Stikkordarkiv: Rallylydighet

PRIMA Prima

5. september 2016 evy 2 kommentarer

Nå er løpetiden endelig over. Så utrolig deilig. Vi har fått trent utrolig lite disse nesten fire ukene det har pågått- og enda mindre i juli. Så nå har vi hatt trenings fri veldig lenge, og det som er dumt med det er at det er så vanskelig å starte opp igjen.

Vi har blitt slappe og late begge to, Prima er endog blitt tjukk.Matmor har alltid vært litt rund, så nå er det slanking på begge to:=)

Men i helga var vi på stevne. Hadde egentlig tenkt å ikke starte, da løpetida drøyde lenger enn forventa. Men jeg skulle være med som heiagjeng. På vei dit ble jeg utfordra på hvorfor jeg ikke starta- så da begynte tankeprosessen………

Og tenkte: hvorfor ikke gjør det du er redd for? Å starte uten kontroll, lite trening, lite forberedelse, og helt plutselig.

Jeg kjente på nervene, styggen på ryggen, kontrollfriken…… og starta okke som.

Hadde gitt streng beskjed til meg selv: jeg skulle være fornøyd med alt over 5.

For de som kjenner meg så vet dere at dette var rått

Så jeg dro til fjellet, klatret det og kom ned. Vi gjennomførte! Og det endte med at vi gjennomførte til en 2.plass med 179 poeng:)

Det var utrolig morro, og uventa. Og jeg vet nå at grunntreningen sitter- Prima vet hva jeg forventer av henne i øvelsene. Det som var litt minus var at jeg satt meg foran Prima.

Prima gjorde øvelsene fordi jeg ba henne om det, ikke fordi hun hadde lyst. Men allikavel så jobber hun, for et fantastisk vesen:) Utrolig bra gjort av en sliten hund. TAKK!

I buret lå hun som en drøm, kjempedeilig å vite at der fungere hun så utrolig bra.

Det var en veldig koselig dag med fine folk rundt ringen- sola brant i nakken og alt var kos.

Neste dag var det Rallystevne, og da var jeg litt mer: siden jeg starta i går så kan jeg vel gjør det i dag også?

Den natta slet jeg med tunge tanker, nerver og styggen på ryggen- det endte med at jeg gav styggen på ryggen en på tygga- og bestemte meg for å starte. Men høy i hatten var jeg ikke.

Vi ankom, og pga litt av hvert var det ikke full kontroll på ting og tang, litt kaos. Det likte ikke kontrollfriken i meg, og dommeren visste jeg hadde kjempevanskelige baner, det var agility på samme område- så styggen på ryggen var kommet tilbake selv med knekt kjeve, og utslåtte tenner:)

Men det var varmt, brifingen gikk sånn tålig. Banen var teknisk- det passer meg bedre enn sånn hu og hei baner- perfeksjonist som jeg er. Måtte be om hjelp av en venn for plutselig kunne jeg ikke regler eller skilt eller noen ting…..

Var ekstremt obs på at dommeren var på banen før jeg entret. Kom inn, kjente nervene strammet kroppen min- og gikk. Jeg kjente på nervene og at jeg ikke likte meg- men jeg var samtidig i bobla for jeg enset hverken publikum, eller dommer. Vi kom igjennom, Prima var kjempebra, noget ufokusert- men prøvde alt hun kunne. Glemte å belønne godt, og var helt pest etter opplevelsen. Men treningskameratene på utsida sa at jeg ikke hadde disket- da var alt greit. Disk er blitt min store greie nå. Livredd for disk, kjenner jeg er kvalm bare jeg skriver det.

Igjen var jeg fornøyd med å ha gjennomført, håpet og trodde på napp- og endte på 2.plass med 197 poeng. Utrolig fornøyd, og ikke så lite sjokket over både meg og Prima.

Igjen stekende sol, kjempefint med kjente å skravle med på utsida. Men det ble fryktelig mange lange timer- var veldig deilig å komme hjem. Totalt utslitte begge to.

Men for noen fjell vi klarte å overvinne:)

Tanker

13. mai 2016 evy Legg igjen en kommentar

Beklager ikke så veldig oppfinnsom tittel, men pytt sann.

Jeg har med stor interesse fulgt serien om familien Ingebrigsten på NRK i våres. Og det har jo vært ganske omdiskutert. At ungene i familien begynner målrettet og hard trening i ung alder, for å bli gode nok. Faren synes det er helt innafor,og mener man må satse for å lykkes- og gå janteloven midt imot. Ungene har jo selv vært med på det. To av de har jo gitt seg, de synes det ble for tøft, og mista motivasjonen. Men tre av de1,5 er jo i toppen i Norge. Og de elsker det de driver med. Så hva motivere de? Yngstemanns motivasjon er å bli best, og hvertfall bedre enn brødrene sine.

Jeg ønsker de lykke til på reisen og håper de klarer sine mål

Jeg drar dette over i hundeverden, og her kan man jo se lignende tendenser.

Valper kan nesten apportering og innsitt før de forlater oppdretter. Og de er gjerne ikke mye over 1,5 år før de er i Elite. Og det er jo utrolig at det går an, og hvor mye arbeid det ligger bak. Hurra til de.

Jeg er og har alltid vært litt på at: jo jommen skal valpene lære, mye og mest mulig. Men å konkurrere før de er godt over året satser jeg ikke på. Det er noe med modning både i hode og kropp som skal få satt seg. Det er noe med at det er vel og bra at de skal kunne et lydighetsprogram, eller gå et spor- men de har også så mye annet de skal lære. Hverdagslivet er så mye viktigere enn stevner. Så her hos oss går alt litt sakte. Og ja jeg kjente på det grønne trollet når søskna forsvant opp i klassene og jeg smakte på rekrutt.

Men Prima skal leve i mange år, og hvis jeg når toppen innen hun er to år, hva har jeg å hige etter?

Og det kreves mye for å holde seg i toppen, vet ikke om jeg har mulighet eller ork til det. Ser nå at jeg med kurs og div, så får jeg ikke trent mer enn en- to ganger i uken. Det holder ikke til å vinne i de høyere klassene.

Jeg har jo klart målet mitt i rally i år. Det hadde jo vært litt fjongt å kanskje klare en tittel til? Før de nye reglene kommer til neste år.

Jeg har hvertfall lyst til å klare et sølvmerke i LP, og en tittel hadde vært gøy. Jeg orker ikke rykke ned til rekrutt til neste år. Da får det blir kl 1 omigjen.

Men ser jo også at de mnd det er mest stevner i høst, er da Primusen har trolig løpetid- så vi får se. Alt kan skje.

Men jeg er personlig glad jeg ventet med stevner til hun var noget eldre og mer moden. Ser mange kommer kjapt opp i klassene og så stangnerer det- hvorfor er det nok mange grunner til. Personlig synes jeg nok at TTT- ting tar tid- er en god tanke.

Akkurat nå er det snart stevne, kjenner på nervene og at vi har øvd alt for lite. Men nå skal vi på fjelltur- gud det skal bli fantastisk.

Snø, skudd og grus

24. april 2016 evy Legg igjen en kommentar

Sånn har nemlig dagen vært.

Vi dro nemlig til Vennesla for å trene litt rally. Er jo rallystevne neste helg, og jeg føler meg ikke trygg hverken på skilt, kvaliteten på de vi gjør eller plassen vi skal trene på.

Husker ifjor var det også treningsstevne, og det gikk så mye galt. Banen var kjempevanskelig, bikkja snuste, var opptatt av det rare telte på utsida banen, jeg klarte ikke spiralen- huff. Og det verste var at når stevne opprant så lå jeg med lungebetennelse, så der kom jeg aldri.

Så i år prøver jeg igjen. Så Prima fikk en mil på sykkel før vi dro, vel fremme ble det en god luftetur. Så var det å bygge banen, gjøre alt klart. Mens skuddsalvene kom som haggel, for ikke langt unna ligger skytebanen. Og Prima har ikke trent på skudd. Men hun lå tålig rolig i buret, fikk litt godbiter på de verste salvene.

Så begynte det å snø, hvite filler dalte ned, skuddene runget, jeg frøys og banen var snart klar. Brifet, og den var intrikat. Varmet opp, det hadde gitt seg med det hvite, men skuddene forsatte. På oppvarmingen slet jeg med å få kontakt med Prima, for hva annet enn skudd, snø, og telt var der- jo en bekk!!!!! Prima ble jo som hypnotisert……

Gikk inn, og første runde var hun ukonsentrert, ble opptatt av teltet, og matskålene ble plutselig spennende, skuddene brydde hun seg ikke om. Var verre med deler av banen som gikk langs den bekken!!!!!

Gikk en gang til, og da følte jeg at det hele ble noe bedre, så med enda mer trening, flaks og mirakelet at bekken forsvinner- så kan vi kanskje klare nappet:)

Men alt i alt en fin og gøyal dag. Deilig at Prima ikke bryr seg om skudd, så får vi heller bare jobbe litt med vann, for vann er det beste i verden. RETT OG SLETT.

Den lille spiren

1. april 2016 evy 4 kommentarer

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter. Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke. Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)

Hva har skjedd?

15. mars 2016 evy 6 kommentarer

Nå har det gått over 21 dager siden jeg fikk utfordringen fra Wegård- de tre hovedpunktene var:

Hvordan kan jeg skape det beste klima/miljøet å trene og konkurrere i?
Hva er rett affirmasjon for meg/forbredelser?
Husk: Trene teknikk, fysik og psyke.

Jeg har blitt mye mer fokusert på denne delen av det å trene og konkurrere. Jeg synes jeg har tenkt uforholdsvis mye på dette i det siste, går og planlegger, tenker jevnt over hele dagen. Det har nesten blitt litt mye- men det har jo vært en treningssituasjon for meg også.

På punkt 1 har jeg funnet disse punktene som er viktig for at jeg og Prima skal være optimale:

Trygghet, jeg må være trygg på at vi kan det vi skal, at jeg har kontrollen, og vi er på samme team.
Prima må være godt mosjonert, bruke mye tid på oppvarming, og roe henne ned. Selv om du taper poeng bruk tid på transportene mellom øvelsene.
Si affirmasjonene dine jevnlig, tenk fine tanker, PUST!. Kom i bobla.
Ta deg tid til å hjelpe andre,og se andre som trener- du blir inspirert og får sett andre.( dette fungere kun etter jeg selv har gått på konkurranser- før klarer jeg ikke konse)
Jeg må jobbe med meg selv- hvis det drøyer før vi skal i ringen.

Punkt 2 der har jeg endelig funnet noen affirmasjoner som hjelper- men det kan være de forandres. Men her er det viktigste jeg har funnet ut:

PUST
Lukk ørene for hviskingen i krokene
Si affirmasjonene dine jevnlig utover dagen, gjerne dagen før også- si de høyt til Prima. Dere er på lag, hun må også vite de.
Tren deg selv gjerne godt før konkurransedagen, er kroppen sliten er den ikke så aktiv. Mosjon kan også hjelpe mot negative tanker.
Ikke tenk overpositivt, og sett for høye mål- det gjør vondt å falle. Men finn noen punkter du skal lykkes med akkurat den dagen.
Stol på Prima, og meg selv. Vi prøver så godt dere kan- akkurat denne dagen. Og det dagen i dag som gjelder- akkurat nå- vi to!!

Punkt 3 er det jeg har slitt mest med. Det er vanskelig å finne noe greit å si om seg selv, finne noen affirmasjoner som jeg føler fungerer( og som ikke er som Rambo på speed).

Jeg må jevnlig si affirmasjonene mine. Jeg må gjerne si de høyt.
Jeg har prøvd å sette opp små delmål jeg skal klare, og se det for meg.
Jeg prøvde å skrive ned hva jeg ville se som den perfekte lineføring- det ble 4 A4, ark så det fungerte dårlig.
Jeg har innsett at jeg er perfeksjonist, og hvordan jeg kan jobbe med det.
Jeg klarer å jobbe bedre mot de negative tankene, hvis jeg beveger meg.
Jeg jobber fremdeles med at jeg henger meg for mye opp i poengsummer.
Jeg føler at jeg og Prima har fått mye mer TEAM følelse.

Men jeg føler at jeg virkelig har fått masse utav dette foredraget, men jeg har masse igjen.

Så har det fungert i praksis?

Jeg jukser litt og tar med en konkurranse før foredraget for jeg føler jeg allerede hadde påbegynt prosessen der.

Jeg vant klassen min begge dagene i Rally

Jeg kom som nr 4 i lydighetscupen

Jeg vant min klasse i SørlandsApellen.

Høres kanskje ikke så mye ut, men for meg var det store seiere alle sammen.

Og jeg føler vi jobber bedre sammen på treninger, har det mer morro, og er et TEAM!

Nå har jeg kanskje fått min største utfordring til nå- hvordan skal jeg komme videre.

For nå har tanken kommet snikende:

Tenk om jeg bare var heldig?

Da sa en klubbkamerat til meg: og hvorfor tror du det?!

Så enkelt så vanskelig!

Veien videre vet vi ikke noe om- men jeg vet at jeg og Prima er et TEAM!!

Rallystevne

15. februar 2016 evy 17 kommentarer

Kixi en sjarmis av mittelspitz som gjorde det veldig bra i helga. Var så mange gode som var med.

Odin var knallgod, veldig gøy å i ringen. Det var mange som gjorde det svært godt i helga.

En kleiner som gjorde det råbra, veldig gøy å se så mange forskjellige raser. Det var altså stevne på Sørlandet, og det var over 30 påmeldt hver dag. En variert og fin gjeng.

Ayla i fint driv, herlig hund.

Det var et veldig bra stevne, jeg hadde jo fryktet før stevne at det skulle bli trangt ala Krsand eller andre NKK stevner- det slapp vi heldigvis. Det var godt med plass, bra oppvarming, og fin ring. Godt humør og heidundrandes applaus.

På lørdag skulle jeg starte i kl 1. Og så på dette som et treningstevne, håpet jeg ble blant de 10 beste. Og følte vi kunne alle skilt, at vi hadde godt samarbeid.

Men bare for å være sikker, så ble det lang tur på fredag, felt ( som ho gjorde knallbra) på fredags ettermiddag.

Lørdags morgen merket jeg at hun var rolig og fin, og hun fikk bare en kosetur på en time.

Her er vi på vei inn. Jeg kjente på nervene, men jeg kjente glede også, en slags spenning. Veldig deilig. Prima var på, og ivrig men ikke høy.

Banen var fin, passe vanskelig, og vi bare fløyt- følte at alt klaffet. Så når jeg gikk ut var jeg slik: Det gikk sikkert så bra at jeg disket!( meg i et nøtteskall)

Så når resultatene ble lest opp og det ikke ble disk, så ble jeg så lettet og følte at vi trolig kunne ligge blant de 10- nesten 5 beste. Når jeg skjønte hva som skjedde fikk jeg tårer i øynene- VI VANT kl 1 med 200 poeng!!! Utrolig deilig, så utrolig gøy- og jeg hadde ikke venta det.

Tutla hjem i lykkerus. Og så kom tankene: tenk om jeg disker i imorra, tenk om jeg blir høy på pæra, tenk om jeg bare var heldig osv. Men sovna med et smil om munnen- dette var gøy.

På søndag ble det en grei morratur, litt lenger merket hun var høyere. Kom frem, hjalp til, la Prima i buret, hadde mer nerver, men hadde bestemt at i dag skulle jeg kose meg.

Kikket på de som gikk før meg, følte at banen ikke var så vanskelig, men den p….. spiralen var der. Jeg skulle klare spiralen. På oppvarminga føltes alt feil, Prima kunne ikke dekk. Hun virket virrete, og jeg følte på noe av det samme som i lydigheten. Javel tenkte jeg: Ta det som trening. KOS DEG.Gikk i ringen, følte vi løp igjennom, men hadde ikke samme godfølelse som lørdagen, men kunne ikke si om vi hadde disket.

Etter mye kjadd, mye venting, litt nerver. Så kom dommen! ingen disk. Da ble jeg lettet.

Og jeg ble enda mer rørt, glad og sjokkert for vi VANT IGJEN! med 200 poeng!

For en deilig følelse, vi klarte å samarbeide til tross for mer nerver. HERLIG.

Så det ble en veldig fin helg, med masse gode opplevelser.

Takk til alle som støttet, heiet og har hjulpet meg fram til å bli bedre.

Trening

4. februar 2016 evy Legg igjen en kommentar

Det har blitt jevnt med trening i det siste. To ganger i uken jevnlig, lydighet og rally. Og så gjerne en eller to treninger til med rally e.l. Veldig stas.

Ute har det siste uken bare vært holke, og jeg hater holke..!!!

Prima bryr seg ikke så mye om føre hun, mens matmor som sliter med både betent akilles og hæl sliter med å gi dyret så mye mosjon som hun burde ha. Da får vi trene mer:)

Rally føler jeg det går fremover på, men jeg sliter jo litt med stevnenerver der også(beklageligvis) og en Prima som alltid er for mye på, første gang i ringen. Og det er jo akkurat det vi som er så dumt. For på stevner så blir det ofte venting, ikke god nok oppvarming osv. Det må jeg fikse på et vis.

Lydigheten går greit,kjenner at jeg begynner å bli litt eh ikke akkurat superinspirert til å forsette. Vi får se. Jeg tar vel noen konkurranser for å se om jeg har kjangs til opprykk.

Felt er derimot fryktelig gøy, og Prima er flink- dog går det nok i raskeste laget- men regner det løser seg med erfaring. Det er betydelig mindre løping i feltet nå.

Jeg har nesten bestemt meg for at i vår blir det ikke kurs, men vi får se.

I helga får vi besøk av en kjekk herremann så får vi som vi ikke får beveget oss litt både her og der:)

Rally

10. januar 2016 evy Legg igjen en kommentar

Så er det nye året startet. Så vi har begynt med trening organisert to ganger i uka i hall. Ganske deilig for damer som drar på årene, og er litt frysne:)

Så vi har lydighet to timer med instruktør, og så en annen dag har vi egentrening i rally. Skulle gjerne trent masse mer rally, synes det er fryktelig gøy. Og føler at vi mestrer det litt bedre gang for gang. Spiralen er ikke min superfiende lenger, dog sliter med med annet plukk.

Jeg må også huske på at dette skal være morsomt og gøyalt:). Det hjelper at jeg synes det er veldig gøy. Men jeg må trene mer momenter, og småplukk, unødvendig å få poengtrekk for tull og tøys.

Det jeg sliter mest med er å få en fin førsteomgang- slik som det er på konkurranser. Første omgang er det som regel mye tøys og tull- andre omganger etterpå går så mye bedre. Det må jobbes med. Må legge en plan, men er usikker på hvordan jeg skal gjøre det.

Vet at hun hvertfall trenger mye fysisk før en konkurranse, og mye oppvarming for å kjøre seg litt ned. Det er jo ofte et problem i konkurranser som foregår innendørs, i tillegg til lite plass og publikum tett på.

Noe annet jeg tuller med er båndet, det henger og slenger, eller blir for kort så det nesten blir stramt. Vurderer sterkt å få tak i et veldig tynt og kort line til bruk i både lydighet og rally. Jeg har jo en valpeline. Hm må se hva jeg finner.

Ellers har vi utrolig mye snø her på Sørlandet, og Prima elsker det. Hun blir så utrolig lykkelig, hun bare spruter av glede. Og det er jo så utrolig god mosjon med hopping, og basing i snø. Og Prima er en slik Lars Monsen sjel hun, skal lage stier snøen selv hun. Oppgåtte løyper er tull.

Her leker hun med Ginny fra ifjor.

Så vi skal forsette å trene Rally, og kose oss med treningene fremover.

Vi vant

14. november 2015 evy 2 kommentarer

Hvertfall inni oss. For til tross en ganske dårlig oppvarming, så gikk det veldig bra på rallybanen i dag.

En gøyal bane, med akkurat passe utfordringer, og en SPIRAL!!! –

Og vi knuste SPIRALEN, vi klarte den både en og to ganger. Uten nøling, og uten tull. VI KLARTE DET!!!

Det var bare et treningstevne, så ingen plassering, eller poeng, men jeg hadde trolig fått opprykk:)

Ellers så la Prima fint i buret, uten utagering. Var høy men kontrollert på banen.

Fikk også en to knalle treningsøkter etterpå, hvor hun virkelig jobbet, var på og kontrollerbar!!!

Fine fine diggbare Prima

Fint treningstevne, koselig stemning og gøy å møte andre.

Så får vi sende noen gode tanker til folk i Paris!!! For en trist dag.

En god treningsøkt

10. november 2015 evy Legg igjen en kommentar

I det siste har vi virkelig utfordret oss selv.

Jeg har utfordret meg selv ved å ikke leke så mye, men heller være kreativ med godbitbelønning. Jeg har også prøvd ut forskjellige måter å belønne rolig i ringen, ros mellom øvelsene, en måte å holde kontaken uten å ause ho opp.

Jeg har utfordret meg selv med å mentalt ta noen tak:

10’ere er gøy, men ikke det viktigste.

Alt mellom 6 og 8 er bra( her sliter jeg)

Vi er ikke så flinke, så da blir det mindre press. Vi er helt ok gode. Og det er godt nok.

Jeg har utfordret Prima med:

å løpe ved lineføring uten at det skal bli hopp og sprett.

At vi skal klare det på første forsøk

fokus på meg over lengre tid

fellesdekk med masse forstyrrelser( nå har vi fått et luksusproblem, vi sliter litt når det ikke er forstyrrelser- da finner hun på ting)

Så jeg føler vi klikker sammen nå, at vi har et samarbeid- det er en deilig følelse.

Jeg liker å bli utfordret når jeg føler vi klarer det og har fremgang. Når jeg koser meg på trening, og når jeg trener med et smil. Når jeg ser på Prima, og tenker: faen så rå du er!

Sånn som dette vil jeg være på konkurranse:

Jordbundet, men likevel svaie med, men ikke knekker.

Det er planen min fremover.

Vi hadde også teori, og måtte tenke over hva som skjer med oss på konkurranse.

Det er mine nerver, så mye at jeg svartner nesten, jeg er ekstremt tilstede men samtidig ikke her. Jeg glemmer å kommandere, bruke det jeg kan, samtidig som jeg er hypersensitiv på det som skjer rundt meg. Prima blir jo såklart usikker på sånt tøys, og blir enten masete eller finner andre ting å fokusere på- dermed spinner vi videre i en dårlig spiral.

Sånn føles det ikke på trening. Da er det ikke rart det kræsjer- det er jo himmelvid forskjell.

Denne uken skjer det mye gøy. Treningstevne i rally- jeg skal naile den j*******kla spiralen!!!!

Og vi skal ha cup- der skal jeg bare kose meg. Den har ingenting å si!( jobber litt med å overbevise meg selv her også:)

Men det er deilig at jeg kjenner på “du og jeg Prima”

Tenk så heldig jeg er som har en herlig treningskamerat, og en fantastisk turvenn!!! Heldige meg!

Gyldenlykke