året 2020

Dette har virkelig vært annerledesåret, det har vært et urolig, rart, spesielt og utrygt år. Men vi kom oss igjennom det. Det har vært opp og nedturer, og masse ting som aldri skjedde- og noe som skjedde.

Og 2020 sluttet virkelig på verste måte med raset i Gjerdrum, så grusomt for de involverte- håper på det beste.

2020 januar begynt med søle, regn og drittvær. Jeg var drittlei av møkkete hund, og det aldri kom snø…… virker veldig likt til desember….

Jeg hadde masse planer, jeg skulle satse i LP, og være med i NM

Februar kom det bedre vær, og jeg fikk noen fine turer- jeg fant nye turruter- og vi koste oss med kløv.

Vi hadde også stevnehelger, og det gikk litt opp og ned:)

Vi ble tøffere på tur, og hadde bål i mørket- veldig magisk og deilig.

Mars kom, og er vel den måneden alle husker. KORONA kom, jordbær og øl fikk en bismak. Og vi var vel redde og forvirret hele gjengen.

Stevnehelg ble gjennomført, så snakker vi ikke mer om det. Ble stille på turfronten da hun fikk et heftig kutt i poten. Men det fiksa mi. Vi var klare for April

dette ble måneden for tur, sammen med halve Norge:)

Men vi fikk noen fantastiske turer, vi hadde fest på en fjelltopp, vi så jettegryter, vi var på helt nye steder, og vi koste oss sammen på tur.

MAI kom…

NM ble avlyst, og det var kjempetøft for meg personlig. Det ble en skikkelig mental knekk, som drepte all motivasjon for å trene hunden.

Så vi forsatte med turer, hunden ble turhund- og trivdes med det:)

Juni forsatte med turer, og flere fototurer.

Det ble hyttetur, og det er jo det beste som finnes:)

Vi begynte med noe helt nytt- hengekøye. For meg så stemmer dette:

et ligg og du er hekta:) Jeg elsker det

Vi lærte mens vi prøvde ut. Feks, ha mykt underlag under hengekøya:)

Nå skal det sies at jeg lærer mer hele tiden, bare i dag fikk jeg ny sekk i posten. Synes det var noen merkelig lommer, og underlige remmer her og der….. hjalp når skjønte at jeg hadde sekken opp ned….hahahahaaha. Så fremdeles mye å lære altså.

Juli

var en våt måned, en måned jeg gikk rundt konstant bløt, og sur… Prima synes jo det er fremdeles helt fantastisk. VANN overalt, både større bekker, vann, elver, det kommer fra oven, og der det pleier å være land er det vann. LYKKE for en retriever. Så sånn sett har jo Prima hatt et megaår:)

Men det ble noen fine dager også. Jeg måtte ta en avgjørelse og pensjonerer Prima fra LP, kroppen hennes sa nei. Dette ble et mentalt knekk igjen for min del.

Vi prøvde å finne noe annet å gjøre, og fant nosework, det er jo gøy. Så får vi se hva som skjer videre

August kom, Koronaen var her fremdeles…

Vi dro på hyttetur med denne kjekkasen, og vi hadde det skikkelig kos. Hengekøyene var med, og det ble en fin, herlig, morsom og deilig tur.

Prima ble syv år, og jeg følte veldig på at jeg hadde en gammel hund. Det har Prima gjort til skamme. Ho er en veldig lykkelig, aktiv og fullstendig herlig hund.

September var en tung måned, koronaen blusset opp igjen, jeg var lei og frustrert. Jeg mistet trenigsmotivasjonen. Prima ville gjerne trene litt mer merket jeg, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet.

Vi dro på hyttetur denne måneden, og det var deilig å komme seg vekk. Hytta er blitt mitt fristed.

Vi hadde fine turer, og høsten var utrolig vakker i år. Det ble tilbrakt mye tid ute, og jeg føler litt på at Monsen i meg har våknet. Prima er en fantastisk turkompis.

Korona var her fremdeles, jeg var drittlei nissen på lasset. Det hjalp ikke at jeg fikk vanskelige og urolige nyheter på jobb… nå var det oppsigelser i sikte. Tunge tanker og uroligheter var denne mnd fylt med, en vanskelig måned. Jeg var helt utslitt. Naturen ble en trøst.

Men jeg tok meg sammen for Primas skyld, og fikk til treninger og kurs. Prima elsker det, jeg må jo bare skjerpe meg. Det er jo gøy å trene vofsen.

Desember var grå, våt, møkkete, gjørmete og vond. Vi visste aldri om vi kom til å feire jul med de vi var glade i, om hvordan det gikk med jobben. Det å gå tur ble noe jeg grua meg til, var konstant våt og sur- Prima igjen elsket det. Jeg må lære av Prima.

Så håper jeg at vi kommer sterkere utav dette, at vi følt litt på hvor godt det er å være flere, og være sammen.

Håper å se dere på treninger og stevner, at vi får sett hverandre mer enten det er jobbkollega, venner, treningskamerater, familie.

Så sier jeg som Kongen:

Vi vil klare dette, og dette vil gå over.

Godt nytt år alle sammen, og takk for det gamle, okke som det var.

For en deilig adventstid….

Det var ironi.

Dette er vel en av de verste adventene jeg har hatt på lenge.

For det første det har regnet hele tiden, alt er vått, gjørmete og blæh. Desverre er jo Prima overlykkelig, altså alt er vått- og sølete. Hun er jo i paradis. Jeg derimot surner rundt i regntøy, støvler og fryser.

Vann er vann sier Prima, og er overlykkelig.

På jobben er det oppsigelser i vente, og det tærer på psyke og humør. Covid 19 gjør jo ikke det hele lystigere, og dette viruset blir visst stadig verre. Mediene elsker å sette frykten i oss, og gir oss de mest klikkervennlige artiklene..at de ikke viser hele bildet… næh.

Så alt i alt , har jeg ikke fått trent som jeg vil med Prima- det har vært så mye annet som jeg brukt energi på. Men heldigvis har det vært en kjekk gruppe nå i høst- håper det forsetter sånn.

Verden er urettferdig, og tung. Per nå skal jeg trolig feire med familien, men med økt smitte, og mange sammen er det jo en risiko. Tenker også på en bekjent som ikke får feiret jul i år, plutslig var hun revet vekk fra denne verden. Hvil i fred, A.

Alt i alt har jeg det veldig godt, jeg bare sliter med å finne det positive akkurat nå.

Prima har det fint, ho elsker julekalender. Ho er like livlig og fornøyd som før, virker ikke som hun har skjønt at hun er middelaldrende…. Dog har hun begynt med en skikkelig irriterende uvane- stikke av på tur.

Plutslig er hun vekk, og det er ikke lenge. Toppen ett minutt, men søren for noe tull. Dette må jeg ta tak i… skjer kanskje en gang i uka – men pokker så sur jeg blir når det skjer.

ikke nytter det å true med nissen heller… pokkers middelaldrende tenåring:)

Jula kommer okke som, og det blir nok bra. Alt blir bra, det har jo vært mantra for nesten hele 2020.

Håper dere har det bra, håper dere får en god advent og jul.

solnedgang

av og til må en bare ta seg tid til å nyte. Livet er ikke så greit for tida, det er mye både på personlig plan, jobben og Prima er ikke helt i form. Da er det godt å bare skru av hjernen, og nyte synet.

Værsegod.)

Snart kommer det et innlegg om hvordan Prima har det. Men kos dere med dette, og nyt tida nå. Kos dere i advent, og finn de små tingene å være lykkelige for.

Minirallykurs

Siden livet har vært uggent i det siste, så hjalp det jo ikke at kurset til Fredriksen ble avlyst. Noe som jeg etterhvert hadde gledet meg til, og så ble det avlyst.

Corona, ustabilt på jobb, lite trening og konkurranser, og kanskje en syk hund…. ho er hvertfall ikke i toppform.

Så jeg hadde tenkt å bare ligge på sofan, se Blacklist og synes synd på meg selv.

Men så satt klubben opp et lite minikurs for oss instruktører, så da heiv jeg meg på- visste at Prima kom til å sette pris på det.

Så idag har vi hatt fire timer i hallen med instruktørhjelp innen rally.

Det var ganske deilig å bare se folk igjen, andre hunder og få trene litt. Prima var i hundre, eller enda mer… men ho ble kjempelykkelig for å få trene litt. Bare være med, ho storkoste seg. Da er det verdt det. Selv om jeg sjøl var bare sliten og tom.

Vi fikk hjelp til, sjokk. Rygging. Og det viser seg jo som så ofte før, vi har slurvet med grunnarbeidet, so back to the basic. Litt kjedelig, men da har vi hvertfall noe å pusle med i disse mørke kveldene.

Ellers så hadde vi sidebytter, der er ho veldig flink, men slurver så vi får FK. Det må vi også jobbe videre med, og få en mye mer stabil øvelse.

Men alt i alt var det en fin liten kursøkt. Så får vi se hvordan livet går videre- alt føles litt mørkt for tiden.

Da er det godt at noen er flinke til å dra meg ut på tur, og får meg ut i frisk luft. Selv om det er mørkt, regner og er litt småkaldt- det hjelper.

Håper dere alle har det bra

Nå er jeg lei!!!

Jeg er lei av å av å ta hensyn, sprite hender hele tiden, passe avstand, passe helse, huske på regler, tenke fornuftig hele tiden. Miste kurs, miste cup, miste konkurranser, miste treningstid, mindre tid med treningsvenner osv- jeg er lei CORONA.

Jeg regner med vi alle er det, og vi er alle i sammen båt. Bortsett fra de som synes at dette bare er tull, og ødelegger for oss andre- så vi må holde oss hjemme, vi må bruke maske, vi må passe på vår livsstil fordi andre ikke gidder. JA jer er lei!!!

Men selv om jeg er lei, så betyr ikke det at jeg gir opp, at jeg gir faen, at jeg driter i omgivelsene mine. Neida, jeg bryr meg om meg selv om mine nærmeste- derfor biter jeg tennna sammen og går videre.

For selv om vi er lei, og slitne så kan vi ikke gi oss. Vi må stå sammen skal vi klare å slå dette viruset.

Jeg har alltid tenkte at det vi burde være redd for er datahacking, et virus som slår ut alt av viktige samfunns oppgaver, som strøm, vann osv. Men det som kom var et virus til mennesker. Vi ble så ytterst sårbare.

Det er skummelt å sårbare vi er, selv om vi skal være på toppen av næringskjeden, og det smarteste på kloden….. et paradoks.

I høst hadde jeg noen planer, som er blitt til veldig få planer…

Jeg droppet lp innetrening, for jeg skal jo ikke konkurrere i lp lenger pga Primas helse… Men noe måtte jeg jo gjøre. Så vi meldte oss på innetrening i Rl.

Pga diverse ting og coronating har det blitt få ganger jeg har vært med, men veldig fin gruppe. Deilig å få trent litt igjen. Prima er helt elektrisk, merker at hun trenger å bli brukt.

Siden NM i år gikk fløyten for min del, satset jeg på 2021. Da var det jo greit å få litt input og kurs av Fredriksen paret, så neste helg skulle det vært kurs- SKULLE. For der kom Covid igjen og ødela!!

Så da ble det ikke noe av det kurset. Cuper ol er avlyst, kjedelig . Men veldig nødvendig. Jeg skjønner det, men kjenner på skuffelsen okke som.

Så siden det har vært masse skuffelser i det siste, så har jeg og Prima funnet ut, at siden Covid ødelegger alt for oss- så driter vi fullt i regler.

Vi har begynt på julekalender!!! Som er mer enn trøstekalender kaller vi den. Og det tok to dager, før Prima ble vant til det- så hver kveld blir jeg prompt minnet på at det er tids for kalender:)

Eller har det blitt mer matleker til Prima, og andre ting vi prøver å holde på med.

I går fikk vi en kjempefin tur ut, og vi fikk trent litt LP og Nosework- i dag blir det hviledag,vi er ikke vant til slike aktive dager lengre:)

Vi klarer å slå dette viruset visst vi står sammen, og følger reglene. Pust, alt vil bli bra. Vi får gjøre det beste utav situasjonen, og drømme om 2021 som vi håper er Covid fri:)

KOS dere videre, pass på dere selv:)

Hyttetur

Helga før jeg ble syk, ble det endelig hyttetur. Det har lenge vært et savn, det er noe helt eget å være på hytta. Jeg finner roen, og senker skuldrene.

Den høye, mørke og kjekke ble ikke med denne gangen- han var allerede på tur med foreldrene sine- så da ble det ren jentetur.

Ble ikke den lengste hytteturen, og ikke de lengste fotturene, men vi fant nytt fint terreng, så vi var fornøyd.

Vi kom frem ganske sent, og var kjapt ute med å fyre opp- varme er viktig. Vi hadde egentlig tenkt å ta det med ro, kose oss litt- men så var det jo en sjans til en fin solnedgang- så da dro vi da:)

Vi fant også ut at vi skulle ta sånne lekre speilbilde i vann av hunden som jeg hadde sett på instagram- så da prøvde vi det…

Prima synes sånn var unødvendig tøys, og var lite samarbeidsvillig..og at ikke bading var lov. Vel- ho bare datt i vannet hun, sånn hele tiden.. faktisk uten lov…uten at det hjalp noe særlig.

Prøvde å få noen fine hodebilder før hun var søkkvåt… funka sånn der..

og solnedgangen- vel den ble ikke helt som vi hadde håpet.

Så vi dro hjemover, kalde, våte( hunden tar ikke hensyn når den rister seg), fikk dette som kveldens beste bilde:

Men ble en koselig kveld, men god prat, fyr i ovnen- kald hund(sjokk). Endte med dynepakking og tvangsligging foran ovnen.. for hunden skal ligge inntil oss, og ovnen er hele to meter unna- sukk.

Neste dag hadde vi satset på skikkelig fototur, men hytteområde var ikke som vi håpet, det var mer brunt enn høstfarger- så det ble biltur.

Vi fikk mange fine småturer, og flere steder med gode fotomuligheter. Vi spiste ved en demning, og oppdaget helt nye stier. Fikk masse gode bilder, men etter mange timer dro vi hjem- tar på å oppdage verden gjennom linsa.

Vel hjemme lagde vi hjortegryte, det er noe av det beste jeg har spist. Og koste oss med god mat, godt i glasset og bare nøt livet.

Kvelden gikk til med prat, håndarbeid og en veldig trøtt hund som durte litt på gulvet.

Neste dag ble det sen avreise, vi koste oss- vasket og rengjorde litt musebæsj- spiste god lunsj( ikke samtidig). Så dro vi hjemover for å se om vi kunne finne en godt sted å ta bilder- det fant vi. Se her:

Jada Prima tok et isgjørmebad- helt topp:)

Det var en utrolig gøy fotoshoot, storkoste oss- og Prima er virkelig så vakker i slikt landskap.

Vi dro også innom Frolands Verk, der ble det også bilder:

Vi prøvde på speilbilde igjen- Prima bada igjen…

Det var en fantastisk tur, og takk igjen for herlig hyttesamvær M:)

Jeg gleder meg allerede til neste tur, akkurat denne turen fabulerte vi om å dra opp der når det er snø- vi får se:)

Men som alltid så koste vi oss på Einarbu.

Underlige ting

Jeg har ligget syk i noen dager, heldigvis har jeg fantastiske venner som kan ta Prima, og godt var det for formen har vært elendig.

Nå skal jeg skrive om ting som er underlig, ting jeg ikke skjønner selv og ting jeg selv synes er rart.

Det første er en av de foregående nettene, da var Prima hentet. Jeg mener at jeg var våken, skalv av frostrier- og kjente helt tydelig en varm hundekropp under dyna som jeg trykket meg godt inntil . Jeg koste oss med øret som var glatthåret, og veldig mykt- slikt som Zebra min forrige hund hadde. Feberfantasi?? Aner ikke.. Men i de verste timene der så var det stor trøst.

En annen gang var jeg og gikk tur med en av mine hunder på et sted vi hadde gått flere ganger før, denne gangen nektet hunden min å gå videre, nakkehårene sto- og hunden knurret. Vi snudde og gikk hjem. Senere fikk jeg vite at dagen før hadde en mann skutt seg der.

En annen gang våknet jeg midt på natten og kjente på en veldig sorg, og fikk opp i tankene om en hund jeg kjente godt. Når jeg kom hjem fra ferie fikk jeg vite at hunden hadde dødd den natten.

Lala var nok en av de hundene jeg har hatt som har vært mest sensitiv- hun nektet å gå inn på kirkegårder hvis det nylig hadde vært begravelse der, hun nektet å gå inn hos dyrlegen hvis et annet dyr var avlivet like før, og hun kunne snu midt på tur og ville hjem. Når vi sjekket var det trolig et dødt dyr e.l.

Prima har aldri vist noen slike tegn, men av og til så føler jeg at Zebra viser seg gjennom Prima, ved at Prima gjør ting som er helt ute av karakter for ho- men var veldig typisk Zebra. Har opplevd det med andre også, og vi får frysninger.

Hva som skjedde den natta aner jeg ikke, men jeg tror faktisk noen passet på meg.

Har dere opplevd merkelig ting med deres dyr?

Alderen tynger, og er bare alder et tall?

jeg må ta poteten fatt og skrive litt igjen. For nå har hu matmora mi blitt sånn bekymra… Hun glemmer det viktigste: å leve i nuet- det gjør jeg til det fulle. Bare litt dumt at hu mutteren lizzom ikke får det helt med seg. Hver dag har nok med sitt heter det så fint- det har jeg lært av å sjekke mutterens klokebok- det er bare det at hu glemmer å lese den sjøl.

Her forleden en stund sida så var jeg og bestevennen Emil ute å turnerte, og mens vi satt der på bryggekanten, så spurte jeg Emil om hans mennesker var sånn bekymra… Da så Emil meg med de kloke øynene så sa han : JA, det gjør det. Alltid er de bekymra for noe.. av og til meg også.

Vi skjønner når dere er sånn bekymra skjønner dere, vi er ikke dumme. Men vi kan så lite gjøre med det. Så kan ikke dere slaver som dere egentlig er slutte med det, leve i nuet, lukt på litt bæsj, løp i løvet og bli klødd litt bak øret. Er ganske ålreit liv det altså:)

Husk at vi firbente liker å ha det gøy da..

Vær mer sammen med oss, så blir livet bedre. Ja da slaver, livet blir bedre med dere også. Dere kan være rause med godbitene, dere er gode til å klø bak ørene, og rufse i pelsen, dere kan være lekne og gærne, og vi har fine turer. Nyt det da:)

Mutteren sier noe om at alderen trenger seg på……. Jeg merker ikke noe til alderen, jeg har det like gildt som før, og jeg elsker livet selv om jeg har fått sukker i fjeset:) Mutteren er ikke like fornøyd lizzom- slaver AZZ…

Men jeg har merka at det noenting du kan gjøre når disse slavene blir sånn mutte, rare og lange i fjeset. Få de ut i naturen- det funker! Hvertfall for meg.

Ellers kan du legge deg godt til rekke armkroken eller fanget, pustet dypt og rolig- det pleier å hjelpe.

God høst alle sammen:)

Snus litt mer hver dag, og suss litt mer så blir alt bra

Hilsen Prima

Hva om??

Jeg kan gjerne i mitt stille sinn evalurere hunder jeg ser, det kan være bevegelse, ramme, lynne osv. Noe av det sier man aldri høyt, for vi vet alle at hundeeiere fyrer seg fort opp hvis noen snakker negativt om vofsen sin…

Så har jeg tenkt, hva om man tenker det samme om mennesker?? Det ville jo kanskje ikke vært så heldig…..

OBS: Dette er et humoristisk, ironisk og sarkastisk ment, og kun for spøk.

Det er jo så inn med sånne duckface, hvertfall vært det- og jeg tenker at: sånne unormale ting burde man ikke avle videre på..

Når noen jogger forbi meg, så tenker jeg kanskje: hm…. den traver ikke rent.

Når noen krangler, eller kjefter så tenker jeg kanskje: Burde kanskje skille de to, sette de i hvert sitt bur og dekke buret.

Når barn bare er overalt, og har mye lyd- så tenker man kanskje: omvendt lokking og ro trening det burde vært mye mer av.

Når man ser visse personer på tv som oppfører seg eh…. tåpelig så tenker man kanskje: dette burde ikke avles viderer på.

osv…..

Men nå er høsten her, koronaen har rammet igjen, og jeg tror vi alle er litt motløse og leie. Da er det godt jeg har en firbent som drar meg ut.

Høstens planer

Jeg elsker høsten, fargene, roen som kommer sigende etter en hektisk sommer, at det blir litt kaldere, og at det er koselig å trekke innomhus.

Pga corona har jo alle planer blitt omkalfaltret, og snudd opptil flere ganger.

Vi startet med at NM i rally gikk adundas, og det ble en skikkelig knekk. Et mega motivasjonsfall kom, og jeg gadd ikke trene, jeg hadde jo ingen mål lenger- alt var usikkert og litt farlig. Kjente jeg fikk en total mental knekk, og sleit. Så sleit jeg meg opp igjen, og tenkte: jeg snur helt om- jeg går for et cert i lp.

Så da kom iveren, det ble kurs, vi trente med flere, jeg koste meg- så fremgang…….. og så sa kroppen til Prima- NOPE.. dette funker ikke. Så da fikk jeg en ny mental knekk. Ingenting funka lissom, ingenting skulle gå vår vei..( og ja det skjedde med mange, jeg var ikke alene) Så da mista jeg motivasjonen igjen… NM kom og gikk- jeg så det på stream etter jobb….jippi lissom.

Men så tenkte jeg at jeg måtte ta haue opp av sanden( struts putter aldri hodet i sanden- lurer på hvor utrykket kommer fra).

Så jeg tenkte at jeg får vel satse på RL da, er visst der vi har sjangs. Så jeg trente litt, ble litt trening, og så droppet jeg KM og CUP, jeg har ikke motivasjon i det hele tatt. Føler det ikke er noe utfordring- men jeg vet jo at vi ikke gjør alt bra, at ting virkelig kan forbedres….

Så de gangen vi har trent er det pga Prima, ikke meg. Nå er jeg litt i limbo, jeg har ikke lyst til noe. Da har det at pga coronaen så ble TdF(tour de france) ble flyttet til nå en sovepute- for da var det tre uker jeg ikke trengte å ta noen avgjørelser eller trene særlig. Ja jeg er en av de som sitter i 8 timer pr dag og ser på- og NYTER DET. Prima er dritlei av tdf- og det er ho ærlig på. Det har blitt turer, og hun har jobbet for maten- men enn det har det ikke blitt.

Jeg har vært i denne situasjonen før, men aldri så lenge. Jeg føler jeg flyter rundt uten mål og mening. Jeg har meldt meg på kurs, men gleder meg ikke, har meldt meg på innetrening- gleder meg ikke. Men et sted må jeg begynne. Kanskje jeg bare må trene meg til å bli glad i det igjen???

Vi har trent nosework, og jeg synes det er litt gøy. Men føler det er lite progresjon, og lite fremgang- har dog meldt meg på en slags konkurranse…. lenge leve galskapen.

jeg drømmer egentlig bare om å surre rundt i skogen, henge opp ei hengekøye, tenne bål og bare være til.

Men får jeg tusta meg til det- nei…. det er den berømte dørstokkmila som er blitt reine muren.

og nå øker Covid trusselen igjen, livet mer usikkert…. og jeg kjenner jeg er sliten av hele 2020.

En goldenfrøken i fri dressur