet jeg også sliter med er:

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

jeg tror det er en TRENINGSSAK!

IMG_4988

Og Kong Harald er en ivrig seiler, og sier i et intervju i bladet Seiling:

Det er alltid like morsomt å se hvor rare i ansiktet proffene blir når vi  slår dem!

Kan Kongen, kan vi!

 

 

 

Den lille spiren

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

cropped-sistebildezsverige-valper-4-uker-470.jpg
Lille Lille Prima

 

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter.  Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

 

DSC_0237

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

IMG_2000

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke.  Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)

Påske

Håper dere koser dere i påsken:)

Her har vi så langt hatt en fortreffelig påske.1931526_10156670523040174_5338441867485802505_n10414068_10156633897010174_8138557264892749258_n

Som dere ser har vi litt snø igjen, men det har smeltet masse de siste dagene med sol, og varmt vær. Vi har hatt mange fine turer, og kvikk lunsj hører med:) Må nyte de siste dagene her til fulle, rett over påska kommer båndtvangen- og det er så viktig at den overholdes.

Vi har også gått et stevne, og det største hinderet denne gangen var: Tenk om!

Så jeg måtte virkelig gå i meg selv, tenke igjennom hvorfor det skulle gå galt, hvorfor ikke. Hva måtte jeg huske på når det gikk bra, hva jeg skulle huske hvis ikke. Og at vi skulle huske å kose oss, ikke ta det så alvorlig- vi kunne ta det som trening. Men det kvernet mye  i hodet mitt de siste dagene. Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv, og snakke høyt til meg selv.

Så når stevnedagen kom så var jeg slik:

Oi ja nå får jeg forbederede meg på å tape, eller kanskje vi har sjangs på de fem beste- skal jeg tørre å tenke den tanken?  Ja hvorfor ikke, du kan jo være heldig. Nei forresten må ikke tenke slik da  tror jeg jo at jeg er noe. Men vi har jo klart det i hallen før,  og det er jo ikke et helt program. Men så kommer jo den og den dog den og den og den, og de har alle slått meg før- de er jo mye bedre. Nei, vi satser på å bli blant de ti beste- HÅPER IKKE DET KOMMER FLERE ENN TI( da kan jeg jo bli dårligere enn det).

Prima var våryr, og hoppet og spratt. Virket som hun hadde et fluebol i hue…. og det synes ikke jeg var positivt. Gikk en laang tur om morran, sa affirmasjonene mine høyt hele turen. jobbet, og så for å få en trøtt hund til stevne syklet jeg 9 km før jeg dro. Følte hun var i grei form, men ikke egentlig sliten. Hjalp ikke at hun oppførte seg som en kanin på speed når vi kom fram. Måtte jobbe med meg selv for å ikke bli irritert. Hadde ikke godfølelse, og de negative tankene kom. Prøvde å tenke positivt med at ja da tar vi det som trening!! Skule ned på kaninen!

 

Gjorde som vi pleier når jeg kom i hallen, varmet opp og da føltes hun ikke så gal allikavel. Jeg forsatte å jobbe med de teite tankene mine. Men bestemte meg vel for at vi prøvde alt vi hadde, kokte det for mye over, så fikk jeg bare legge henne ned mellom øvelsene og puste dypt.

Ble sittende å se på de andre, og heiane det var utrolig mye bra( hjalp det-nei) Like før vi skulle inn satt jeg lukket øynene og sa affirmasjonene mine- der og da følte jeg meg helt håpløs.

Vi skulle inn i to puljer,først tannvis og fellesdekk- der satset jeg på at det kom til å gå greit. Og det gikk greit:)  Hun lå urolig, og jeg glemte å puste så ble kvalm…

inn i buret igjen, vente vente og vente- og de foran meg gjorde det bra. Phu.  Forberedte meg, prøvde å puste rolig- tenke nøkterent.

Ut med oss, og Prima var på. Hun var akkurat så på at det var som gå med Prima på knivsegg- helt på grensen til at hun bikket over. Men vi har trolig fått igjen for treningen- for hun klarte det hun. Fikk litt høye skuldre etter lineføring da jeg følte jeg mista ho litt. Pusta godt ut, og fokuserte på neste øvelse- den klarte vi også.

Var veldig glad det ikke var fullt program idag, det tror jeg ikke hadde gått bra.

Så ble jeg sittende å se på de andre, puste litt. Og misunne de som har bikkjer som har så driv, men så fokuserte!! Det er vårt nye mål!!

 

1918076_10156695140995174_4311747662339229456_n

Jeg håpet at det vi gjorde var bra nok til mitt første mål som var blant de fem beste. vi vant- det hadde jeg seriøst ikke tenkt at jeg kom til å klare. Enda mer utrolig var det at vi ble 3 beste sammenlagt i cupen- det var helt utrolig rart. Og jeg turde ikke gå offentlig ut med før etter en stund, da jeg var sikker på at det var en regnefeil.

For en PRIMA hund jeg har.  Jeg tror aldri jeg har vært så sliten etter et stevne før.

Vi har også  vært på fine turer  med venner og treningskamerater- veldig koselig. Dog viste Prima seg fra en mer “juhu jeg har døve ører” side, men fin tur ble det.

12107030_10156697028845174_8065129550586028554_n

Vi har vært i familiemiddag med masse unger, og jeg blir imponert over den vofsen altså.

Så vi har hatt en kjempefin påske så langt, så gleder vi oss til forsettelsen!

 

Våg å tap

IMG_4250

Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)

Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:

Jeg skal VÅGE å TAPE

Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…

Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.

Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..

Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.

Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.

Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…

IMG_2648

Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!

Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.

Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.

Tannvis gikk greit- phu.

Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.

Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.

Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.

Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.

Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.

IMG_2471

Vi svaiet med i vinden ikke i mot.

Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.

Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!!  Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.

Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.

IMG_0313

We touched the sky!

Vi vant med 184 poeng.

Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.

Helt ærlig så er jeg forvirret selv.

Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.

Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.

Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.

Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!

IMG_1540