1o måneder

Izuba, lille lilla, lille Gaza som ho ble kalt når ho var liten. Og i hilsesituasjoner så skjønner jeg godt kallenavnet:)

Ho er en ganske skjønn liten frøken. Fryktelig glad i kos, mennesker, være med flokken- og bare høre til.

På valperapporten som vi fikk etter de hadde hatt valpetest, så står det:

Verbal, liker å bruke nesa,har forventinger men er trygg,lite mildere type, lyd,Litt usikker, trenger litt stød.

Utadvent og vennlig valp, tilpasser seg de fleste miljøer forutsatt rett håndtering. Kan bli mye hund for småbarnsforeldre, og eldre om den ikke får nok mosjon og riktig trening. Anbefales til et aktivt hjem

Selv om hun ikke er ferdig utvokst hverken i hode eller kropp, så ser jeg at mye av det de så på valpetesten er der fremdeles. En vennlig hund, fungerer i alle miljø, kan være mye hund og vokal. Trenger å brukes. Er fremdeles mild, tåler lite brøling, og ufin oppførsel. Ruser ikke inn i møter med fremmede hunder, er tilbakeholden. Er mye hund, aktiv, mye lyd, intens, men det betyr ikke at hun trenger en stram, streng hard hånd. Omvendt faktisk, ho trenger tid, støtte og la ho få sjekke ut ting. Ho er allikavel i mine øyne en trygg og god valp, som tar det meste på strak arm.

Og selv om det har tatt lang tid å se det, kjenne det og innse det- så passer nok denne valpen meg godt. Hun er roligere, ikke like mye stress. Hun er mild, jeg liker ikke harde hunder( finnes det?), og liker å bruke positive, og etiske treningsmetoder. Hun er en kosehund, men ikke like velcro som mine andre. Hun er selvstendig nok til å løpe 50 meter unna for dummy, men velger selv å ta kontakt med meg når vi trener lp/rl.

Hun er en vennlig, omgjengelig, lykkelig hund, som kan tas med overalt. Tåler å ligge i bur, kjøre bil, være med andre( noe mine andre ikke taklet så godt) Så alt i alt, så har jeg fått det jeg ville ha, det har bare tatt tid å innse at det er rett. En venninne av meg sa: Denne hunden er bra for deg, og passer deg. På den tiden var jeg så druknet i sorg at jeg tok det ikke til meg, men jeg tror jammen meg hun hadde rett. Jeg tror vi passer fint sammen:)

Så fakta:

Vekt: ca 19 kg

Høyde: 55 cm

Lengde: 55 cm

Halsomkrets: 37

Sånn en lite oppdatering på min allerede 10 mnd gamle unghund- tida flyr for fort.

Nå har jeg plutslig en 10 måneder i hus, herregud så rart. Synes ikke det er lenge siden jeg hadde en sånn

Valpelivet

Det er bare å innse at valpelivet, begynner å ta slutt. Ho bikker snart 10 mnd, og unghundtida er kommet for å bli- en stund.

Ho har vært en kjekk valp, og en helt normal unghund. Ho er fremdeles, og det var forventet at hun er utrolig barnslig mentalt enda. Ho ser også ut som ho ikke henger sammen foran og bak i kroppen. Så litt sen i utviklingen, og det er ikke unormalt med golden er min erfaring. De trenger lang tid på å sette seg i hodet og kroppen.

Hvordan er Izuba er det mange som har spurt, og ja hvordan er ho- hvordan skiller hos seg ut nå som unghund? Hva er forskjell på denne valpen fra de forrige jeg har hatt??

Dette er mine observasjoner pr nå: og de kan godt forandre seg fort.

  • Ho har en egen indre ro- hun er flinkere til å falle til ro enn flere jeg har sett. Hun sitte og vente, studere og fundere
  • Hun kan også hive seg ut i ting, uten å tenke igjennom hva hun gjør- spesielt fysisk.
  • Hun er ekstremt dårlig på å tenke selv. Hun er ingen problemløser, og blir frustrert og klengete hvis hun synes ting er vanskelig. Hun har også lite drive til å prøve å løse ting selv
  • Hun har godt fokus, jeg har pr nå som 1 0 mndt lite problemer med å ta ho ut på ukjente plasser, med ukjente hunder og ha ho løs med fokus på meg.
  • Hun elsker å leke, og være sammen med andre hunder, hun trives i flokk.
  • Hun elsker å være ute, kan godt være ute alene.
  • Hun har pr nå, ikke alt for lang radius, og ikke alt for stor fart i terrenget, ho har dog ikke særlig god sans for gode linjer eller fornuftige terrengvalg
  • Ho har godt grep på apporten, og har stor lyst til å hente og bære
  • MYE LYD ved hilsing, det er vel det mest spesielle med ho
  • Fremdeles noe skeptisk til fremmede hunder, livredd katter og småhunder
  • God apetitt, virker som ho tåler det meste.
  • Pr nå ganske selvstendig, bryr seg ikke nevneverdig om meg- bør jeg jobbe med det?
  • Fysisk er hun liten, noe av det mindre jeg har sett. Vekta holder seg stabil på ca 19 kg
  • Fin avknapp inne, og flink på ro øvelser ute
  • Virker ikke lydberørt
  • Fri ved fot på venstre, OK, høyre, trenger mer trening. Grei bakpartskontroll må jobbes mer med, må jobbes med for utholdenheten er ganske kort.
  • Pr nå så klarer hun ikke : RL 1, bronsemerke eller kvalifiseringsprøve i jakt.
  • Har ingen problemer med å være hjemme alene
  • Ingen problemer på natten
  • Liker ikke harde tyggeting, eller griseører. Derimot er licking mat toppen. Får sjelden mat i skål, alt blir trent inn eller søkt opp.
  • Viser tegn til interesse for å spore vilt
  • Ganske kosete, men røyter som faen nå. Blir fort varm og må ned på gulvet.
  • Sitt, sitt dekk, dekk, fellesdekk, lineføring, fvf begge sider, innkalling med sitt i front, helomvending, snurr, sikk sakk, sitt og dekk bli gå rundt, gå fra, targetmatte pote, krakk forben, touch i håndflata, hente apport, søke, avlevere(under jobbing) sendes ut for å apportere, gå pent, klippe klør, sjekke kropp, kle på div ting og utstyr, renslig, lite lyd, god på biljøring, og bur,

En liten oppdatering på valpen host unghunden!

Advent

Advent betyr å vente… og jeg venter på masse.

Mer livsglede, mer overskudd, mer glede i hverdagen. Jeg kommer aldri igjen vente med å glede meg til å se Prima igjen- sorgen er rå og stor i disse dager. Vet ikke helt hvorfor, men vondt er det uansett. Og jeg føler at jeg er elendig hundeeier for den hunden jeg faktisk har. Er sliten,sur og meggete.

Hjelper ikke at hun definitivt ender opp på slemme listen til nissen…sukk. Sånn er det med unghund, og sånn visst jeg det ville bli.

Men ho er en enkel og fin hund, veldig god på jakttrening, og er en enkel lite masete hund. Jeg er bare veldig sliten, og klarer liksom ikke se den fine hunden jeg har framfor meg- synd.

Snart er det jul, det er min minst likte høytid, synes det bare er mas, stress og rotete kaos. Men advent synes jeg er litt koselig.

Jeg prøver å nyte den, og har tenkt å ha en koselig jule feiring helt alene, god mat, god bok, og rolig kveld. Kanskje en lang tur i skogen først.

Så akkurat nå er livet litt æsj, sånn er livet. Vi får håpe det lysner snart.

Sover jeg i klassen?

Jeg har nå en snart syv måneder unghund, med fluer i hodet, og ørene er bare til pynt.

Jeg som hadde kjempeplaner om NM i lydighet og NM i rally. Jeg skulle trene masse, bruke masse tid på grunntrening,og legge et skikkelig grunnlag for videre trening.

Hvor er vi nå?

Vel vi har gått et valpekurs, ho kan sitt og dekk – sånn nogenlunde.. Innkallingen er pr nå god, og ho er kjempegod på å løpe rundt som en tulling i terrenget.

Hva skjer? Jeg skulle jo vært på god vei med grunntrening jeg nå.

Sannheten- jeg liker ikke å trene med ho- eller ikke helt sant. Jeg liker ikke å trene på ting jeg trente på med Prima- det føles helt feil. Det føles som noe jeg har gjort, og som jeg er ferdig med. Jeg har null motivasjon for å trene- jeg har ikke lyst til å lage plan, målsetting, melde meg på stevner el. Helt borte.

Jeg har lest masse om hva forskjellige mener om dette, og hva de har gjort for å fikse det. Det handler jo om mentalitet mener de fleste. Da er det viljestyrke som det handler om. Sette seg mål, trene mot de og løse problemet. Holde ut, ikke gi opp, bit tenna sammen å kjør på.

De andre mener at jeg bare skal kose meg med valpen jeg har, ikke stress, nyt tiden. Kanskje kommer lysten senere, ikke tving frem noe, ikke gjør trening til plikt. Ikke tren hvis du ikke har lyst.

Så to forskjellige leirer der, og hvor står jeg…. jeg har jo lyst til det siste for det er jo deilig og makelig. Men jeg vet jo at kriteriene mine ikke tolerer slikt.

Så min plan fremover.:

  1. Ha en god hverdagslydighet, terp på innkalling, og ha en god og grei hverdagslydighet, så jeg har en fin hund som funker i miljøet.
  2. Gå mye tur med ho, særlig i skogen- det er der vi har best kommunikasjon, og trives best med hverandre.
  3. Ho er en myk frøken, så jeg kommer til å legge mye tid og trening i det jeg faktisk synes å er gøy å trene på- overtrening. Miljøtrening, sosial trening , target, shaping og styrketrening.
  4. Jeg vurderte også bruks på ho, men jeg kommer meg jo aldri på treningene.
  5. Jeg har også lyst til å trene jakt med ho, men lite miljø- og har ikke nok kunnskap
  6. Vurderer nosework trening på ho, da blir ho sliten mentalt.

Så på vei til å bli en konkurranse hund så sover jeg nok i klassen, men jeg gjør det jeg synes er best for meg og Izuba. Jeg har ikke motivasjon for å trene lp og rally, da må jeg finne noe vi kan trene sammen- så vi lager et bånd basert på samarbeid på det vi finner gøy.

Det hjalp faktisk når jeg gjorde dette for jeg fikk litt lettere samvittighet, og følte at vi kanskje klarer dette.

Vi tar en sikkert lenger, og kanskje mer kronglete vei frem til et mål der fremme- så får vi se hvordan veien blir til mens vi går den.

Blir glad for input, forslag, tanker og ideer om innlegget.

Ok, vi prøver

Det er gått en god stund siden sist. Mange måneder faktisk, og livet går videre.

Vi har flyttet til et nytt bosted, vi har fått masse fine turmuligheter ikke langt fra der vi bor. Så det har blitt mange turer ute i naturen, det har jeg trengt. Hodet har vært fullt av sorg, forvirring og kaos. Da er det godt å bare gå stille inaturen. Vi har også hatt ett temlig fint vær, og det hjelper godt på.

Vi har opplevd nordlys, det var en rar, mektig opplevelse. Det var merkelig for du så det nesten ikke med det blotte øye, men kamera fanget det. Lurer på om Izuba fikk det med seg? Eller synes ho bare det var spennende å snuse rundt i mørket.

Izuba har tatt flyttingen med stoisk ro. De første dagene var hun veldig overveldet, og trengte litt trøst- men så fant ho roen. Vi har også fått en nabo som har hunder, og de har blitt faste lekekamerater til Izuba, så ho trives.

Ho kan nå være hjemme alene opptil 6 timer, men ho har heldigvis mange som vil passe ho- det er er jo luksus.

Ho har nå bikket seks måneder,og merker at unghunden begynner å stige frem. Ho sover mindre, ho maser mer, ho tester mer. Men ho er fremdeles en ganske enkel og grei valp.

Ho er en ganske grei valp, noe sta- det er jeg ikke vant til. Ho har også ganske godt fokus på kontakt, ho elsker boksen, og liker å bli trent.

Jeg hadde håpet at denne skulle bli ren shaping og klikker trent, men det fungerer rett og slett ikke- så det blir en herlig blanding.

Ellers så har ho en spesiell særegenhet som jeg aldri har hatt på noen av mine andre hunder- ho hyler når ho hilser på noen- og det er heftig. Jo bedre ho kjenner de, jo mer hyler ho. Er ganske heftig. Men det ligger visst i slekta:)

Ellers så er ho ganske flink til å høre på innkalling, ho liker det meste av godbiter, og elsker mat. Rampeting, nja ikke så mye. Ho finner ting å spise overalt, ho elsker tørt gress og hiver nedpå. Tråkke på frosker er riktig artig, og brunsnegler tok det ganske mange ganger før ho skjønte det var æsj.

Ho tar gjerne etter andre hunder ho leker med….. og er en ertekrok.

Regner med at det blir flere hyss nå som unghundtida kommer…

Det siste hysset ho har funnet på, er å løpe meg ned så jeg ligger med forstuet ben…

Sorgen etter Prima er der fremdeles, men er ikke like rå. Savner ho hver dag, og jeg savner hvor synkrone vi var. Hvordan vi bare forsto hverandre….

Jeg og Izuba er definitivt ikke synkrone enda, vi humper avgårde- men vi lærer hverandre å kjenne.

Vi har gått valpekurs, det var rart. Første gangen bare grein jeg, og sleit med klump i halsen- dette var mitt og Prima sitt sted.. gikk bedre etterhvert.

Ho var jo den eldste og ergo den som kunne mest- selv om jeg har trent uhyre lite med ho. Jeg har ikke gnist i meg til å trene, og synes på en måte det er helt greit- ho er fremdeles valp- ho skal få være valp.

Fremover blir det mye turer, bare beinet blir bra. Vi skal trene to timer hver mandag, og tror det holder for ho.

Ps angående ramping.. ho er mer eller mindre renslig, men visst ho tisser inne, så har ho en fetisj for myke ting- det har gått utover tøfler, tepper, og puter …..

Vet ikke hvor mye jeg får oppdatert her, men skal prøve å være flinkere.

Hva synes dere??

Dette var jo på en måte Prima sin blogg, så usikker på om jeg skal forsette? hva synes dere?

Prima kommer aldri tilbake, men vil alltid være med meg. Skal jeg forsette å blogge om Izuba, eller legge ned bloggen?

Livet forsetter, det er stadig mørke tunge dager og netter.

Men jeg har tatt meg i å le av valpen min- og ja det er nytt

Jeg sier valpen min, selv om hjernen min vil at jeg bare passer den til noen henter den.

Sorg

Sorg er personlig, og derfor vil det variere i både lengde, intensitet og utrykk.

Noen bruker lang tid, noen bruker kort tid. Det er ingen fasit. Og det har ikke så mye å si om det er et mennesket eller et dyr. Sorg gjelder det meste.

Siden jeg har mistet Prima har jeg hørt masse rart:

Slapp av, det er bare ei bikkje

Godt du har ferie, for du får ikke sykemelding for døde dyr vettdu

Så, så- det går over i løpet av ei uke.

Du har jo fått deg ny valp, da har du jo noe å glede deg over

Ja, skjønner at du er lei deg, men det var jo ikke et barn/ektefelle el

Uff, det er leit. Jeg mista jo et armbånd herforleden, det savner jeg veldig.

Folk mister barn/partnere eller familie i selvmord- du valgte å ta livet av hunden din.

Som sagt sorg er personlig, og vi reagere ulikt, og det er helt greit. Din sorg er din sorg, og du skal få sørge, ikke unnskyld sorgen din eller oppførselsen din- det er din sorg(sagt av et fint menneske til meg)

Som regel er nettene verst, da kommer tankene og savnet. Savnet etter å ha ho nære, hviske de tunge tanken til, vite at noen er der for meg. At vi hører sammen.

Savner lydene, lukta, pelsen, øynene, gleden, livslysten at ho alltid var der for meg.

Savner at jeg kunne gi ho restene etter maten, at ho alltid bare var der. At vi forsto hverandre- at vi var som familie.

Sorgen har gjort meg nummen og egosentrisk- men jeg skal ikke unnskylde det- sorgen gjør meg slik.

Sorgen har også mange ansikt- nattens halvkvalte hulk, såre hyl, tårer som nesten kommer, dype sukk, søvnløshet, nummenhet, smilet og attitude jeg kler meg i når jeg er sammen med andre. Steinen i magen når jeg får et minne, eller følelse. Smilet over solen, i smakene av jordbær- vi delt alltid.

Så husk det, sorg er personlig og din. Ingen vet mer enn det.

Og for alle dere som kommenterer, sender mld og spør:

Så grusomt- men hva skjedde ?? Hvorfor??

Ho var 11, helsa var dårlig- derfor.

End of an era

Poecilias Pretty in Pink

Prima

18082013-08062024

Dette innlegget hadde jeg aldri trodd jeg måtte skrive.

Prima er borte, min aller beste venn, partner og mitt familie. Borte for alltid. Jeg har nok ikke fattet det enda, at en del av hjertet mitt er borte. At ho jeg har opplevd så mye med er borte- for godt.

Jeg er nummen, kald, følelseløs- samtidig som jeg føler jeg er under vann- og har en kiste med lava inni- som avog til lokket løfter seg og slipper ut fresende sorg, og avsindig smerte.

Jeg har det så vondt nå at jeg har mer enn nok med meg selv, klarer knapt å ta vare på en valp. Ho får det ho trenger, men hjertet er ikke med. Heldigvis har jeg gode venner som er fotalt forelska i ho- og hjelper til. Takk så mye.

Det eneste lyspunktet i døgnet, er når kvelden kommer og innsovingstabletten kicker inn- da vet jeg at jeg får noen timers fred.

Det var ikke slik verden skulle bli. Det var ikke slik jeg hadde planlagt livet skulle bli fremover.

Samtidig så har jeg så utrolig gode minner med Prima, og alle de årene vi fikk sammen- ho var en fantastisk partner in crime. Takk for det, skulle bare ønske vi kunne lage flere sammen.

Hvil i fred, bad så mye du vil, løp så mye du vil uten smerter og ondter, kos deg og nyt de evige jaktmarker- håper vi sees igjen.

Jeg elsker deg- takk for alt Prima

Nå skjer det

Om noen få timer så sitter jeg her med et nytt liv, og en ny valp. Jeg gleder meg, og gruer meg litt. Tenk om alt går att h…..

Men tenk om alt går fint??!! Det er sånn jeg må tenke.

Huset er snart valpesikret, det meste er klart.

Navnet er klart, pengene er klare til overføring, Prima er vel ikke klar, ho aner ikke hva som kommer inn dørene snart:)

Det offisielle navnet er :

Gulljakten’s Adana

Adana er herbraisk, og betyr jord. Jeg ville ha noe som var spesielt, og som hadde en betydning.

Hverdagsnavnet er Izuba, og skal sies med aksent. Det er kinyarwandisk?, og betyr SOL. Jeg elsket betydning av ordet. Det var en kollega på jobb som fant det til meg. Jeg synes det er orginalt, gøyalt og har en fin mening.

Så denne frøkna har navn som både jorder meg, og får meg til å strekke meg oppover mot sola og lyset.

Vi hadde mange navn vi vurderte, og mange vi ikke skulle ha.

Promp var et av de:)

Ja, det var et barn som foreslo det.

Akkurat nå er jeg litt sånn overbegeistret samtidig som jeg er litt nummen. Rar følelse- litt i ventemodus.

Prima har det ganske bra. Ho sliter i varmen, og det har vært en varm sommer her nå. Nå begynner det å bli litt varme i vannet så vi kan bade litt, det hjelper masse. Men merker at stresser hun for mye på tur, blir for varm el- så blir tunga blå.. da må vi roe ned.

Ellers så tar vi det med ro. Vært lite trening, og på trening er hun mest sosial. Savner det å være aktiv, men jeg har nok å finne på så helt rolig er det ikke.

Jeg har masse planer for sommer og høst med begge to, hva som skjer får vi finne utav på veien tror jeg.

Vi får nyte sommeren, og bli kjent med hverandre så får vi se hva som kommer.En ting er sikkert, snart blir ikke hverdagen slik vi er vant til lenger:)

Livets berg og dalbane

Livet går virkelig opp og ned for tiden.

Jeg venter valp, en nydelig liten jaktgolden frøken. Gleder meg til å møte henne, bli kjent med valpen- og finne på ting.

Det er så mye nytt og spennende fremover, kjenner det kribler i hele meg. Alt blir snudd på hodet, stua skal ommøbleres for å få plass til valpebinge, alt må valpesikres, mye må kjøpes inn. Vår nok ganske rolige liv kommer til å veltes omkull. Jeg gleder meg vilt.

Jeg jobber mer nå for å spare opp penger, valper er dyrt. Jeg leser bøker så det freser, jeg lager planer og skriver valpedagbok. Jeg er virkelig i redefasen:)

Prima skjønner lite av alt dette oppstyret:)

Prima har jo blitt veldig gammel på kort tid, særlig i vinter synes jeg det har gått fort.

Virker som ho har mer vondt, er ikke like aktiv som før, jeg sliter med å holde vekten på henne. Magefølelsen min har sagt det er noe galt.

Så det ble tur til dyrlegen, jeg var egentlig forberedt på å høre at det var kreft…..

Fikk sjokk da hun viste seg å ha dårlig hjerte…

Så pr nå så lever hun på lånt tid, det har hun jo egentlig gjort siden hun er eldre. Men det ble mer reelt nå.

Jeg går ikke videre med undersøkelser hos hjertespesialist m.m. Hun er gammel, hun skal slippe det. Vi skal nyte denne sommeren, så ser vi hvordan det går.

Pr nå så går vi for maksimalt herlig hundeliv, så får vi se hvor langt vi kommer.

Men jeg har vondt i magen, vondt i hjertet, sjekker pusten på natta- det plutselig så ekte. Det som er ekstra vondt er at i hodet er hun valp, så det med kropp som ikke henger med…. gjør vondt å se på.

Så akkurat nå er livet virkelig en berg og dalbane- vi får nyte utsikten når vi er på toppene..

Klem hunden deres litt ekstra godt.

En goldenfrøken i fri dressur