våger du?

Jeg sitter på kafe etter en hektisk runde i byen, det er godt å sitte ned, det var akkurat det jeg trengte. Jeg lener meg tilbake, og lar blikket gli over menneskene i kafen.

Et par bord lenger borte sitter to menn med hver sin kaffekopp, og snakker sammen. Kan tenke meg de jobber på kontor el. De ser velstelte, lykkelige ut, fornøyde menn i 40 års alderen. De er helt oppslukt i samtalen seg imellom

Der reiser den ene seg, tar med begge koppene, og går til disken for å hente mer kaffe. Jeg følger den grå jakken med øynene. Når jeg ser tilbake på han som sitter igjen, så støkker jeg. “Masken” er som strøket av ham. Trett stryker han hånden over øynene, og jeg ser en helt annen mann. En sliten, bekymret, og fortvilet mann.

Det har tatt litt tid med kaffen, men nå er den andre mannen kommet tilbake. Og klikk! “Masken” er tilbake på plass. Smilende tar han imot koppen, og fortsetter samtalen

ER vi ikke mange som er slik? Våger du? Å ta av masken?

Fritt kopiert av Eli Haugen

Tanker etter konkurransekurset

Kurset var en gave til meg selv, for jeg syntes i første omgang at det var veldig dyrt. Så jeg sparte en god stund, og er jeg heldig får jeg hjelp til dekke det.

Det hjalp veldig at det var mat i prisen, og det hjalp jo ekstremt at vi ikke ble så mange deltakere, sikkert ikke så greit for de- men perfekt for oss:) og det blir husket og satt pris på at det ble husket at Prima var glad i skalker, så jeg fikk skalkene etter brødmåltid.

Vi begynte med teorien, og der begynte vi en helt ny måte. Vi skulle svare på noen spørsmål- det var ikke lett.

Vi skulle svar på bla annet:

Hva er en sang som tenner deg, oppmuntrer deg el:

Jeg svarte Eye of the tiger, og når jeg hørte den ble spilt når jeg gikk så tenkte jeg: herregud for en ræva sang- og jeg liker ikke musikk når jeg skal konse…..Så da vet jeg det.

Så skulle vi si hva vi likte med kroppen vår…. sannheten er ingenting annet at den fungerer- noen dager gjør den ikke en gang det. Så ikke særlig positivt. Heldigvis var noen mer orginale enn meg:)

Vi ble også spurt om om hvordan vi likte å konkurrere, rangert fra 5-10(el) Jeg svarte 6, og synes jeg tok i. Heldigvis så var de andre på rundt 9-10.

Vi ble også spurt om hvordan vi rangerte oss selv som hundetrenere fra 5-10?? Jeg svarte 7,5. Hadde jeg vært bedre, hadde nok jeg og Prima vært høyere opp i flere ting.

Så sånn alt i alt er jeg nok ganske sidrumpa og treg- ja ja.

Ellers så fikk vi masse om:

Du skal være så kul at hunden søker deg

Heite hunder har ikke tid til å tenke på andre ting

Du skal bruke av deg selv utover lek og godbiter

Lag spenning, og bygg opp

Ideen med spenning er at en under konkurranse kan gi et diskre tegn som betyr dette til hunden: Dette er bra, forsett med det du gjør, husk belønning er på vei, gjør deg klar.

Kan brukes for å piffe hunden hvis du er på vei til å miste den, eller den mister piffen

Husk å ha en distinkt forskjell på feiling og spenning i kroppspråk

Feil hvis det er feil, men gi hunden en løsning som den heller kan utføre

Et bra kurs, fikk masse bra utbytte. Det vanskelige er å bruke det videre- og huske det.

De snakket om å ha et lignende kurs til neste år, det ser jeg frem til.

Mental trening

Jeg prøver desperat å komme inn i riktig modus for trening, og konkurranse. Men jeg er bare bunnsliten, og ser ikke lyst på NM. Tanken om at jeg bare skal ta det for gøy, blir sterkere og sterkere…..

Jeg må snart ta en avgjørelse, enten eller- jeg gjør ikke ting halvhjertet!

PS: Prima virker fin, så dette er i mitt hode. Faens dritt.

Hva er hjelp?

Jeg pratet lenge med en jeg trente med for flere år siden, og hun har siden da fått seg ny hund- og blitt aktiv i konkurransemiljøet. Hun fortalte at hun det smarteste hun har gjort noen gang var å bytte hundeklubb, og treningsgjeng. Hun var blitt bedre, hun synes det var gøyere og hun har fått gleden igjen.

Så hva var feil med den forrige?

Vel det var et ekstremt konkurransemiljø, det var lite rom for bare trening og kos. Hvis en ikke presterte så var det ikke verdt å bruke tiden på en. Det var også en tone dere som var ufin. Det var mye drittslenging, og flere som aktivt gikk inn for å prate dritt og prate ned andre før en skulle i ringen.

Kjenningen min sa at hun trivdes ikke med det. Hun likte seg bedre der hun var nå, med teamfølelse og støtte hele veien.

Jeg har selv vært på flere kurs, og hvor det gang på gang blir dratt frem hvor viktig det er er å støtte hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre.

Fikk en aha opplevelse nettopp. Jeg liker at hvis jeg ber om hjelp, så kan en gjerne komme med konstruktiv kritikk, og tips til hvordan jeg kan bli bedre. Ros er jeg ikke så opptatt av- ros gjør meg ikke bedre.

Men noen jeg trener med, synes det var demotiverende med kritikken, helt omvendt av meg. Spennende, og viktig at vi vet slikt om treningsvennene våre.

Når vi var på kurs, så ble vi spurt om hvor vi ville rangere det å konkurrere fra 5-10. Jeg svarte 6. Jeg hater det enkelt og greit. Men det er en nødvendighet for å måle om jeg blir bedre, og om jeg kan oppnå målene mine. Flere av de andre var oppå 9 tallet, dit kommer aldri jeg. Klarer heller ikke se hva som er så gildt med det at det er verdt en 9èr. Men hver sin lyst.

Men vi er forskjellige, og fungerer ulikt i ulike settinger- sånn vil det alltid være.

Vi er like ulike som hundene vi trener er ulike, og slik vil det alltid være.

Det er vanskelig, og tidevis tøft å se andre som er så mye bedre enn seg selv, og som alltid klarer målene sine- det synes jeg er demotiverende. Men de trener: bedre, mer , konkurrerer mer og vil mer. Da må jo jeg bare jobbe enda hardere for å slå de- ikke sant?

Vi er også ulike i hvordan vi pepper oss opp, og forbereder oss mentalt. Jeg er nok den stille typen som går inn i meg selv, og bruker mye tid og krefter. Andre er mer utadvendt og er rappe i kjeften. Selv får jeg litt følelse når jeg ser slike folk at de ligner litt på en litt barnslig Trump, med rufsete tupe og bleie på- like teit.

Jeg merker meg også at jo flinkere enn er, jo mindre viktig er det å brøle høyt om det, og brøle høyt til andre eller prate andre ned. Dette gjelder i flere grener, og idretter. Men vi er alle forskjellige, og det må en ta høyde for. Men skal en tåle å bli pratet dritt til fordi andre trenger det? Skal en gi kritikk til andre fordi en selv tåler å høre det? Skal en gjøre sine treningsvenner bedre?-eller demotivere dem?

Vi er alle forskjellige, vi trenger vel alle å bli sett, hjulpet og pushet. Så får en heller si ifra hvis noen går over grensene..Det er lov å si NEI. Like mye som det er lov å si JA TAKK.

Gleder meg til å følge min gamle treningskompis videre på ferden,og bra at hun nå trives.

Sol, sommer og lek

Jeg synes matmor er blitt ganske sliten og slapp i det siste- lite action lissom. Så jeg lurte henne til å melde oss på kurs- da tenkte jeg at det ville kanskje bli litt action.

og action ble det.

Bildet tatt av V.Hoel

Det var et kurs over flere dager, og det skulle handle om motivasjon bla. Det passet bra for matmor- for ho er lite motivert for tida..

Først dagen så bare forsvant ho uten meg… da tenkte jeg at jeg kanskje hadde begått en feil….Men det var visst noe om teori…. høres kjedelig ut. Hvertfall så hadde matmor fått beskjed om at jeg ikke fikk min vanlige sykkeltur før kurs/stevne- da ble jeg også litt paff… Hva skjer?? Jeg var så klar.

Kjente det bruste og flakset i kroppen min. Matmor så ut som hun savnet den sykkelturen:)

Så fikk jeg og Emil vårt eget telt- helt innafor lissom- jeg er tross alt hovedpersonen i dette. Så skulle det skje noe innmari morsomt sånn jeg forsto det- for hun som var sjefen lissom- hun var bare helt på. Håpet det smittet over på matmor- for hun er ikke sånn…… eller at snev at det kan forekomme når tynne menn får gule skjorter i Paris- gjerne ledsaget av tårer og hysterisk hvining- nok om det.

Jeg fulgte godt med, og det var action hele tiden. Vi skulle leke masse. Jeg elsker å leke, matmor synes det er slitsomt…. av og til er matmor ganske slitsomt synes jeg. Men jeg hadde bestemt meg for å gi alt.

Matmor skulle visst lære meg å bygge spenning…. tror vi sier at matmor trengte det. Så jeg lærte matmor alle triksa- og så fikk matmor high five av sjefsdama… ja ja en får gi der en kan.

Men det var jo kult da, matmor skjønte etterhvert ideen, og det ble veldig kult. Matmor kan jo leke, ho må bare skjønne hvor bra det er for henne.

Jeg og Emil pratet litt om i det i teltet vårt, og det viser seg at matforeldrene sliter med det samme gitt. Emil lærte også matfar å leke, men som Emil sa: en må jo verkelig jobbe for det!

Så var det hjem for å sove litt. Neste dag fikk jeg heller ikke noe særlig tur- er dette blitt en vane?

Siden de tobente ikke tåler regn, så var vi inne denne dagen- helt greit- men vi fikk ikke med teltet denne dagen.

Jeg gledet meg til action og leking, men dagen startet på en måte som gjorde at jeg ante at det ble en annerledes dag. Det ble den store lure Prima dagen.

For vet du hva de tobente gjorde? De gikk inn på et annet rom, og spiste nam nam!! Emil brydde seg ikke så mye, han sovnet. Men jeg tenkte at jeg likegodt kunne utforske og leke litt. Så det gjorde jeg- til jeg ble oppdaga……Så snakker vi ikke mer om det

Men som sagt: ja jeg Prinsesse Prima, den royale gullmynten og hersker over Gamle Malmvei og omegn- klarer fint å ligge alene mens de tobente finner på mye rart. Som ballkasting, fellesdekk med tobente, baller som kommer som elv, osv. At matmor ikke har skjønt såpass- FNYS!!

Så husker jeg vagt at det var noe med noen neseprøver som gikk litt hulter til bulter- men det snakker vi ikke om…

En grei dag, litt lite action. Men jeg fikk da være aktiv og pratet litt med Emil om vær og vind. Foreslo at vi kunne hoppe ut av buret å leke litt, men Emil var for trøtt

Neste dag, ikke noe tur da heller- altså jeg fikk gjort mitt fornødne- men ingen heisanntur. Da viste jeg matmor at det var tullete. Så mens de hadde namnam så utforsket jeg livet…. og når matmor kom så visst jeg hva jeg kunne gjøre med en mondioringsbukse- matmor ble henrykt(av og til er matmor litt vanskelig å lese…..)

Heldigvis skulle vi være ute- og i det store teltet- passer meg så fint synes jeg. Og idag var det mer leking igjen, det viste seg jo at matmor sliter litt med nyinnlæring- så vi mått friske litt opp. At noe så enkelt skal være så vanskelig… det er et slit å være meg av og til. Godt jeg er så fantastisk. Sjefsdama likte meg idag også hun, og heldigvis gav hun gode råd og tips til den tobente også.

Så snakket sjefsdama litt til meg, for jeg gjorde visst noe…( var plutslig ikke lov å bestemme selv når en skulle ut av buret)….da måtte jeg høre etter….

Men som alltid jeg var utrolig god, sjefsdama skrøyt av meg, matmor skrøyt av meg, og det var deilig å kunne løpe litt. Sånn husker hvertfall jeg den dagen.

Så et bra kurs, bra jeg lurte matmor med. Ho skjønner ikke sitte eget beste av og til ho der.

Men det var litt godt å komme hjem å slappe av litt- er ganske slitsomt å lære bort ting.

Prima

Fotograf: Linda Tølkkø

Mental krakelering…

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men de siste dagene men det har skjedd noe med tankene mine- og ikke positivt.

Aner at det har noe med at jeg har begynt å trappe ned på medisinen, at det som skjer fremover vil avgjøre ting og tang. Eller vil det?

Ikveld satt jeg på et kurs jeg har nigledet meg til lenge, og plutslig så smatt tanken inn- åffer gidder jeg å betale 4900,- for et kurs med den bikkja. Jeg skal jo kanskje avlive ho i februar. og tenk om ho blir skada… eller ho ikke tåler det. Det er vel det vi prøver å finne ut, da må jeg jo tore å gjøre det. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å pakke ho i bomull og bobleplast- og gjemme ho i et skap.

Jeg har også blitt mye mer emosjonell når jeg tenker på ho. Hvor mye ho betyr for meg, hva som kommer til å skje, gjør jeg det beste- går jeg for langt, har jeg ikke strekt meg nok? Er jeg egoistisk.

Men jeg vet egentlig inni meg at jeg kan forandre mening, men jeg kan ikke gjøre det på bekostning av Prima.

jeg krakelerer i avgjørelsen min- noe som er kjempeteit fordi det er lenge til februar(og kort)- og kanskje alt har forandret seg til da.

Tankene mine har også begynt å snuse på at jeg kanskje bare skal ta NM som et leiropphold, at det kanskje er siste gangen jeg er der.

Mens konkurransedelen i meg sier at det er jo superteit. Du kan prestere uansett.

Akkurat nå er tankene mine krakelert, og viser sprekker og sår…… og jeg vet ikke helt hvor jeg går fra her. Sannheten er vel egentlig at jeg er drittredd for hvordan det går fremover…..

Beklager bablinga- jeg måtte bare få det ut. Imorra skal jeg på kurs å lære mestre nerver, få selvtillit og gjøre det beste jeg kan. Da fungere ikke disse tankene…

Ekspedisjonen fortsetter

Vi har jo holdt på en god stund med dette. Faktisk over et halvt år. Eller enda mer faktisk. Nå er vi inne i sluttoppløpet- de siste månedene vil vise hva som skjer videre. I dette innlegget vil jeg for min egen del og deres fortelle hva som har skjedd.

Bildet ovenfor er et fint bilde som viser akkurat hva jeg oppdaget på Prima, hun forandret gangarten. Hun passet mer, hun ville ikke holde oppe farten når vi syklet, hun virket motvillig til å gjøre enkelte øvelser som dekk, dårlig fart i innkalling. Hun hadde også en stiv og rar gange bakfra.

Hun ble sjekket grundig, røngtet- jeg fryktet spondylose. Det viste seg at ryggen var kjempefin, hoftene var fine, albuene var fine. Hun hadde svært lite slitasje til å være en “brukshund” Siden det ikke satt i skjelettet måtte det være noe muskulært el. Så hun ble grundig sjekket, og hadde utslag på rygg- store utslag. Så vi antok da at hun trolig har vondt i ryggen, en muskulær belastningsskade.

Så istedefor å bruke kjernemusklaturen, så har Prima overkompensert med å bruke de store musklene oppe ved hofta og fremover i ryggen- det er ikke de laget for. Så det er blitt feilbruk, betennelse pga feilbruk og så har det ballet på seg.

Så jeg måtte gå tilbake, og tenke grunnleggende trening. Vi fikk også hjelp på veien.

og mange veier vi har prøvd. Vi har prøvd forskjellige ting som kiropraktor, som fungerte men i kortere perioder. Etter et massivt tilbakefall for over tre mnd siden, så bestemte jeg meg for å prøve en ny innfallsvinkel. Det ble medisinering over lang periode. Det ble mye mer å løpe fritt(langline), mye mer mosjon, og mye mer styrketrening- også kjernemuskulatur. Jeg heiv meg også på et onlinekurs i akkurat kjernemuskulatur og trening- men siden vi fikk et tilbakefall midt i- gikk det ikke.

Vi har hatt godt utbytte av massering, og laser(laser er så nytt at der har jeg vel ikke sett så mye effekt, men det har hvertfall ingen minussider). Jeg har massert mye her hjemme også, jeg har brukt BOT dekken. Vi har også begynt med det Prima trolig synes er morsomst. Vanntredemølle

Bildet kan inneholde: hund og innendørs

Vi begynte i det små med 6 minutter, og nå er vi oppe i over 20, med motstrøm mesteparten av tida. Dette tror jeg har vært med å bygge gode muskler på Prima, og hjulpet på balansen. Skal skrive mer om vanntredemølle i et annet innlegg- det er spennende.

PS: og at man får en real tørk, og deilig drakamp med håndkle er heller ikke å forakte:)

Nå er jo varmen kommet, så man får lov til å bade også, da er livet nesten komplett synes Prima.

Her blir det både svømming, og vading/løping på langgrunt vann.

Vi har også tatt opp sykling, og her ser jeg store fremskritt. Hun vil fremover, lite passing, klarer fint 10-15 km.

Vi får også lov til å kløve, vi har ikke så mye i kløven- men vi koser oss med fine fjellturer

Vi har også begynt veldig lite med kjettingtrekk igjen, her går vi for lav vekt og heller lengere turer.

Dette kartet synes jeg er fint, det viser hvilke muskler man bruker under hvilke øvelser/trening man bruker.

vi har målt musklene til Prima igjennom sykdomsforløpet, og selv om hun viser flere cm med større muskler- er venstre siden fremdeles mindre. Hva og hvorfor vet vi rett og slett ikke.

Det kan være skaden ikke kan fikses, at det ligger en nerve i klem så beinet ikke får like god tilførsel. Hva som helt feiler Prima vet vi ikke, men nå er vi på oppløpssiden. Vi skal av medisinering… hva som skjer da er jo det store spørsmålet. Holder ho seg frisk med alt vi har lagt ned denne våren? Vi vet ikke- vi aner ikke. Men som dyrlegen sa:

Du har gjort alt du kan, du har lagt et godt grunnlag- nå må vi bare se.

Hun har gått ned i vekt fra 23,8 til 22,2kg

Hun har gått opp ca 1,5-2 cm i muskleromkrets, dog er det mindre økning på en side.

Hun virker livligere, blidere, mer fornøyd, mer på og vil mer.

Hun har gått på Neurontin og Metacam, begge uten problemer.

Vi har gått fra dette:

til dette:

Nå blir det enda mer trening fremover, og nå blir det også å se fremover mot NM. Kryss fingrene for oss på veien videre:)

Jeg selv går med bevende hjerte, og litt nerver inn i sluttspurten.

Så må jeg rette en takk til alle som har hjulpet og heiet på oss på veien:)

Hyttetur med fest

Prima her. Siden Emil fikk skrive om den kule, fine hytteturen, så ville jommen jeg også.

Jeg elsker å være på hytta, og det var ekstra kos at vi fikk med Emil, og tante M.

Veldig gøy å vise Emil hvor gøy det er med hyttetur.

Jeg ble kjempeglad når jeg skjønte hvor vi skulle, og prøvde å fortelle Emil om det, men han var jo kjempeopptatt med alle luktene:)

Men gjett om han ble glad når han skjønte det:)

Vi dro på fjelltur, hadde med kløv. Heldigvis ble det masse bading, jeg elsker bading

Heldigvis har Emil også skjønt gleden ved å bade, og blitt mye tøffere- så vi storkoste oss

Det var så utrolig herlig å være på hyttetur med de beste vennene som finnes- jeg elsket det. Skulle ønske hyttetur varte hele tiden

Tror de tobente synes det var veldig koselig å ha med seg to fine bisker, særlig fordi vi hjalp dem med å bære:)

Vi fikk noen fantastiske turer, og badet masse. Vi fikk god mat, og godbiter, så sov vi foran ovnen på kvelden tett inntil hverandre, sånn som gode venner gjør. Jeg synes det er ekstra stas å ha med Emil på ting og tang, vi er bestevenner- og det er skikkelig kult å være med Emil.

Matmor koste seg med at jeg er i farta igjen, begynner visst å bygge muskler og bli sterkere. På kvelden ble det grilling, og masse mygg…

Det er trygt og koselig å være sånn deilig sliten i kroppen, ligge foran ovnen, og høre at de tobente snakker sånn koselig sammen. Bestevennen din snorker ved siden av seg, da er livet rett og slett veldig godt.

Takk for en kjempetur Emil, og takk for helga tante M. Jeg håper Emil vil være med på flere hytteturer, og flere badeturer.

Jeg savner det allerede

Hyttetur med gjest og fest, en slags gjesteblogg

Hei

Jeg heter Emil, eller mitt offisielle navn er : Fieldvalley’s Bernt Emil.

Jeg er en kjekk, staut labrador mann i min beste alder, og er til kjempeglede og lykke for alle i min vennekrets.

Av og til så kommer hun jeg kaller tante grusom og passer meg, det er ikke så ille for hun har med bestevennen min Prima, og ho Prima ho kan det å lage leven og fest:)

Så det blir sjelden veldig rolig når vi er sammen, mye gøy og fjas.

Men altså vi hadde hatt noen dager med masse turer, jeg måtte trene litt( hva er vitsen), og jeg måtte også finne maten min i skogen- tante grusom mente at det var gøy(skjønner dere hvorfor hun kalles tante grusom?)

Men det var faktisk litt morsomt, men det tok jo lang tid å finne alt maten da..så ble et langt måltid- det er jeg jo ikke vant til. Jeg pleier å gafle det i meg ganske kjapt- jeg er jo labrador!

Men så begynte tante grusom å pakke, dra ned kløven min, putte oppi langline- jeg ante at noe skulle skje? Men hva? Prima var til liten hjelp- ho synes jo alt er gøy, og at livet er en eneste fest!

Prima ble jo helt vill når hun skjønte hva vi skulle- jeg ante derimot ikke hva som ventet meg… men siden Prima ble så glad så antok jeg at nok var noe morsomt.

Vi ble puttet bak i en bil, fremmed bil, med fremmed sjåfør, og bilen ble pakket full.

Så stoppet vi et ukjent sted for meg, med masse ukjent lukter så der fikk jeg brynt nesa mi.

Bildet kan inneholde: hund og utendørs
Prima og Emil

Så ble vi puttet i bilen igjen, og kjørte enda mer….men nå begynte det å lukte ganske spennende.

Vel fremme, var det jo hytte, vann og fjell. Vi skulle på hyttetur- det var stas. Spennende hytte, masse nye lukter, vann rett i nærheten og en ny tante- så mye gøy på en gang!!

Det ble ganske snart en tur rett ved hytta, og det var så mye spennende å lukte på, de tobente snakket om morgendagens fjelltur- og jeg var egentlig ganske sulten.

Heldigvis hadde de husket mat!!! Og etter det, så var jeg veldig sliten, så jeg sov masse, og ladet opp til denne fjellturen.

Neste morgen fikk vi bare en liten morratur for det var øspøsregn, det gjør jo ikke vi firbente noe, men de tobente ville vente med fjellturen til det lysnet. Heldigvis ble det finere vær, så da skulle vi på fjelltur. Vi firbente måtte bære litt vi også, og det går helt greit- fint å hjelpe til litt.

Det var en herlig tur, jeg fikk den ene nye tanten å ha i bånd, å passe på- og det var kjempetrivelig. Ble en ganske lang og slitsom tur, men jeg gikk på- skulle dog ønske det var mer mat involvert…..

Men det ble masse bading, det er stas!

Det var kjempegøy, og vi badet masse. Etterpå fikk vi et lite godbitsøk, tante grusom er veldig opptatt at vi skal finne maten selv virker det som???

På vei hjem, var det litt roligere tempo, men vi hadde jo hatt det så kjekt. Vel tilbake i hytta var det deilig å slenge seg i sola på terrassen, mens de tobente grilla- og jeg fikk masse MAT! Dessverre delte ikke de tobente maten med oss, grådige folk!

På kvelden ble det kveldstur, da var det fint at det var litt rolig tempo- så en kunne finne roen. Det var deilig når kvelden kom, la meg på et mykt teppe, og bare koste meg. Prima sov ved siden av meg, de tobente kjadda- og livet var bare herlig. Det siste jeg oppfattet før jeg dormet av var……..imorra skal vi til Himmelsyna…..

Jeg tenkte for meg selv, jeg liker hytteturer!!

En goldenfrøken i fri dressur