.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Rottweiler utstilling i Stokke

Jeg var med som maskot forrige helg for å støtte og heie på klubbvenner.

Det var lp stevne, men også Siegershow og klubbmesterskap for rottweilere, og siden jeg hadde mye med rottiser å gjøre noe noen år tilbake var det koselig å få sett litt på rasen igjen.

Tok noen bilder, her kommer et bilderras

Jeg hadde ikke katalog, og har dermed ingen anelse hvem som er hvem, eller hvem som vant.

Valpene var jo sjarmerende:)

Lurer på om dette er BIM valpen

samme farge da…;)

s

LP pallen kl 2

 

Så var dagen kommet!

Dagen jeg har jobbet så hardt for, og Prima har vært med hele veien. Drømmen jeg begynte å drømme om for ca 2 år siden, som jeg har vernet og passset på- og nesten ikke turt å innrømme for meg selv engang- og ikke til andre.

For to år siden begynte jeg å satse på rally, og begynte å gjøre noe seriøst utav det- fant ut at skulle jeg satse, skulle det gjøres ordenlig.

For et år siden fikk vi nye regler, og nye skilt… da roet jeg ned og tenkte: her vil jeg heller bruke tida, og gjøre det skikkelig.

vi har begget jobbet hardt for å nå målet vårt- og på søndag 26 august 2018 klarte vi å oppnå målene våre:

Vi klarte championatet

Vi klarte championatet på under 20 starter, og vi har stilt sparsomt de årene vi har hatt konkurranser.

Jeg er så utrolig fornøyd med lille bisken, og for en rå og fantastisk hund jeg har som bare gir og gir.

Dommer var Ghita Fossum, og jeg håpet  få tatt championatet for henne. Jeg har hatt henne som kursholder, og dommer og synes hun er et fantastisk hundemennesket. Det var også på hjemmebane på Hove, og i klubben har vi noen fantastisk lekre sløyfer som jeg også har drømt og sigla på.)

Banene til Ghita er trange og ofte tekniske, det passer oss godt. Det var spennende og herlig  å følge de andre klassene. Se hvordan de koste seg sammen på banen, og noen som kanskje ikke koste seg like mye. Det var hyggelig stemmning ved ringen, alle var flinke til å applaudere og heie når noen gikk. Vi var et helt greit medium stevne med 41 startende.

Vi hadde også dommerelev, og det viste seg å være årets NM sølvvinner- kjente litt på nervene da ja.

Jeg hadde syklet langt med Prima på morran, og jeg synes hun virket litt for mye futt. Så jeg tok to feltsøk økt med henne,  og trente henne mellom hver klasse- det hjalp. Så når vi skulle briefe banen tenkte jeg- ohoi.. hur skal detta gå???

Jeg briefet så lenge jeg kunne, og følte fremdeles at jeg ikke var helt i mål.

Prima ble varmet opp fra første hund i ringen til jeg skulle inn- jeg var inn som nr syv.

Vi kom inn, hun føltes bra, jeg følte vi hadde kontakt- og vi gikk.

Banen var teknisk, og jeg følte vi hadde det greit rundt, og følte at vi var et team. Var fornøyd når jeg var ferdig, følte jeg hadde gjort et ganske godt løp.

Prima fikk masse ros, vi fikk ros- og så var det:

“så uheldig at du diska på det skiltet da, med tjuvstart”

Bom sa det, så forsvant den lykkefølelsen….

Jeg ble flat som en ballong,og ville bare gå en tur å prøve å få orden på meg selv.

Det var ikke så lett, for det var mange som ville prate- koselig( men ikke helt når en er så tappet for …luft/glede/masse skuffelse..) Men jeg tenkte ok, det ble disk- greit nok. Vi gjorde vårt beste.

Kom jo også på at siden jeg var i stevne komiteen hadde jeg jo jobb etter stevne så jeg kunne jo ikke bare stikke av…..

Tusla ned mot hytta, der var det premieutdeling- og jeg sto i mengden og jobbet med: DISKFJESET MITT- for hvordan bør en se ut når en skal hente kritikken med disk på??????????????

Så kom det til elite, og desverre var det mange disk… ja ja tenkte jeg- så er jeg ikke alene… Disken kom, noen jublet, andre var lange i fjeset, noen bare ja ja, andre så helt uberørt ut. Jeg jobbet fremdeles med hvordan diskfjeset mitt skulle se ut.

Så sier dommeren nå er det pallplass. Og jeg bare: eh hallo- du har glemt meg… jeg diska(inni hodet mitt).

Dommeren sier: ja på pallen er det kun golden: og min tanke var: hvem faen har golden, jeg har ikke sett noen andre golden på startlista, og ikke på stevneområde heller( jeg visste om en annen)…. så når de ropte opp navnet mitt så bare sto jeg der og tenke på diskfjeset mitt, og hvor den mystiske goldenen var hen….

Jeg var totalt overrasket og fullstendig forfjamset…

og ja det ble en del klemming, snørr og tårer- jeg var fullstendig overveldet. Prima som dere ser tok det mye bedre enn meg…

Vi klarte målet vårt- for en fantastisk følelse

Takk for alle som har støttet meg, heiet meg fram og har trodd på meg. Som har utholdt sutringa mi når det ikke har gått veien, og fått meg til å ha troa igjen. Takk til Prima for all treninga, at du alltid synes det er gøy å trene, at du gir alt på konkurranse og at du rett og slett finnes for meg.

Takk til dommere og stevneholdere som har gitt meg muligheten til å gjøre dette. Takk til AOH for et veldig fint stevne, takk til mine fantastiske treningsvenner som alltid er der for meg.

Tusen takk fra N RL champion Poecilias Pretty in Pink

Jeg legger ved filmen av løpet.

Treningsglede og treningsmotivasjon

Jeg kjenner jeg blir veldig motivert av å se andre trene, se hvordan de lykkes, hvordan de løser problemer og hvordan vi hjelper hverandre til å bli gode.

Dette er noen få av de gode treningskameratene jeg har, og som jeg stadig lærer noe nytt av og drar glede av deres erfaring.

jeg har også endret meg. Før ville jeg holde på med rally(det vil jeg fremdeles) for jeg likte at det er så uhøytidelig- at det er det å ha det trivelig sammen som er hovedfokuset. Men også rallymiljøet har endret seg- det er blitt mer konkurransepreget- det er viktigere å lykkes å være på topp. Om den er lettere enn vanlig lydighet, er den blitt mer finpusset og perfeksjonert enn for bare noen få år siden. Og nivået er blitt mye høyere enn for bare tre år siden når jeg begynte. Det er fremdeles et veldig koselig og inkluderende miljø- det liker jeg. Og variasjonen i raser og folk.

Men jeg har begynt å sette mer pris på lydigheten- der jeg for noen få år siden synes den var stiv, og fryktelig pirkete- ser jeg nå en sport med høy vanskelighetsgrad og krevende momenter.  Og jeg ser en haug med mennesker som inspirerer meg og får meg bedre. Jeg gleder meg til å prøve resten av veien mot kl 3. Jeg er ferdig med å deppe over tapte sjanser, og har allerede grepet en ny sjanse.

Jeg har aldri hatt en så god hund før , jeg har aldri hatt så mye erfaring( kan komme mer senere) og jeg har aldri hatt sjansen til å prøve dette- så jeg tar like godt å prøver hele veien- kanskje vi klarer det???!!!!

Denne høsten og neste år blir virkelig et år hvor vi får testet grensene våre på mange ulike måter. Heia må det gå godt:)

Takk igjen inspirasjon, gode ord, heiarop, erfaring, muligheter, treninger, hjelp, støtte, og nye sjanser. HURRA FOR DERE!!

 

Benny Andersen sier det så godt…

Alle bildene er tatt av Evelina Fors- tusen takk:)

For det føltes så bra på oppvarming, jeg hadde troa. Ho føltes bra..

Fellesdekken gikk bra, litt høyt hode fordi hun hørte meg prate.. det må jeg trene på.

Prima hadde det fint i ringen hun..

 

 

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

Akkurat sånn føler jeg etter i går.

Jeg har hatt to treningssamlinger som har fått så utrolig bra… og har tenkt tanken. Vi er ikke så gode som dette- er bare flaks. Håper ikke folk tror vi er så gode, det stemmer jo ikke… Samtidig som jeg synes det var utrolig gøy at vi klarte det så bra.

Men igår følte jeg som i diktet ovenfor.. nesten litt lettelse- for her fikk vi mer vist hvordan vi var. Vi er ikke så gode…. samtidig ble jeg forundret over at alt gikk i knas…

Jeg beholdt maska- og skyldte på løpetid. Jeg er veldig god på unnskyldninger- og jeg har flere på lager om det trengs.

Men det var mye bra også, men men men….

FVF var jo eh ja litt sånn tjohei. Og vi kan fremdeles ikke venstresvinger i løpemarsj- men ho var god på holdter da:)

Fikk visstnok også kommentarer på at ho paradere som dere ser her… og jeg kjenner at det er en kamp jeg ikke gidder å ta. Det er Prima i humør- så får heller dommerene gi oss dårlige karakterer for glede og engasjement.

Husker dere at jeg har vært så fantastisk fornøyd med at hunden kan apportdirigeringer- vel  ho kan ikke det. Som dere ser av bildene så henter ho det som passer ho.. tullefjolle. Fikk etter mye om og men henta den riktige.

Ruta var først ikke bra, så kjempebra.. helt til hun fant ut at hun satt seg. Det har jeg jo også slitt med på trening.

Ho løper som en vind på innkalling med dekk, men hun kan ikke dekk lenger- men en fin stå har hun:)

og jeg har vært så fornøyd med denne øvelsen- men her fikk vi problemet som jeg har hatt i det siste.. hun klarer ikke begge deler. Tilslutt fikk vi det til. .

Men full fart kommando skjønte ho mer av- tjohei. Fart var det hvertfall.

Avstanden var okei.

Så alt i alt var jeg litt forfjamset, litt frustrert(for jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det, og synes jeg brukte veldig mye av tida til dommeren)

og som sagt litt letta- vi er ikke så flinke. Vi har fremdeles masse å lære inne, og generalisere.

Men er pittelitt stolt over at jeg ikke ble sur eller gikk i kjelleren.

Uansett hva som lå til grunn for hva som skjedde i går, løpetid, for kaldt i været, litt mer nervøs eier pga ny dommer, for lite/mye oppvarming, ikke sykkeltur først osv. Nå tar jeg en pause til august. Jeg trenger å omkalibere:)

Kos dere videre i varmen og klem hundene deres.

Treningssamling i Lillesand del 2

Her kommer resten av bildene fra samlingen. Både Lotte Nordli og undertegnde er fotografer.

En blir jo rent valpesyk når det kommer slike tasselabber rundt ringen:)

Opptak av apport med bildene i feil rekkefølge..her er det Dahabe i FCI

FCI er alltid spennende å se på, og jeg blir imponert over hvor gode hunder det er på samlingen.

Her er Blink i aksjon

Izi er rå på fart, og har en lekker ligg i fart som jeg håper å oppnå en dag.

Izi i aksjon på neseprøve.

Takk for en fin treningssamling- det er inspirerende å se andre i aksjon. Koselig å treffe andre treningsgale og få kjadda litt.

 

Heit fører og rå bikkje

I dag var det jommen treningssamling igjen, og dæven det var varmt… Mye varmere enn sist gang.

Dagen begynte med en god svømmeøkt, jeg ville gjøre som jeg gjør før stevner- og da må jeg gi henne veldig mye og god mosjon. Få ut litt krutt. Så det ble svømming og tur. Vel hjemme ble det å pakke, og komme oss i bilen. Fremme i Grimstad møtte vi turfølge, og reiste videre til Lillesand. Veldig spennende at det skulle komme både nye folk, hunder og ny plass. Det er jo kjempekjekt.

Jeg gikk en kort tur med henne når vi kom bort til stedet, og før jeg skulle dømme klasse 2- så trente jeg kjapt med henne.  Hun virket veldig på, og fokusert. La henne i buret, og dømte klasse 2. Spennende og litt skummelt. Men var mye fint i ringen, og mye fint å dømme/kommandere.

Så var det kl 3 som begynte med fellesdekk.

Den gikk greit, men jeg var litt spent siden jeg har tispe med løpetid på dag 9. Men det gikk helt fint, ho la seg på skinka- det kan jeg pirke på senere.

Så hadde vi fvf, og det begynte kjempeartig med rygging bakover:) Det var roligere og mer behersket i dag, men fører går fryktelig skeivt- kossen lærer en inn det…

Transportene var mye bedre, og det var fryktelig gøy å gå med ho. Vi koste oss igjennom programmet. Veldig stas.

Vi hadde kjent dommere, men det gjorde ingenting. Jeg belønnet også etter hver øvelse, og etter noen transporter. Hun var fin og fokusert, og jobbet knallbra selv om hun var fryktelig varm.

Klarte også ruta på første forsøk-YES

Vi hadde også apportdirigering, og jeg var spent- for vi har  jo ikke øvelsen inne. Men dæven døtte bikkja gjorde alt rett- ho imponerer!!!

Masse takk til Lotte  Nordli som tok masse bilder, er gøy å se etterpå.

Apportering over hinder gikk også kjempebra. Veldig gøy at ting plutslig  fungerer.

Avstanden var også bra idag, og jeg tror ikke hun flyttet så mye på seg.

 

Innkalling med dekk fungerte også tålig, vil gjerne ha en kjappere dekk, men igjen mer trening og generalisering.

Kl 3 ble delt opp i to deler, perfekt  få trent på.

Prima lå litt i buret, og så fikk ho litt avkjøling med vann- og lå og vente ute i teltet.

Heldigvis hadde vi telt med, det hjalp godt- men vi måtte også ha silvershade- og masse vann.

Vurderer også å kjøpe et slikt kjøledekken til Prima- ho blir merkbart sløvere i varmen.

Men ho er perfekt å trene med når ho har løpetid- for hun er så fokusert og lydhør:)

og slike kule fargerike leker har vi også lyst på….

Men alt i alt en kjempefin dag. Det kommer masse bilder av andre i neste innlegg.

Måtte bare få ned på papiret hvor fornøyd jeg var med Prima idag- det er gøy å være sammen når det fungerer så bra- HURRA!!!!

 

 

Treningssamling på jordet:)

Vi sto tidlig opp så frøken badedyr kunne få seg et bad før vi skulle trene litt.  Det satte gullmynten pris på. Vel hjemme var det bare å pakke, så kom skyssen og vi fikk stappet alt i bilen. Og det ble mye, med bur, silvershade, stoler, mat og div. Så var det å rigge oss til. Heldigvis så hadde eieren til denne hunden en veldig fin ide. Så av den ene silvershaden laget vi soltak- fungerte kjempebra(helt til sola tok oss igjen)

Det var heldigvis vannslange i nærheten så vi fikk spylt vofsene, og oss selv. For det var utrolig varmt, og hadde det ikke vært en liten bris- tror jeg vi hadde kovna alle som en.

Dette var rekrutten, og den vesle rekrutten var jo flinkere enn Prima- tjohei:)

Vi fikk beskjed om å være et livlig publikum- og noen var veldig flinke til det, jeg ble mest opptatt av å ta bilder- det affiserte ikke denne noe særlig.

Væmt, og så med floss på tunga….

Spennende og inspirerende å se andre i aksjon.

Så kom galematias. For jeg skulle visstnok dømme kl 1.

Blondine med heteslag here we come:)

Jeg fikk to fine ekvipasjer, som hadde masse godt med seg inn i ringen- spennende å se utviklingen deres fremover.

Publikum

Dommer suser rundt på banen, het i toppen, og rød på øra- og full forvirring for bane oppsett.

Det var gøy, slitsomt og vanskelig å dømme… det er så mye som skjer på kort tid. Og så var det med å huske da…. JEG SKYLDER PÅ VARMEN:)

Men jeg skremte ikke livet av de…( de var hvertfall i livet rett etter dømming),  og jeg døde ikke av heteslag- selv om jeg følte det slik en stund.

Jeg fikk ikke tatt bilder av alle. Kl 2 var det denne ekvipasjen som var med

publikum følger med… sånn nogenlunde:)

Så var det jeg og Prima sin tur. Og Prima synes det var utrolig morsomt at vi skulle trene igjen- det var kult det. Tjohei så kult det var. Hun kunne plutslig masse hun- som jeg ikke visste om.

Først ute var fellesdekken, og i det jeg gikk over ringbåndet fikk jeg gult kort. Jeg ble så forfjamset at jeg gadd ikke reagere- eller kanskje jeg var for varm. Pyttsann tenkte jeg- og det er det ikke ofte litt perfeksjonistiske blondiner tenker…… E SKYLDER PÅ VARMEN

Fellesdekken gikk helt utmerket, hun lå, jeg sto i en container og peste- og lurte på når hun kom løpende….

Nå skal det sies at vi har trent svært lite på dette, og Prima synes nok det var litt i overkant rart, så jeg fikk en : Heiaheiaheia mammamammma, der er du endelig igjen hund…  fikk lov til å roe ned litt på utsida av ringen…. og lurte på når jeg skulle inne igjen…. og sto og ventet på feil sted…. jada.

Fvf gikk etter forholdene bra, ho velger meg litt vekk. Og hun klarer ikke å holde full fokus i så lange fvf. Men ho kunne rygging, ho kunne stegforflytning( der fikk mi igjen for dansinga mi tar under Allsang på grensen hver torsdag kveld..) Så alt i alt synes jeg det var bra innsats.

Transportene var litt bob bob- de kan definitivt bli bedre. Det som hjalp meg i dag, tror jeg var varmen. But work in progress there altså.

Sitt og dekk under marsj gikk bra for Prima sin del, eieren visste jo ikke hvordan øvelsen skulle utføres så jeg skeina forvirra rundt- alt i alt kom vi bra igjennom det.

Innkalling med dekk var jeg fornøyd med under dagens forhold og med lite trening.

Ruta, her hang hun seg opp i forrige kon, og glemte å se seg for… bare løp. Fikk en påvisning, og tok en bra rute

Transportene begynte å bli bedre, men når jeg står og peser etter pusten(glemmer å puste, er jo blond) så finner Prima ut at da kan ho sjekke ut forholda…. ja vel ja…. det må jeg ta tak i. Tror det er både nysgjerrighet og overslagshandling på samme tid.

Apport med dirigering har jo nesten aldri øvd på, så jeg bare sa vi prøver- og regna ikke med at det skulle gå- og kjenner på den følelsen. Men gullmynten kunne visst sånn helt selv hun- så greit da????

Vi har jo også slitt veldig med apport over hinder, men det fikk hun plutslig til- rare lille dyret. Jeg ble så paff at jeg glemte å puste av det også- så generelt lite oksygen etterhvert på eieren.

Fremadsending rundt kjegle -der gikk Prima rett i rallymodus- og det var helt greit.

Avstanden, var veldig mye bedre- men det er hverken låste bakbein, låste forbein eller kontrollerte forhold- men ho ligger omtrent der ho starta(host)

Dommeren var ganske fornøyd- og synes det var mye bra. Det var fryktelig gøy å høre når vi tok en slik råsjans.

Prima fikk spylt seg, jeg måtte kose litt med denne vofsen i skyggen å ete jåbæh.  Tenk ho gikk et helt program uten opphold, og det gikk veldig bra. Rare lille gullmynten- flinkeste lille snusk. Ble lissom bare mer og mer fornøyd jo lenger jeg satt i skyggen:)

Men så måtte vi ut å heie litt på de andre også

Denne publikummeren hadde definitivt dagens søteste ører

Så var det FCI sin tur- og det er alltid spennende å se på- alltid mye fart.

ikke verdens beste bilder de to ovenfor, men jeg ler så hjertelig av utrykket på de..

Herlig å se flinke bikkjer og fører i aksjon.

Neseprøve

Belønning med rosa ball er viktig

Hva då????

og sola stekte hele tiden. Så når klokka dro seg over 16 var folk gjennomkokt og nesten fritert- så de fleste dro hjem.

Det hadde vært en FIN, FLOTT, VARM, SOLETE dag, og jeg håper å gjenta det:)

Takk for fotohjelp, takk for dømming, råd og tips.

Kjempegøy at noen trommet det sammen, og kjempegøy at folk kom og bidro.

Prima var fullstendig utslitt på kvelden- og det var den hummerrøde tobente også!!

 

PS: når vi kom hjem oppdaget vi blod på gulvet- løpetida er begynt!!

Fin trening

Dro ut alene til klubbhytta i går, og trente litt for meg selv. Skikkelig pirketrening. Jeg har blitt slappere og har latt ting gå litt for lut og kaldt vann. Så jeg tok en skikkelig pirkerunde. Hadde to baner av forskjellige dommere som jeg gikk to ganger hver. Så hadde jeg seks momenter som jeg hadde skikkelig pirketrening på. Herlig trening.

Prima var sliten på slutten, og da slurver hun. Viktig at jeg da ikke firer på kravene, men hjelper henne å få det korrekt.

Imorra er det klubbmesterskap, og jeg kjenner litt på nerver, prestasjongsangst og om alt er gjennomtrent. Jeg vet at bøygen vår er fremdeles kjegla, og slalomen og ståsittdekk.  Hun kan også bli for heit å ikke høre helt etter. Jeg må huske på å doble kommandoene mine, være rolig og ikke stresse meg opp.  Jeg må også briefe godt, varme henne godt opp og roe det hele ned.

Dette blir nok gøy skal du se…:)