klubbmesterskapet

Jeg skulle være med i klubbmesterskapet helt uoffisielt. Det var to stevner i klubben denne helga, det var RL, og det var LP. Dyrlegen sa jeg kunne velge ett stevne, da valgte jeg LP- for det er der det er mest trøkk, mest fysisk og der jeg best kan se om hun tåler dette.

Jeg kjente på nervene, selv om det bare var et treningstevne for min del. Jeg tenkte at vi aldri kom igjennom hele programmet greit, og jeg forventet nuller- så skulle jeg øve på de.

Det ble ikke helt sånn.

Jeg fikk lite oppvarming, lite mosjon på morran før stevne(vanligvis er vi jo på sykkeltur på hvertfall en mil før et stevne). Så jeg tok det helt med ro. Prima virket i fin form, og virket på et veldig godt humør- tror ho gledet seg til å få brukt seg. Merker at hun trenger å få brukt seg, hun blir mye mer fornøyd mentalt.

Fotograf: Linda Tølkkø

Jeg var helt alene i klassen, det var jo litt kjedelig- hadde jo vært gøy å se hvor jeg lå i forhold til andre. Men vi hadde heldigvis mange rekrutter- så er det bare å håpe de vil forsette videre.

Ble en ensom fellesdekk. Der lå hun heldigvis som en dronning, og jeg fikk en grei 10.

Lineføringen har jeg jo nesten ikke ikke trent på pga skaden hennes, så der har vi mye slurvefeil, og mistet poeng. Men fikk mye mer enn jeg hadde håpet på.

Prima var fin i ringen, litt hopp og sprett men var mye letter å roe ned en tidligere. Men jeg må jobbe mer med transportene.

Så hadde vi en fin L, veldig fornøyd. Var knallfornøyd med innkallingen der fikk vi også 10:)

Dirigeringen derimot var desverre noe vi må jobbe mye mer. For hun blir så opptatt av apportene at hun har ikke tid til noe stopp.

Hinderet var bra, her har vi jo slitt før- deilig at det har løsnet.

Neseprøven var jo den store bøygen- der regnet jeg med at alt kunne skje. Men at jeg skulle få 7 var jeg ikke forberedt på- herregud for en gullmynt. Vi har jo ikke trent på stevnesituasjonen i det hele tatt.

Så fikk vi 9 på å løpe rundt kjegle- da forsto jeg ingenting… den vofsen altså- hun forundrer meg stadig.

Ruta var fin- ho jukser litt, men det holdt til en tellende poengsum

På avstand så trodde jo at jeg skulle få null fordi hun beveger seg så mye- hun har jo låste forben og bakben om en annen. Men nei…. hun kunne ikke stå….

Sannheten er nok at hun begynte å bli veldig sliten- for hun var totalt utslitt når vi kom ut av ringen. Men det var en god gjennomkjøring- det er lys i enden av tunnelen hvertfall lp messig. Helsemessig vet vi ikke enda.

Det som var best var at hun virket fin dagen derpå, sliten mentalt- noe som er helt greit. Utholdenheten må nok jobbes opp igjen, men fysisk virket hun grei.

Så får vi se fremover, akkurat nå nyter vi lange turer, sol og nesten sommer:)

Forskjeller

Jeg elsker å se dyreprogrammet, og særlig de som omhandler hunder. Og i det siste har jeg sett mye dyrlegeprogrammer, og jeg er fasinert av forskjellene i det yrket. Og særlig innstillinga til dyreeierene.

Vi har jo fra før snakket om han som lager proteser til dyr, og har det mer høytekniske utstyret som finnes på markedet. Og som går langt i hva man kan gjøre for dyrene(kanskje av og til for langt for min smak) Men det har nok mye med hva jeg forventer av mitt hundehold.

Så i andre enden av skalaen har vi dyrleger på små steder, med lange avstander, landlig og med mye produksjonsdyr. Få dyrleger, skal rekke over veldig mange klienter.

og her blir mange hunder avlivet av småting for de vil ikke kunne fungere til det de skal. Eller de har rett og slett ikke utstyret. Det som fasinerer mer her er to ting: eierene er mye mer pragmatiske. De synes det er forferdelig at dyret må dø, de sørger og synes det er vondt- men sånn er det. Og de kan gjerne vente en uke, eller en mnd før de kommer inn. De ser det ann. Noe som ofte fører til at skaden er blitt for stor. Dyrlegene har ikke det heftige utstyret, de har ikke store operasjonssaler, de er ikke like nøye med hygiene(som i operasjonsklær, luer, munnbind osv) og de tar ofte ting på magefølelsen og erfaring. (som han ene sier- jeg kjenner det i fingertuppene).

På de store dyrene som storfe, sau, geit osv- så er jeg imponert over hva de dyrene tåler, og hvor mye de må utholde. Ku med livmor som er proplapset- har sikkert gått med den ute noen timer, dritt og møkk på den, har slept i marken osv. Den skylles litt, puttes inn igjen, får litt antibiotika- og så blir den like fin. Men det sies at kuer er utrolige til å tåle det meste. Og ikke visste jeg at geiter kunne få polio. At okser kan voldta små kalver hvis de er litt heite i toppen. At hvis kuer får kalver, så får de ofte noe som heter en freemartin? At den ene kalven har ingen eller halve produksjonsorganer. At kuer kan gå ute i så kaldt vær( det synes jeg er litt eierens feil) at juret kan fryse, altså melka fryser i juret.

Jeg må innrømme at jeg blir veldig fasinert av forskjellene på dyrehold, og innstillingen. Jeg kunne vel ønske meg en mer kjærlig og omsorgsfull innstilling til produksjonsdyr både fra eier og dyrlege.

Men har vi andre kanskje gått litt for langt på vår vei?

Jeg skal ikke være den som hyler høyest her, jeg prøver det meste på min hund nå, selv alternativ medisin. Men jeg undres litt.

Nå hørte jeg nylig(siden sjamaner er i vinden for tiden pga en hvis person) at det finnes sjamaner for dyr, og de kan helbrede alt.

Det kan jo bli en interessant utvikling…….

HUSK: vi får ikke sett alt i en tv serie!!!!

Hva synes dere? Hvor er grensen? Hva kan forbedres?

Flott

Hei

Prima her, nå får jeg ta litt kontroll over ting og tang her i huset, for nå er lissom alt blitt så flott.

Det hele begynte med at jeg fikk en kjempefin godbit, skikkelig nam nam var det. Den skulle hjelpe mot flott-ble litt forvirret. Skulle vi ikke ha det flott liksom?? Ble litt betenkt. Men det ble ikke noe særlig mindre flott lissom. Jeg koste meg i skogen,fikk bade litt, var på tur hadde det kjekt.

Så skjedde det!

Jeg lå og koste med matmor på sofan, hadde blitt puttet godt innunder pleddet, lå med hodet i armkroken- matmor pratet så fint i øret mitt. Plutslig så knurret mamma fra strupen, ble helt stiv i kroppen, og rykket ut noen hår på hodet mitt- hjelpes hva skjedde lissom??? Plutslig ble jeg dyttet hardt ned på gulvet, og mens jeg lå der og summet meg- ser jeg matmor gjør seg klar til å hive seg over meg- mens hun freser- FLOTT! OG atter en gang så drar ut noen hår av den fine pelsen min. Så marsjere hun bort til kjøkkenet og vil plutslig drikke fra krana.

Helt ærlig, jeg skjønner ikke helt hva som er så FLOTT med dette?

Jeg beklager å si det, men dette har desverre skjedd flere ganger i løpet av den siste tiden. Det er som matmor blir forvandlet. Det er ikke særlig FLOTT for å si det mildt.

Så hvis noen kan hjelpe matmor er det fint, hilsen ganske sliten Prima, som ikke har det fullt så flott som før!

Hvorfor???

Hvorfor er det slik at vi dømmer det vi ikke forstår, det vi ikke anser som normalt utfra våre normer og vaner? Hvorfor er det slik at det DU anser som normalt er slik det skal være?

Det er vel bare å innse at hvis en vil bli god nok i noe, så må det jobbes med. En må være villig til å gi det tid, engasjement og tålmodighet for å få det til å funke.

Jeg husker jeg skrev et innlegg for noen år siden, som det ble mye oppstyr av. Jeg innrømmet nemlig at jeg ble skuffet over hunden min. Det er visst ikke lov det, helt absolutt helt forferdelig ulovlig er det. Man har visstnok ikke lov til å bli skuffet for det er et dyr. Men jeg er også et dyr, vi er begge pattedyr, jeg er skuffet over meg selv- hvorfor kan jeg da ikke være skuffet over hunden? Beklager skjønner det forsatt ikke, og ja jeg er forsatt skuffet over hunden min i visst situasjoner. Så jeg får bare forsette å være gal, og forferdelig.

Noe annet som visstnok ikke er “lov”- er å være villig til å jobbe for ting.

Husker jeg snakket med en, vi var på vei til konkurranse. Og jeg prøvde å forklare at hvis du kom som nr 1 i Tour de France så var du en vinner, de andre plassene betyr svært lite. Svaret var: Men du er ikke profesjonell syklist-WHAT???

Og der er den store forskjellen- noen mennesker konkurrer bare fordi????

Mens andre konkurrerer for å nå et mål, ta en medalje, være med i toppen, være en konkurrent.

Det må være lov med flere måter å tenke på. Det må være lov å ta det alvorlig, ta noe seriøst og faktisk være villig til å legge inn en stor porsjon innsats for å komme dit- og så faktisk få lov til å være skuffet hvis det ikke går.

Det er sjelden jeg ser store idrettsatler smiler seg igjennom tap, og koser seg med bronseplass. De vil mer, og har gitt alt.

Akkurat nå er jeg med i en konkurranse, jeg har ligget på topp til jeg fikk sykdom. Når virker det som sykdommen kommer til å ramme såpass hardt at jeg ikke har sjans til å vinne uten å risikere helsa igjen. Er det da feigt å trekke seg?

Er det da en skal kose seg med konkurransen og bare være med for morro skyld??

Jeg har også fått kritikk for at jeg forlater ringen når det går dårlig, og så????

Hvorfor kan ikke jeg som har betalt for dette, selv bestemme når nok er nok- og forlate?

For det tar seg ikke ut? Det er feigt? Det er ingen som gjør det?

Jeg har sett rytter i enorme stevner som har flydd hesten sin halve jorda rundt, betalt masse for å være med- hopper et hinder, og går av banen.

Jeg har sett syklister som gir seg andre dagen i TdF, eller andre løp.

Jeg har også sett flere i hundesporten som har gått utav ringen etter å ha startet- så hvorfor er dette så tabu??

Jeg skal konkurrer i helga, eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet jeg kommer til å bli skuffet over meg selv.

Fornuften sier: dropp konkurransen- dette gjør deg ikke bedre.

Mitt indre nettroll sier: æsj du fortjener å drite på draget- gjør det gjør det.

PS: til de som kritiserere andre, vi er som regel mye flinkere til å tråkke på oss sjøl enn det dere noengang klarer. Vi har faktisk brukt hele livet på det.

Til dere som skal konkurrere av ulike årsaker, lykke til:)

Som en svane

Jeg ønske at jeg ferdes igjennom livet som en svane, en vakker svane. Som bare glir gjennom vannet, med rene hvite fjær og hodet høyt hevet

Sannheten er at jeg føler meg mer som en skadeskutt and, som plasker som faen for å holde meg flytende.

Men vi har det vel alle sånn av og til.

Av og til må man bare høyere opp enn alle andre, få utsikt- se andre på en avstand. Få puste litt ut høyt der oppe, og kikke ned på problemene og frykten. Ting blir mindre og mer overkommelig når man ser det fra avstand

Man kan også bare kle på seg rustningen, og skride til krig..

Hunder er ekstremt flinke til å leve i nuet, eller kanskje de bare ikke kan annet. Det er nok en lur innstilling til livet.

Jeg burde kanskje lære mer av Prima, bare leve her og nu. Være fornøyd med det jeg har, og bare leke meg igjennom livet.

Over og ut!

Neseprøve

Neseprøve- det er den vanskeligste øvelsen jeg har jobbet med til nå. Jeg har jobbet utrolig lenge på den, og jeg har en god del igjen. De sier at det tar ca 1 år å lære inn denne øvelsen,og det er også min erfaring.

Det er også masse annet med disse neseprøvene. Det er viktig å skille de. Skille mellom dine neseprøver, med din lukt, de som er såkalt rene neseprøver uten lukt, og de som har vært brukt og tatt på av deg og andre. Jeg har endt opp med fire forskjellige beholdere. De som er rene, rene men vasket, mine rene, mine brukte og andre brukte. Skal ikke være lett. Jeg har brukt plastposer som er merket, men jeg tror jeg kommer til å gå mer over til plastbeholdere, litt store bøtter.

Det er mye med neseprøver, det er flere beholdere å holde styr på. Det er viktig å skille på de som er “rene” og de som man tar på- viktig å bruke klype eller hansker for å ikke sette lukt. Så for å få de brukte til å blir “rene” igjen- så er det forskjellige ting man kan gjøre. Jeg legger de brukte i plastposer, så koker jeg de i en gryte i ca 30 minutter. OBS: bruk en gryte som kun brukes til dette- det blir belegg av kvaen(og deilig lukt). Deretter legger jeg de på langbrett, og tørker de sent. Så tar jeg de i vaskeposer(netting) og lar de henge til lufting i ca 1 mnd. Det håper jeg holder.

Det er jo ingen sikkerhet for at de ikke lukter, men dette er det beste jeg kan gjøre. Jeg merker at det blir veldig mye utstyr etterhvert som det blir høyere opp i klassene. Pr nå har jeg ca 200 neseprøver, og når en bruker opp mot 30 i hver treningsøkt så går det fort mange neseprøver. Særlig i begynnelsen går det mye neseprøver, det skal være renest mulig og enklest mulig for hunden. Så en bytter neseprøvene ofte, og har godt med lukt på sin egen.

Etterhvert blir det jo annerledes, hvor en skal ha inn lukt fra fremmed osv- men det er langt frem i tid for meg og Prima sin del.Vi har tatt det veldig rolig i innlæringen i dette. Jeg begynte med at jeg bare lot henne touche neseprøven, så ble det frysemarkering( som ikke bare var enkelt å lære inn)Så la jeg til en og en pinne, lenge var det mer en nok med bare to pinner. Ho plukket i hytt og pinne, hadde ikke tid og brydde seg ikke om å gå i søk. Jeg var kraftig frustrert, og hadde lyst til å gi opp. Jeg lærte å ha litt is i magen, lærte at Prima har godt av å lære å jobbe litt under frustrasjon, og komme utav frustrasjonen. Det funket sånn bob bob:) Jeg har vel funnet ut at jeg roer neseprøven ned så godt jeg klarer. Men plutslig så virket det som noe bare falt på plass, og hun markerte oftere og oftere på riktig pinne. Da begynte jeg å tro litt igjen. Men det var en lang læringskurve for oss begge.

neseprøve til koking

Men det er gøy å se hvordan hunden bruker sansene sine. Se hvordan hun selv også utvikler selvtillit. Dette fører også til at jeg har lyst til å begynne med andre ting som involvere luktesansen til hunden. Spor, smeller, nosework osv. Hun elsker jo også å jobbe med feltsøk, så jeg må bli mye flinkere til det.

nå er det jo om å gjøre hele øvelsen sterkere, generalisere og gjøre vanskligere. Det finnes jo flere varianter, og på nettet finnes det flere måter å lære inn neseprøven på. Sjekk ut, finn din måte å lære det inn på.

Herlig søndag med trening

Vi var jo på treningssamling med tre dommere som så oss igjennom øvelsene og hjalp oss med tips og råd. Veldig kjekt. En fikk jo også et innblikk i hvordan en dommer tenkte, og hvor forskjellige de tenkte og hva de så som viktig i dømming.

Prima runder kjegla

Feks Prima har liten forståelse for kjegle øvelsen. Ho har i mange år, blitt lært at når en ser en kon så stopper en. Så her sliter vi litt. Er ikke så lett å få god flyt i øvelsene når farten ikke er lik begge veier.

Stopp ved kjegla, akkurat denne var rett

Det andre problemet vi har, er at hun ikke stopper ved kjegla:) For da er hun så opptatt av apportene at hun blokker ut hele stoppen- unødvendig sier Prima..

Ruta er tålig ok, men hun har litt grums her og der. Som feks helt unødvendig å ligge i ruta- ho vet ho blir kalt inn….Sånn sjøltenking gjør Prima tidevis mye av- til litt frustrasjon.

Det som er deilig er at hun tør å vise initativ- hun er ikke redd for konsekvensene. Hun blir bare feilet, og så gjør vi det på nytt. Hun er herlig lykkelig i ringen.

Avstanden er jo en nøtt- og jeg har jo som føre ikke gjort det bedre. Da jeg etter flere år har byttet fra låste bakbein, til låste forben. Men nå pga helsa må vi tilbake til låste bakbein. Er det rar jeg gjør det vanskelig jeg for Prima- og meg selv. Vi er like forvirret begge to.

Mye av det andre begynner å falle på plass, og jeg fikk noen aha opplevelser i helga- det er deilig.

Fysisk så virker ho bedre, mer fornøyd og lykkelig.Tror det var veldig riktig og viktig å gi ho mer mosjon. Vi er litt forsiktig med trening enda- men ho virket ganske fin etter helga.

Jeg må bli enda flinkere til å huske nedtrapping og oppvarming, heldigvis var det lite hviletid mellom slagene.

Merker godt at både i fysisk og mentalt så er utholdenhet en ferskvare- ho var grundig sliten. Jeg merker det på meg selv også, litt sliten utover dagen:)k

Var en fin dag, og veldig inspirerende å se andre og møte andre enn ikke går sammen med hele tiden.

Veldig koselig søndag

Hatt et topp opplegg idag, tre lydighetsdommere har laget en treningssamling- og invitert de som ønsker å trene lydighet:) Kjempestas.Vi gikk igjennom de fleste øvelser, og vi fikk tilbakemeldinger på hva dommeren så, og hva vi burde huske på. Kjempegreit. Det blir også litt mer ufarlig med dommere i slike settinger. Var veldig koselig stemning, og veldig bra nivå i alle klasser. Takk igjen til dommerene som tok seg tid med et smil. Takk også til Sørlandets Hundehall for lån av plass.

Ble litt bilder, så her kommer et bilderas. PS: hvis dere kjenner navn eller hund, gjerne tagg eller si ifra til vedkommende. Bruk gjerne bilden, men skriv fotograf!

fotograf: edb

En goldenfrøken i fri dressur