Hyttetur

Endelig ble det hyttetur, og det var fantastisk. Akkurat det vi trengte nå. Prima nyter hyttelivet, og den vanlige hurramegrundt Prima, blir til- nytelivetdager Prima. Ho elsker å ligge foran ovnen på hytta, det skjer aldri her hjemme.

Det ble noen turer også, og selv om været ikke var på sitt beste, ble det litt bilder- så her kommer et bilderas.

Høsten har fantastiske farger, og med fantastiske venner- ble dette en fantastisk tur:O)

For en idyllisk  plass:)

Solnedgang med høstfarger

Prima og myr er alltid en god kombinasjon

Livet smaker godt synes Prima

Vi fant en grusvei med fine bildemotiv på vei hjem, da ble det stopp- et av mange på vei hjem.

Gyldenlykke i høstfarger

at noe så farlig, skal være så vakkert. Sopp hører høsten til.

Dog har det trolig pga tørken vært lite både, bær og sopp i høst.

M

Prima går i ett med myra, kamuflasje.

Det var en deilig tur, godt for både kropp og sjel.

Det er så deilig på hytta for vi har det så enkelt. Vi blir ikke forstyrret av moderne livets mas, vi kan ha den gode samtalen, stearinlys, håndarbeid, fyr i peisen, og roen!!

Disse to bladhjertene kan symbolisere oss tobente på hyttetur:)

Fargene er så ubeskrivelig vakre- høsten er vakker- nyt den mens du kan.

GOD høst til dere alle.

Trening

Hadde en fin trening i dag. Men først hadde vi kurs,og det er like spennende hver gang. Og veldig gøy å se fremgang hos deltagerene:)

Imorres hadde vi en fantastisk tur i mørket. Deilig med en stille og rolig morgentur før hverdagen begynner igjen.

Jeg fikk noen fine økter med fvf, vi har jobbet hardt med den, og nå begynner den å se bedre ut.

Apportering over hinder har jo vært en nøtt. At hun ikke klarer de to tingene samtidig har vært en irriterende sak. Men i dag så gjorde jeg noe lurt. Jeg fjernet plankene i hinderet, belønnet for hver gang hun gjorde rett. Så la jeg på en planke, og fikk så gjort hele øvelsen med full høyde- det funket. Så blir det spennende å se om hun husker det til neste gang..

Så fikk jeg hjelp av L til noe jeg har slitt veldig med. Neseprøven. Det er noe jeg aldri har gjort før, og vært veldig usikker på hvordan jeg skal lære inn.  Men til nå så prøver jeg:

En pinne med min lukt, få frysmarkering på den. Når hun har skjønt det, så prøv å få belønnet at hun “hoover” rett over pinnen. Men det er ikke rett å time dette riktig, og få nok og gode repitisjoner. Heldigvis har jeg en hund som har masse motor, og tåler å feile. Så det ble en  lang økt med mindre og noen gode repitisjoner. Det virket dog som vi sakte går riktig vei.

Fikk også hjelp av Lotte for å skjønne litt mer av avstandstrøbbelet jeg har hatt. Og pr nå så har jeg gått for strutsementaliteten- hvis jeg ikke ser den- så trenger jeg ikke tenke på den. Men det fungerer jo ikke så veldig godt i lengda.

Jeg prøvde å forstå hva hun mente, og gjøre som hun foreslo- men jeg aner at jeg er en elendig elev… Her må jeg få mer hjelp. Men her står det på meg ,og ikke vofsen. Det er jeg som trenger mest læring her.

Vi fikk også trent ruta, og lærte at jeg må ikke slurve med kriterier eller musematta.

Og Prima klarte å jobbe, selv når det kom en løs hund rett i ruta- flinkeste bisken.

Det er gøy når en føler en får igjen for treninga en legger i .

Vi har hatt en fantastisk helg på hytta, den skal jeg snart fortelle mer om.

Tur med gode venner

Vi gledet oss til en god tur i fargesprakende høstvær. Først måtte vi innom å kjøpe refleksdekken, så de var godt synlige. De jaktes jo over alt nå.

Hvilken retriever kan motstå dette?

Turkameraten vår Emil

Naturen er vakker på denne tiden av året.

Prima var strålende fornøyd

Så deilig  med slike turer, og deilige med stier vi aldri har gått før- eventyret venter

Vofsene koste seg

 

og det viste seg at retrievere ikke klarer å motstå et gjørmebad

fargene var fantastiske, turfølge helt herlige- og etter en bratt klatring- så var jommen utsikten ganske bra den også. Turen hjem var i et roligere tempo, og vi var fire stykk godslitne turvenner:)

Gleder meg allerede til neste tur

Herlig treningsøkt

I går var dagen for første gang vi hadde innetrening i den fine hundehallen vår. Veldig greit med hundehall for  oss som vil trene selv om det er kaldt og guffent ute. Gamle damer liker litt komfor:)

Først holdt jeg kurs med en fin gruppe. Det er alltid spennende og litt nervepirrende å holde kurs- særlig når det er første gangen. Men det var en trivelig gjeng som virket som de synes det var stas- da er det lettere:)

Jeg har sittet og lest litt på min egen blogg om valpetida og unghundtida med Prima- og gud hvor langt vi er kommet.

Hun er utrolig flink i bil, enkel å ha med, synes det er kjempestas

(når hun var valp, spydde hun eller sutret)

Hun ligger så utrolig bra og stille i buret

( fra en som ikke ville ligge i bur, som pratet høylytt og ikke likte andre hunder i nærheten av buret sitt)

Hund som vil jobbe, er så på- og vil vil vil

( fra unghunden som satte potemerker på veggen, suste rundt og potte tette ører)

Hund som ligger på fellesdekk/sitt selv om jeg forsvinner, går til andre hunder, går og henter noe, forsvinner ute av synet, om hunder flyr forbi, andre leker osv

( fra hund som hadde langline, stakk fra fellesdekk, begynte å leke med de andre, reagerte på andre hunder i lek, sutret hvis jeg gikk for langt vekk)

Hund som selv om hun er høy klarer å kontrollere seg bedre

( fra valp/unghund som igjen satte potemerker, ikke klarte å roe seg, og generelt var en irritasjon til tider)

 

Det er så deilig når en plutslig innser at all jobben en har lagt ned i hunden faktisk betaler seg, en ser  resultater.

i dag hadde jeg med godbiter jeg sjelden bruker. Pølser er så enkelt. Men det var tilbud på lever, så selv om lukta er litt eh heftig så blir det skikkelig gode godbiter. Som fungerte knall i går.

Jeg begynte med oppvarming, jeg må være flinkere med det.

Så siden vi jobber med en skikkelig god lineføring/fri ved fot på kurset, så kan jo ikke jeg være dårligere. FVF min er blitt skikkelig dårlig, og grunnen er rally- for der er ikke en perfekt fvf særlig viktig. Det har straffet seg, så jeg må begynne på nytt igjen. Men selv om FVF kanskje er noe kjedelig å jobbe med, er den så viktig at jeg må legge en god jobb i det. Så da ble det noen fine korte økter med høy intensitet og fullt fokus. Vi var faktisk så fokuserte at vi ikke EN, men TO ganger gikk på en annen ekvipasje…obs.

Vi trente også full fart- som er min kommando på rundt kjegla- det var kult sa Prima- kjempegøy faktisk.

Sitt under marsj hadde vi desverre helt glemt, så der mått vi pugge litt- og pugge mer fremover.

Men jeg hadde en bestevenn som var helt på, storkoste seg og ville mer mer mer.

En herlig god økt med en fin vofs.

Hva er det viktigste for at du skal få en god økt?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Så var dagen kommet!

Dagen jeg har jobbet så hardt for, og Prima har vært med hele veien. Drømmen jeg begynte å drømme om for ca 2 år siden, som jeg har vernet og passset på- og nesten ikke turt å innrømme for meg selv engang- og ikke til andre.

For to år siden begynte jeg å satse på rally, og begynte å gjøre noe seriøst utav det- fant ut at skulle jeg satse, skulle det gjøres ordenlig.

For et år siden fikk vi nye regler, og nye skilt… da roet jeg ned og tenkte: her vil jeg heller bruke tida, og gjøre det skikkelig.

vi har begget jobbet hardt for å nå målet vårt- og på søndag 26 august 2018 klarte vi å oppnå målene våre:

Vi klarte championatet

Vi klarte championatet på under 20 starter, og vi har stilt sparsomt de årene vi har hatt konkurranser.

Jeg er så utrolig fornøyd med lille bisken, og for en rå og fantastisk hund jeg har som bare gir og gir.

Dommer var Ghita Fossum, og jeg håpet  få tatt championatet for henne. Jeg har hatt henne som kursholder, og dommer og synes hun er et fantastisk hundemennesket. Det var også på hjemmebane på Hove, og i klubben har vi noen fantastisk lekre sløyfer som jeg også har drømt og sigla på.)

Banene til Ghita er trange og ofte tekniske, det passer oss godt. Det var spennende og herlig  å følge de andre klassene. Se hvordan de koste seg sammen på banen, og noen som kanskje ikke koste seg like mye. Det var hyggelig stemmning ved ringen, alle var flinke til å applaudere og heie når noen gikk. Vi var et helt greit medium stevne med 41 startende.

Vi hadde også dommerelev, og det viste seg å være årets NM sølvvinner- kjente litt på nervene da ja.

Jeg hadde syklet langt med Prima på morran, og jeg synes hun virket litt for mye futt. Så jeg tok to feltsøk økt med henne,  og trente henne mellom hver klasse- det hjalp. Så når vi skulle briefe banen tenkte jeg- ohoi.. hur skal detta gå???

Jeg briefet så lenge jeg kunne, og følte fremdeles at jeg ikke var helt i mål.

Prima ble varmet opp fra første hund i ringen til jeg skulle inn- jeg var inn som nr syv.

Vi kom inn, hun føltes bra, jeg følte vi hadde kontakt- og vi gikk.

Banen var teknisk, og jeg følte vi hadde det greit rundt, og følte at vi var et team. Var fornøyd når jeg var ferdig, følte jeg hadde gjort et ganske godt løp.

Prima fikk masse ros, vi fikk ros- og så var det:

“så uheldig at du diska på det skiltet da, med tjuvstart”

Bom sa det, så forsvant den lykkefølelsen….

Jeg ble flat som en ballong,og ville bare gå en tur å prøve å få orden på meg selv.

Det var ikke så lett, for det var mange som ville prate- koselig( men ikke helt når en er så tappet for …luft/glede/masse skuffelse..) Men jeg tenkte ok, det ble disk- greit nok. Vi gjorde vårt beste.

Kom jo også på at siden jeg var i stevne komiteen hadde jeg jo jobb etter stevne så jeg kunne jo ikke bare stikke av…..

Tusla ned mot hytta, der var det premieutdeling- og jeg sto i mengden og jobbet med: DISKFJESET MITT- for hvordan bør en se ut når en skal hente kritikken med disk på??????????????

Så kom det til elite, og desverre var det mange disk… ja ja tenkte jeg- så er jeg ikke alene… Disken kom, noen jublet, andre var lange i fjeset, noen bare ja ja, andre så helt uberørt ut. Jeg jobbet fremdeles med hvordan diskfjeset mitt skulle se ut.

Så sier dommeren nå er det pallplass. Og jeg bare: eh hallo- du har glemt meg… jeg diska(inni hodet mitt).

Dommeren sier: ja på pallen er det kun golden: og min tanke var: hvem faen har golden, jeg har ikke sett noen andre golden på startlista, og ikke på stevneområde heller( jeg visste om en annen)…. så når de ropte opp navnet mitt så bare sto jeg der og tenke på diskfjeset mitt, og hvor den mystiske goldenen var hen….

Jeg var totalt overrasket og fullstendig forfjamset…

og ja det ble en del klemming, snørr og tårer- jeg var fullstendig overveldet. Prima som dere ser tok det mye bedre enn meg…

Vi klarte målet vårt- for en fantastisk følelse

Takk for alle som har støttet meg, heiet meg fram og har trodd på meg. Som har utholdt sutringa mi når det ikke har gått veien, og fått meg til å ha troa igjen. Takk til Prima for all treninga, at du alltid synes det er gøy å trene, at du gir alt på konkurranse og at du rett og slett finnes for meg.

Takk til dommere og stevneholdere som har gitt meg muligheten til å gjøre dette. Takk til AOH for et veldig fint stevne, takk til mine fantastiske treningsvenner som alltid er der for meg.

Tusen takk fra N RL champion Poecilias Pretty in Pink

Jeg legger ved filmen av løpet.

Primas første år

her er  litt bilder fra Prima sitt første år hos meg, det er utrolig at hun har vært her i snart fem år.

Jeg studerte stamtavler, hunder bakover på linjene og drømte om alt vi skulle gjøre sammen. Selv om jeg også var livredd for å ødelegge en så utrolig fin valp.

Fra bilturen hjem. Første steg hjemmefra. Jeg var både overlykkelig og redd.

Første gang jeg møtte valpene. Jeg var overveldet og utrolig lykkelig.

Her er vi alle tre. Supra, meg og Prima som jeg ikke ante kom til å ende opp som Prima da:)

Dette var noe helt nytt, og veldig spennende. Å gå fra en rase jeg kunne ut og inn, til en helt ny rase og type- skrekkblandet fryd:)

Det ble sosialisering for alle penga, jeg var livredd for å ødelegge denne valpen. Men dette var noe helt annet enn det jeg var vant til. Alt ble tatt på strak arm, lykkelig utforskende og med en livslyst jeg sjelden har sett maken til.

 

Det endret seg utrolig kjapt, fra søt liten fleecebamse til langbeint slyngel med rampeblikk og livslyst:)

Ho var av og til en skikkelig gærning….

 

Valpen og matmor måtte gå kurs, og det var ikke udelt juhu opplevelse- det var mye valp, med mye motor og hurramegrundt- sånt var ikke jeg vant til. Vi måtte bli vant til hverandre, og jeg måtte tenke nytt. Men det gikk seg til. hun elsket å trene- hadde bare litt problem med fokus(hvertfall på alt annet enn meg..) Men det gikk seg fint til. Glad jeg tok det rolig og pent. Hverdagslydighet var viktigst.

å ligge helt stille er ganske sjedelig sier Prima….

Her er hun ca 7 mnd, og har mistet mye av valpepreget, på utsida….

10 måneder og fått et mer voksent blikk

1 års dagen ble feiret over flere dager som seg hør og bør…..

under ser dere bestevennen Lotus, og forskjellen på Prima fra slyngel 6mnd til ettåring:)

 

Treningsglede og treningsmotivasjon

Jeg kjenner jeg blir veldig motivert av å se andre trene, se hvordan de lykkes, hvordan de løser problemer og hvordan vi hjelper hverandre til å bli gode.

Dette er noen få av de gode treningskameratene jeg har, og som jeg stadig lærer noe nytt av og drar glede av deres erfaring.

jeg har også endret meg. Før ville jeg holde på med rally(det vil jeg fremdeles) for jeg likte at det er så uhøytidelig- at det er det å ha det trivelig sammen som er hovedfokuset. Men også rallymiljøet har endret seg- det er blitt mer konkurransepreget- det er viktigere å lykkes å være på topp. Om den er lettere enn vanlig lydighet, er den blitt mer finpusset og perfeksjonert enn for bare noen få år siden. Og nivået er blitt mye høyere enn for bare tre år siden når jeg begynte. Det er fremdeles et veldig koselig og inkluderende miljø- det liker jeg. Og variasjonen i raser og folk.

Men jeg har begynt å sette mer pris på lydigheten- der jeg for noen få år siden synes den var stiv, og fryktelig pirkete- ser jeg nå en sport med høy vanskelighetsgrad og krevende momenter.  Og jeg ser en haug med mennesker som inspirerer meg og får meg bedre. Jeg gleder meg til å prøve resten av veien mot kl 3. Jeg er ferdig med å deppe over tapte sjanser, og har allerede grepet en ny sjanse.

Jeg har aldri hatt en så god hund før , jeg har aldri hatt så mye erfaring( kan komme mer senere) og jeg har aldri hatt sjansen til å prøve dette- så jeg tar like godt å prøver hele veien- kanskje vi klarer det???!!!!

Denne høsten og neste år blir virkelig et år hvor vi får testet grensene våre på mange ulike måter. Heia må det gå godt:)

Takk igjen inspirasjon, gode ord, heiarop, erfaring, muligheter, treninger, hjelp, støtte, og nye sjanser. HURRA FOR DERE!!