Stikkordarkiv: konkurranser

Høstens planer

Jeg elsker høsten, fargene, roen som kommer sigende etter en hektisk sommer, at det blir litt kaldere, og at det er koselig å trekke innomhus.

Pga corona har jo alle planer blitt omkalfaltret, og snudd opptil flere ganger.

Vi startet med at NM i rally gikk adundas, og det ble en skikkelig knekk. Et mega motivasjonsfall kom, og jeg gadd ikke trene, jeg hadde jo ingen mål lenger- alt var usikkert og litt farlig. Kjente jeg fikk en total mental knekk, og sleit. Så sleit jeg meg opp igjen, og tenkte: jeg snur helt om- jeg går for et cert i lp.

Så da kom iveren, det ble kurs, vi trente med flere, jeg koste meg- så fremgang…….. og så sa kroppen til Prima- NOPE.. dette funker ikke. Så da fikk jeg en ny mental knekk. Ingenting funka lissom, ingenting skulle gå vår vei..( og ja det skjedde med mange, jeg var ikke alene) Så da mista jeg motivasjonen igjen… NM kom og gikk- jeg så det på stream etter jobb….jippi lissom.

Men så tenkte jeg at jeg måtte ta haue opp av sanden( struts putter aldri hodet i sanden- lurer på hvor utrykket kommer fra).

Så jeg tenkte at jeg får vel satse på RL da, er visst der vi har sjangs. Så jeg trente litt, ble litt trening, og så droppet jeg KM og CUP, jeg har ikke motivasjon i det hele tatt. Føler det ikke er noe utfordring- men jeg vet jo at vi ikke gjør alt bra, at ting virkelig kan forbedres….

Så de gangen vi har trent er det pga Prima, ikke meg. Nå er jeg litt i limbo, jeg har ikke lyst til noe. Da har det at pga coronaen så ble TdF(tour de france) ble flyttet til nå en sovepute- for da var det tre uker jeg ikke trengte å ta noen avgjørelser eller trene særlig. Ja jeg er en av de som sitter i 8 timer pr dag og ser på- og NYTER DET. Prima er dritlei av tdf- og det er ho ærlig på. Det har blitt turer, og hun har jobbet for maten- men enn det har det ikke blitt.

Jeg har vært i denne situasjonen før, men aldri så lenge. Jeg føler jeg flyter rundt uten mål og mening. Jeg har meldt meg på kurs, men gleder meg ikke, har meldt meg på innetrening- gleder meg ikke. Men et sted må jeg begynne. Kanskje jeg bare må trene meg til å bli glad i det igjen???

Vi har trent nosework, og jeg synes det er litt gøy. Men føler det er lite progresjon, og lite fremgang- har dog meldt meg på en slags konkurranse…. lenge leve galskapen.

jeg drømmer egentlig bare om å surre rundt i skogen, henge opp ei hengekøye, tenne bål og bare være til.

Men får jeg tusta meg til det- nei…. det er den berømte dørstokkmila som er blitt reine muren.

og nå øker Covid trusselen igjen, livet mer usikkert…. og jeg kjenner jeg er sliten av hele 2020.

spørsmål og svar

Jeg har fått litt spørsmål etter forrige innlegg, så jeg legger ut både spørsmål og svar her, kanskje andre som lurer på det samme:9

Kommer hun kun til å bli pensjonert fra lydighet??

– pr nå så er det kun det jeg pensjonerer fra, så får vi se om hun viser tegn til smerte på andre ting som gjør at hun må pensjoneres fra det. I første omgang så prøver jeg meg på rally, og ser det ann.

Hvordan merker du at hun har vondt?

-hun begynner med at bevegelsemønsteret blir forandret, hun blir daffere- gir ikke gass på trening, vil sove mer, virker rett og slett mer molefonken. Denne gangen synes jeg at bevegelsemønsteret forandret seg etter en treningshelg- men tenkte jeg bare var en hønemor. Men magefølelsen viste seg å være rett.

Hvorfor tror du lydigheten har skylden? Og hva skyldes det?

-fordi de andre gangen har det begynt på akkurat samme måte. Og det muskulærer viser sammenheng med statisk bevegelsemønster i lydighet. Jeg tror at hun i første omgang gikk så lenge med det, at kroppen selv med massasje, behandling osv- gjerne drar tilbake til samme bevegelse og oppførsel når det gjelder lydighet. Hvorfor jeg tror lydigheten er den store stygge ulven er fordi det har i flere omganger skjedd rett etter jeg har treng lp. Jeg tror har noe med at hun hele tiden er på, veldig spent i kroppen- og blir stiv og statisk.

Har ikke noe annet belegg for dette, annet enn erfaring og min magefølelse. Hun har gått mye tur med kjetting, magebelte, trent på sykkel, svømming, nosework osv- og har ikke fått noen symptomer.

Har hun vondt nå?

-hun har det mye bedre, og får behandling for å hjelpe ho. Det går fint pr idag.

Er dette medfødt?

– aner ikke. Men jeg tror ikke det, jeg tror jeg har trent feil, over lengere tid- og så har det blitt en svakhet som har satt seg i muskulaturen, eller en nerve i klem som vi ikke får bukt med når vi trener lp. Jeg synes også dette er forvirrende og litt uklart. Men jeg vet at når jeg ikke trener lp så er hun bedre.

Er dette en svakhet i rasen?

-nei har ikke hørt om andre en Prima som har hatt dette i min rase, har dog hørt om andre som sliter med noe av det samme.

Vil du ha jaktgolden igjen?

– vet ikke. Det er det ærlige svaret pr nå.

Siden Prima ikke skal ha valper vil du skaffe deg en til nå, som hun blir pensjonert?

-det frister, men ikke pr nå tror jeg. Vi har jo fremdeles rallyen vi kan trene. Så får vi se.

Hvorfor synes du dette er så ille, det er jo bare en hund, og det er jo bare noen sløyfer?

-for noen så er det kanskje det. For andre som meg så blir dette nærmest en livsstill, noe en legger enormt med tid, penger engasjement og hjerte i. Da blir det noe en føler sterkt for, det hjelper heller ikke å ha et godt utviklet konkurranseinstinkt.

Så vil jeg takke for alle gode ord, og støtte- det varmer.

Bare spør hvis det noe mer du lurer på.

1. konkurransehelg

Vi har ikke konkurrert siden august, og da gjorde vi det ikke særlig bra heller. Og jeg har hatt en skikkelig tøff vinter, og slitt veldig- så trening har det ikke blitt. Jeg har rett og slett vært for sliten, medtatt og lite motivert til å trene.

Var på et kurs med Roger Fredriksen før jul. Han sa at han kunne gå et stevne bare for å ta det som trening- da lo jeg høyt. Det høres så merkelig ut for min del, og noe jeg ikke trodde jeg noen gang kom til å gjøre. Helt fram til forrige helg, når jeg plutslig innså at jeg skulle på konkurranse- og ikke var forberedet- hverken mentalt eller treningsmessig. Hva gjør en da? Jeg tenkte da faktisk at jeg burde ta det som trening, se hva som skjer, hva vi trenger å øve på- og hva vi føler i konkurranse.

For det er ingen hemmelighet at jeg har vurdert å droppe NM i år, som har vært mitt store mål. Føler at ingenting fungerer, og at det ikke er noe vits.

Men jeg savner rallymiljøet og det sosiale- så jeg tok turen for å være sosial og møte folk.

Koselig å reise på tur med folk, prate med folk en egentlig bare ser på stevner, og se nye ekvipasjer- det var mye større i år enn når jeg dro til Eidangerhallen for bare to år siden.

Både lørdag og søndag tok jeg en skikkelig fysisk tur med Prima før vi dro- både kjettingtrekk og xdog vesten ble brukt- jeg skulle i det minste ha en liten sjans til å ha en litt sliten hund.

Vel fremme var det mange kjente, gøy å se kjente fjes igjen. Og noen nye:)

Planen var å ha Prima så mye ute som mulig, slite ho ut mentalt også- fønka nja…….

Banene var gøye, og fantasifulle- og ganske så innviklet. Det var få skilt som ikke var med, så her fikk vi kjørt oss.

Vi fra klubben gjorde fin figur, og var på pallen hver dag- det er jo stas. Det tyder på at vi har et godt og lærerikt miljø.

Jeg og reisekameraten vår gjorde det helt innafor på lørdag, og knallbra på søndag- det var stas. Gøy å føle at vi faktisk klarte målene vi hadde satt oss. Jeg slo reisefølge mitt med 1 sekund- det har aldri skjedd og kommer aldri til å skje igjen:)

Men alt i alt så var det koselig å være på konkurranse igjen, herlig å treffe folk igjen og være med å se så mange gode ekvipasjer.

Så alt i alt en god 1.konkurransehelg.

18 minner fremover

Nå er det 18 dager til Prima blir 6 år, det er helt vilt å tenke på. Disse dagene skal nytes og feires. Jeg vet jo faktisk ikke om det blir en syvende årsdag å feire. Dog alt ser veldig bra ut per nå.

Men jeg tenkte jeg skulle fremover legge ut virkelig gode minner jeg har fra livet med Prima så langt. Vi har mange minner,og jeg har nytt tiden med ho.

Mitt første minne skal være fra når vi klarte championatet i RL.

husker jeg var helt i sjokk når jeg innså at vi klarte det. Jeg gråt, klemte og snørra på de fleste rundt meg. For meg var det enormt stort, vi hadde klart et mål jeg hadde jobbet hardt mot.

Fra når vi begynte med rally, og det gikk vilt for seg med hopp og sprett, noe vi bare skulle holde på med bare for gøy. Tviler på at folk var særlig imponert der vi for fram, i hui og hei. Dette var gøy og fjollete. For Lp var for vanskelig og krevende akkurat da.. Jeg skulle ikke konkurrere, skulle bare ha det som avveksling. Noen år senere satt vi med championatet, og vi hadde klart et av de hårete målene våre.

Var jo også ekstra gøy at vi klarte det for en dommer vi satt pris på, og som har fulgt oss litt oppigjennom.

Jeg tar også med meg når vi klarte 200 p i KL i rally Elite, for Trude Aas- kjempestas og en milepæl i vært konkurranseliv.

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Takk for at du har vært med på å nå mine hårete mål, og at du har hjulpet meg til å bli et bedre menneske både på og utenfor konkurranseringen.

Hva er hjelp?

Jeg pratet lenge med en jeg trente med for flere år siden, og hun har siden da fått seg ny hund- og blitt aktiv i konkurransemiljøet. Hun fortalte at hun det smarteste hun har gjort noen gang var å bytte hundeklubb, og treningsgjeng. Hun var blitt bedre, hun synes det var gøyere og hun har fått gleden igjen.

Så hva var feil med den forrige?

Vel det var et ekstremt konkurransemiljø, det var lite rom for bare trening og kos. Hvis en ikke presterte så var det ikke verdt å bruke tiden på en. Det var også en tone dere som var ufin. Det var mye drittslenging, og flere som aktivt gikk inn for å prate dritt og prate ned andre før en skulle i ringen.

Kjenningen min sa at hun trivdes ikke med det. Hun likte seg bedre der hun var nå, med teamfølelse og støtte hele veien.

Jeg har selv vært på flere kurs, og hvor det gang på gang blir dratt frem hvor viktig det er er å støtte hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre.

Fikk en aha opplevelse nettopp. Jeg liker at hvis jeg ber om hjelp, så kan en gjerne komme med konstruktiv kritikk, og tips til hvordan jeg kan bli bedre. Ros er jeg ikke så opptatt av- ros gjør meg ikke bedre.

Men noen jeg trener med, synes det var demotiverende med kritikken, helt omvendt av meg. Spennende, og viktig at vi vet slikt om treningsvennene våre.

Når vi var på kurs, så ble vi spurt om hvor vi ville rangere det å konkurrere fra 5-10. Jeg svarte 6. Jeg hater det enkelt og greit. Men det er en nødvendighet for å måle om jeg blir bedre, og om jeg kan oppnå målene mine. Flere av de andre var oppå 9 tallet, dit kommer aldri jeg. Klarer heller ikke se hva som er så gildt med det at det er verdt en 9èr. Men hver sin lyst.

Men vi er forskjellige, og fungerer ulikt i ulike settinger- sånn vil det alltid være.

Vi er like ulike som hundene vi trener er ulike, og slik vil det alltid være.

Det er vanskelig, og tidevis tøft å se andre som er så mye bedre enn seg selv, og som alltid klarer målene sine- det synes jeg er demotiverende. Men de trener: bedre, mer , konkurrerer mer og vil mer. Da må jo jeg bare jobbe enda hardere for å slå de- ikke sant?

Vi er også ulike i hvordan vi pepper oss opp, og forbereder oss mentalt. Jeg er nok den stille typen som går inn i meg selv, og bruker mye tid og krefter. Andre er mer utadvendt og er rappe i kjeften. Selv får jeg litt følelse når jeg ser slike folk at de ligner litt på en litt barnslig Trump, med rufsete tupe og bleie på- like teit.

Jeg merker meg også at jo flinkere enn er, jo mindre viktig er det å brøle høyt om det, og brøle høyt til andre eller prate andre ned. Dette gjelder i flere grener, og idretter. Men vi er alle forskjellige, og det må en ta høyde for. Men skal en tåle å bli pratet dritt til fordi andre trenger det? Skal en gi kritikk til andre fordi en selv tåler å høre det? Skal en gjøre sine treningsvenner bedre?-eller demotivere dem?

Vi er alle forskjellige, vi trenger vel alle å bli sett, hjulpet og pushet. Så får en heller si ifra hvis noen går over grensene..Det er lov å si NEI. Like mye som det er lov å si JA TAKK.

Gleder meg til å følge min gamle treningskompis videre på ferden,og bra at hun nå trives.

KØRS

Nå har vi vært på kørs i helga- vi fikk vel ingen store overraskelser. Men det er alltid kjekt med kurs, få ny input og få mer inspirasjon.

Det er gøy å se andre som trener, og få nye tips til å få trent.

Vi gikk inn med kurset, og hadde en rimelig god ide om hvor tåget gikk… og det som går som det skal, går på skinner. Det andre derimot:)

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Prima var veldig i slaget, og jeg fikk også litt overslagshandling i transportene- det var litt uventet. Men det jeg gjør for å fikse det, funker. Men transportene må vi altså ta tak i.

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Godbitene gikk bra i helga- og det ble foret mest på: godbitpølse, kalkunpølse og ost. Det som er greit med hund på slankekur, er jo at bikkja er hylsulten:)

Vi fikk pirka litt på rundt kjegla, Prima har ikke god forståelse for øvelsen, og vi fikk noen tips jeg skal teste ut.

Samme med apportdirigeringen, hun og jeg er visst ikke helt på nett. Men som Prima sier: er jo ikke lett med ei matmor som flakser i hytt og pine- da bare løper jeg da…

Var visstnok matmor som måtte skjerpe seg- er det sånn det er???

Det var nydelig vær begge dagene, men veldig sur vind- så jeg var glad vi var i hall. Selv om jeg frøs der også. Men var veldig deilig med pause og grilling.

Vi hadde også litt felles, det var stas men jeg kjenner at det er ikke det jeg trenger mest- jeg vil ha mer pirking og momenttrening. Men er jo aldri galt med forstyrrelser.

Dag nr 2 ble startet med konkurranse, og siden jeg visst at jeg ikke kunne få førstepremiering så tok jeg det med ro. Trodde jeg- jeg fikk visst litt nerver.

Så det ble hopp og hei, litt fører med blackouts og akutt demens(hjalp ikke at kommandanten var litt uerfaren) Men vi kom igjennom med 2 10’ere. og 2 ni’ere. Var desverre en null- og den visste jeg kom.

Men ble ikke førstepremiering, var litt for mye rusk og rask. Men med så lite trening, og så mye tull og tøys var nok ikke det så galt.

Men jeg fikk lyst til å trene igjen, og Prima var i lykkerus- hun elsket det.

Var også med en golden til på kurset- herlige Knut. Er så gøy å se rasefaktene:)

Men våren er her, påska er her og vi skal kose oss:)

Håper dere også koser dere.

RL cup

I dag var det RL cup i klubben vår. Men igår var vi på SA, som er Sørlandsapellen- en slags uoffisiell konkurranse hvor en kan trene i ringen. Eller gå det som en reell konkurranse- kjempegrei sted å trene på å konkurrere.

På mandag hadde vi offisielt stevne, og jeg siden jeg ikke har konkurranseklar hund ennå, stevneleder. Dermed fikk jeg med meg alle deltagerene, veldig spennende. Og det er en ting som går igjen og igjen- FOKUS. Og det er jo akkurat det jeg jobber med et Gudem kurset. Og jeg ser jo hvor viktig det er.

Og jeg jobber og jobber, men det er faktisk utrolig vanskelig- men jeg gir meg ikke. Heldigvis er det litt igjen til jul

Men over til idag, da var det rl cup- og jeg har jo ikke trent rl siden sept. Så vi var litt rustne kan du si…

Denne gangen var jeg ikke dommer, jeg synes det er spennend, gøy og fryktelig vanskelig. Heldigvis har vi andre som vil stille opp. Det er gøy og veldig bra for klubben vår at vi har så flinke folk som stiller opp. HURRA

Det var godt oppmøte, og vi har mange lovende i klubben vår- veldig stas.

Pga foten og skikkelig ruske vær ble det ikke sykkeltur, hun fikk nøye seg med tur i regnet før stevnet. Men jeg trente henne hvertfall en halvtime tilsammen før start.På slutten virket hun nesten litt sliten og sløv.

Men noe skjer med den hunden når det er jobb- da går vi på!!

Så hun føltes litt på eggen når jeg gikk, men med attitude:) Og det føltes bra når vi gikk utav ringen.

Og det holdt, vi klarte en 1.plass med 200 poeng- deilig å føle at vi klarte det.Prima synes det var veldig stas med RL igjen, tydelig gøy med litt futt og fart. Det er mye pirk i LP’en nå- men sånn er det bare.

Så nå ligger vi til lading- slitne etter en aktiv helg. Beinet begynner heldigvis å bli bedre- godt er det jeg begynner å bli skikkelig utålmodig..

 

 

Kurs med Kristin Gudem

For en liten stund siden ble jeg invitert med på kurs med Kristin Gudem. Jeg visst ikke så mye om henne, men hun hadde vært på landslaget med oppdretteren min, og de som inviterte meg var noen hundefolk jeg ser veldig opp til- så jeg sa ja. Og jeg var både spent og gruet meg litt.

Prøvde dagene før å gå igjennom hva hunden min kunne sånn ca: fvf, ruta, apport, innkallig med dekk osv- og de tingen vi ikke kunne. Apportdirigering, neseprøve osv…

Denne uka har jeg ligget sykemeldt, for noen klarte å tråkke godt over på beinet på tur med hunden i mørket.

Da har jeg fantastiske venner som stiller opp å hjelper meg med å lufte- TUSEN TAKK TIL DERE!!

Så jeg var jo litt spent kan du si, med en understimulert hund, og skada eier- og mye vi ikke kunne…

Vi begynte med teori, og siden Kristin også jobber som lærer var det fin teori og ny læring. Dette tegnet til å bli en spennende helg.

Dag 1 var teorien mest om unghund og valp.

Det var viktig å lære valpen at det var kult å lære noe

Det var lurt å bygge teamfølelsen

Venter litt med øvelser, mye viktige å lære attitude

Lære å feile sammen, feiling er ikke farlig!

Være rolig, lære seg å vente,roe seg ned

hvordan motta belønning

smil kan være bekreftelse

Finn styrke og svakheter i valpen, bristene er det noe som må jobbes med eller kan det gå over- ha litt is i magen.

Finne styrken i bristene, ikke skyfle ting unna. Gjør hundene sterke.

Hennes mål for valp er: En sterk, god og trygg konkurransehund- JOBB MED DET.

Bygg valpen sterkere

Finn balanse på alt, men den jobben forsetter hele livet.

Vær glad i hunden, hvis du ikke har kjemi, kan du ofte være urettferdig mot hunden.

Prøver å trene mye ute bånd på valpen- det fordrer mer av eier

Starte for å starte er ikke vits( DENNE LIKTE JEG)

Gå inn i ringen med en hund som ikke kan, hva lærer man hunden da??

At det ikke er så farlig med øvelsen, man trenger ikke gi full gass og alt- hunden kan bli litt nonsjalant. Hopp heller over øvelser du ikke kan.

Trener ikke uten belønning.. K.G mener at hunden går rett og slett fordi det er så innarbeidet. Gå kjeder men belønn. Tren mye konkurranse likt.

Viktig å lære å hunden å feile med god attitude(dette er finnene gode på)

Gjør jeg en god jobb vil jeg ha godt betalt- det vil hunden også.

Dette er bare stikkord fra teorien- men ho hadde veldig mye bra.

Særlig fikk vi mer innsikt i hvordan finnene trener hund, og de trener veldig annerledes enn oss.

Vi lærte vel alle at vi er veldig flinke til å overhjelpe hundene våre- og de slipper å tenke selv.

Som valp og unghund var det fint å trene øvelser, men attityde og villighet til å jobbe er mye viktigere enn at det er perfekt.

Ofte er de vi tobente som gjør mye også. Krever du 100% av hunden, så du gi 100% til hunden. Vær der for hunden

 

På Prima første dagen så fikk jeg flere aha opplevelser.

ikke tolerer at ho fiser rundt og har party for seg selv, ho skal ha fokus på deg( dette hjalp seg veldig etter første økt, når ho hadde fått ut litt steam). Jeg må jobbe mye mer med kontakt og fokus på meg. Også kontakt med forstyrrelser. Det er jobben til Prima- ha fokus på meg!! Jeg må lære meg å gå å se rett frem- få hjelp av andre til å se Prima. Feiler ho og skrur seg opp, jobb igjennom det. Ho tåler å feile, ho tåler å skru seg opp. Hjelp ho igjennom det.

Fikk masse gode tips som jeg skal jobbe videre med. Og Prima måtte virkelig bruke hodet.

Jeg sliter jo veldig med avstanden, og Prima har jo tendens til å flytte på både det ene og det andre- her prøver vi med litt tafsing for å se om det hjelper

Her må jeg nok bare roe helt ned, være seig og rolig i bevegelser og begynne helt fra scratch igjen… ja ja..

Jeg kan også be henne rygge, og så midt i rygging be om sitt eller dekk- bruk speil. PS: Jeg må finne et nytt kommandoord for denne øvelsen.

Fikk kyd for at jeg hadde en fin hund- det gjør godt i mammahjerte:)

 

Det var knall lunsj, kjempestemning hele dagen, flinke folk og knallflinke hunder- kjempegøy å se- og en lærte en masse.

er spennende å se andre raser enn sin egen. Og det er gøy å følge utviklingen til andre

Kristin gav virkelig alt når hun underviste:)

En utrolig sjarmerende valp, med intensitet til tusen, derfor er dette nesten det eneste bildet jeg klarte å ta

Litt løpetrening

Ble litt mer fokus på gullmynten etterhvert:)

Men et fantastisk kursdag 1. Kjempesliten i hode og kropp- og Prima var utslitt hun også. Men vi gledet oss til masse til neste dag.

Takk til Siv Svendsen for fotohjelp av Prima, kjempegod lunsj og mye latter.

Takk til de andre på kurset for en flott gjeng dere er:)

Takk til Kristin som så oss, og hjalp oss.

Takk til Prima- for du er virkelig Prima.

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?