Stikkordarkiv: stevner

Ekspedisjonen forsetter

Nå er vi kommet til september, og vi har den største utfordringen bak oss. Hvordan ville hun klare seg uten smertestillende, og samtidig konkurrere?

Jeg kjente at jeg synes det var skummelt å ta ho av smertestillende, det var blitt en fin krykke. Men samtidig har jeg jo vært veldig kritisk til at hun skal gå på smertestillende resten av livet. Men det var med litt skrekk jeg fjernet smertestillende. Grunnen var at det var planlagt, og fordi vi skulle konkurrere. Men vi stoppet gradvis på smertestillende, og hver dag gikk jeg og så etter tegn. Men fant ingen. Bikkja fungerte fint uten smertestillende:)

Og selv med konkurranse, mer trening og et aktivt liv- så har det gått veldig greit. Jeg er veldig obs på at hun skal ha mye fysisk aktivitet, og har gått ned på treningen- det har jo vist seg i konkurranse. Men veier en det opp er det viktigere med en god hverdag.

Bildet kan inneholde: hund, utendørs og natur

Etter de to stevnehelgene vi har hatt nå, så har vi også hatt besøk av en utdannet massør m.m til Prima. Ho har vært hos oss jevnlig- utrolig greit at de kan komme hjem til en. Og har fulgt oss en god stund, i oppturer og nedturer. De gode nyhetene er at: muskelmessig så er ho veldig lik på begge sider, ho har bygd mer muskler- ho har slanket seg( har litt igjen). Ho virket veldig fin i kroppen- litt smårusk men det har hunder som blir brukt. Det gir håp til videre bruk av Prima.

Så høsten skal brukes til bedre kropp, mer muskler og mer gjennomtrent hund- det gjelder visst litt for matmor også det der…

I bursdagsgave har jeg fått noe jeg har ønsket meg veldig,nemlig en Xdog vest.

Bildet kan inneholde: tekst
Stjelt fra produsentens F.B side
Bildet kan inneholde: hund, utendørs og natur
Stjålet fra Xdogvest FB side.
Lommene kan fylles med vekt, og dermed få mer trening utav vesten.

Jeg tror dette kan være noe for oss. Jeg ser jo at det kan bli et problem med det store fremstykke med bevegelse- men det er noe jeg må teste ut. En kan også variere vekt, og dermed øke treningsmengden.

Grunnen til at jeg vurderer dette framfor kløv. Er fordi denne er enkel å sette på, en kan varierere vekten kjapt. Den er ikke så stor og bulkete så den hindrer ikke hunden i terrenget. Det er lettere å få jevn vekt som ikke forskyver seg. Så jeg gleder meg til å prøve den.

Bildet kan inneholde: gress, hund, utendørs og natur

Jeg har ønsket meg denne fargen her, tror den kan bli bra til Prima.

En kan også få fallskjerm til, men det føler jeg pr nå er litt overkill. Først får vi se hvordan vesten fungerer.

Pr nå skal jeg bare glede meg over at jeg har en fin funksjonell hund uten vondt:)

Så må jeg rette en stor takk til de som har hjulpet meg så langt:

Bildet kan inneholde: folk som sitter og hund

Marit Holdhus Mehammer som driver Enyargi hundeterapi

Anja B.Pedersen ved Dyreklinikken Sør

Stein Ibanez kiropraktor

Takk til de som har kjørt meg, støttet meg og hjulpet meg på veien til en frisk hund- dere vet hvem dere er.

Ekspedisjonen fortsetter med friskt mot, og ser fremover.

Stevnehelg

Vi har just kommet oss over NMhelga, og så var det på an igjen. Vi er gale. Men den som intet våger, intet vinner.

Vi har den siste tiden jobbet hardt for å få noe av LP til å sitte, men det var vel egentlig fånyttes. Alt for liten tid og jeg turde ikke dra det for langt. Prima er nå ikke på smertestillende, og virker veldig bra. Men jeg tør liksom ikke teste for fullt enda. Så jeg har ikke trent veldig effektivt eller særlig bra. Så vi dro på stevne, og regnet med å ta det som trening. Bare det er jo en bøyg for meg, jeg vil jo helst ikke melde meg på hvis det bare er for å trene- det er tullete. Men sånn ble det denne gangen, det blir ikke flere. Ingen god opplevelse for å si det sånn.

Men vi kom igjennom, fikk tilogmed poeng i øvelser jeg trodde vi ikke kom til å klare- og så tullet vi på andre. Jeg likte dommeren, og det var god stemning-og Prima var på. Prima storkoste seg, og synes alt var gøy- det er jo bra. Men var pinlig å stå på pallen med en så lav poengsum- og enda flauere å bli Agdermester. Men sånn ble det. Så nå vet jeg at jeg ikke skal konkurrere mer i år. Vi må ta en skikkelig treninghøst.

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Dagen derpå med litt “fylleangst” var det duket for RL.

Det gikk hurtig og smidig, det var to ringer, og det er veldig greit. Men en får jo ikke fulgt med på alle. Det er jo litt dumt- er jo stas å prøve å se kjente og treningskamerater. Ble veldig koselig og sosialt, og det var nok å gjøre siden vi arrangerte stevne. Men virket som folk koste seg.

Prima var prima, men det hang ikke helt sammen for oss, og det ble en fjerdeplass, vi klarer ikke pallen i Elite- søren au.

Men treningskamerater, venner og kjente fikk veldig gode plasseringer og det er så herlig stas. Det er også koselig med RL miljøet- vi er flinke til å være glade på hverandres vegne.

Tror folk koste seg, var varmt og sol. Sommeren kom jo plutslig tilbake.

Oppvarmingen funket ikke på søndagen, men var noe bedre på lørdagen. Det var 1 times tur på morran, så kjørte jeg 4-6 felt med henne, så gikk jeg bare rundt med henne og varmet opp. Funket bra på lørdag, ikke på søndag- da var ho heit.

Også denne helgen har det vært dårlig mage, og jeg ser at jeg må ta det opp med dyrlegen- vi kan ikke ha det slik hver stevnehelg.

Men fremover nå blir det roligere, masse turer, nyte høsten og trene til neste år. Forhåpentlig holder hun seg frisk- krysser alt jeg har.

Vi har time imorgen- så får vi se om det er godt nok.

Nå vet vi litt om hvor vi står- vi er ikke gode nok til å være i toppen- det må jobbes med!

Planer for 2019

Godt nytt år, håper nyttårsfeiringen gikk fint for dere alle. Både to og firbente.

Hos oss gikk det veldig greit, vi var hos noen venner- og det var koselig å feire med noen.

Nå ligger jeg syk, jeg tåler visst ikke jula:)

Men man får jo tenkte over hva man har for planer for året som kommer. Jeg har store ting på gang, og enda større ting å være med på.

Først skal Prima komme i skikkelig god form igjen, og jeg skal virkelig gjøre mitt beste for at hun skal holde seg frisk. Jeg må jobbe hardere for å passe på at jeg faktisk trener henne som den sportsutøveren hun faktisk er. Så har vi den tobente som også trenger å få bedre form og bedre innstilling:)

Men hva er mine håp og planer for dette året?

Jeg skal først og fremst satse på Rally og LP dette året. Mitt store store mål i 2019 er å klare å komme med til NM i rally. Dette blir en skikkelig styrketest ikke bare for Prima og meg som team. Men også meg som tobent- at jeg klarer et stevne over flere dager, takle stress, nerver og press. At jeg takler å være på så lenge. Klarer jeg å få oss to som team klare? Klarer vi å kvalifisere oss? Klarer vi å takle et stevneår, med stevner, press og strekke oss enda lenger?

Det er enda i det uvisse, men jeg håper vi klarer det. Jeg er ikke fornøyd med slik rl året mitt ble avsluttet, men hadde egentlig tenkt å gi meg- men så var det noen som lokket med et NM. Så får vi se- først skal vi jo komme dit.

Jeg har også drømt om å klare et cert i LP3, der har vi langt igjen- men der har vi noe å strekke oss mot.

Jeg håper også å få til noen helgekurser med gode instruktører, og noen herlige treningssamlinger. Vi er hvertfall en gjeng som har lyst til å satse- da er det gøy.

Men først så håper jeg at vi snart blir friskemeldt- for nå har vi lyst til å trene!!

Hva er dine planer?

Året 2018

Januar:

Denne måneden ble preget av mye mental trening før stevne, og litt turer. Fikk også lest en bok som fikk meg til å tenke ang mitt eget hundehold.

Februar:

Vi fikk vårt første cert i Elite, det smakte godt.

Her er vi fra stevne i Porsgrunn, hvor vi klarte vårt andre cert- det smakte også godt. Februar ble preget av mye rallystevner

Mars:

Ble preget av en mnd hvor i prøvde mye nytt:)

Prima i utstillingsklipp for første og siste gang i sitt liv. 

Personlig synes jeg hun er vakrest slik


Vi dro på utstilling, og vi klarte å få to gulsløyfer, med meget gode kritikker. Faktisk en koselig og gøyal opplevelse.

April:

Denne måneden ble preget av et helgekurs i agility, Prima storkoste seg:)

Ellers var det mye sykdom på Prima, men vi kom oss igjennom det også.

Ellers ble det mer utetrening, våren var kommet.

Mai:

Jeg leste en god rallybok, og jeg fikk kjøpt meg en god rallyfilm med gode tips og råd.

Vi hadde utrolig mye fint og varmt vær, noe som gjorde det vi likte best å sykle en  liten utfordring- ble mye tidlige morgener.

Juni:

Finværet og varmen forsetter. Vi har også begynt å trene mer alvorlig mot klasse tre

Båtturer og bading ble det en del av. Vi kom sakte men sikkert mer i sommermodus.

Vi var på flere rallycuper, og jeg debuterte som dommer(på cup) og synes det var nerverpirrende , og pittelitt gøy. Synes vel det mest gøye var å lage banene.

Prima er i god form, vekta ned mot 21 kg, og selv om varmen preger henne klarte hun å vinne årets RL klubbmesterskap i Elite- juhu.

JULI:

Denne mnd kom løpetida, men vi var også veldig aktive på treningsfronten. Vi var med på noen knallfine treningsgrupper, og hadde et kjempefint opplegg. Veldig lærerikt og gøy. Varmen var fremdeles her, så vi måtte finne alternative måter å trene muskler på- kjettingtrekk var gøy.

August:

Prima var med på agilitycup med annen fører, og det førte til brist i ribbena til handler- toppers så gøy med folk som legger seg ned i banen sa Prima.

Hun ble også fem år, og ble behørig feiret med kake, lek, trening, hyttetur, tur i fjellet, feiring og gaver.

Vi klarte championatet i RL, for en dag, for en hund for et team vi er.

September:

Jeg jobbet med meg selv mentalt, og laget meg nye mål.

vi hadde noen kjempefine treninger, jeg var med å heiet på venner på stevne, og de gjorde det knallbra.

Vi hadde et av bloggens mest besøkte innlegg av en gjesteblogger, et veldig bra innlegg.

Oktober:

Fine turer, fine treninger og mye lesing kan vel oppsummere denne mnd

Vi hadde også et knallkurs med Kristin Gudem.

November:

Knallkurs med Siv Svendsen. Jeg ødela foten,(slutten av oktober) det ble mye mindre turer på Prima, hadde heldigvis fine venner som stilte opp:)

Det var mye LP, og hvordan jeg skal legge opp trening osv.

Desember:

ET ord REHAB. Som vi er dritt lei.

Men Prima har vært utrolig flink og tålmodig. Matmor har nok hatt det verre. Nå håper vi at neste år blir et bedre år både fysisk for oss begge to og treningsmessig. Jeg holder på å snekre sammen en plan nå.

Mine hårete mål for året som var ble oppfylt,hvertfall noen av de:)


Klubbmesterskap i RL

Det begynte desverre ganske vått,  og det var noen som slet mer enn andre i været. Denne kjekkasen synes det ikke var greit å få visse ting vått:)

Banen var fin, men med mye sitt noe som gjorde det ekstra vanskelig i dette været.

Noen hadde lest værmeldinga, andre ikke. Heldigvis dabbet regnet av etter en stund.

Vått var det. Men ikke så kaldt, selv om gradene hadde sunket betraktlig.

Noen trengte å piffe seg litt opp til frokost, andre spiste pizza.

Noen blir litt pjuskete i regnet

Tidtakerene

Dommer Trude Aas var vel minst påvirket av været i sine tøffe regnbukser:)

Alltid gøy å se mangfoldet i raser, her en briard:)

Her en ca de bou

Noen ble litt avskrekket av været, andre ble litt fulle av futt:)

Det var noen som synes det faktisk ble alt for vått

Men tøffe deltakere holdt ut:)

Verdens fineste gullmynt var megaflink denne dagen.

 

Her er løpet vårt i Elite

Har aldri fått så fin kritikk før, og aldri så god poengsum på flere år. Veldig stas.

 

Her sitter klubbmesterene i Elite nr 1 og 2:)

 

Tusen takk til R. Som filmet, alle som heiet meg frem, alle som fjaset med meg før start. Takk til dommer, takk til alle som sa gratulerer- beklager at jeg ikke svarte så godt for meg når jeg kom utav ringen- men jeg var nær ved å besvime:)

Prima gjorde mer eller mindre alt jeg ba henne om-dette var gøy. Veldig gøy å få igjen for alt arbeide vi har lagt ned. Denne skal jeg leve lenge på.

 

Syting og klaging

Blir litt forundret over hvor mye syting det er i mange miljøer.

I utstillingsmiljøet er det jo kjent at det er mye syting, og mye rare unnskyldninger for at de ikke oppnår resultatene sine.Som feks:

  • Den og den vinner alltid, ligger sikkert med dommern.
  • De kjenner dommeren, derfor de alltid får cert
  • Dommeren er utenlandsk, kjenner ikke standarden
  • Dommeren er bare vant til hunder fra sitt land, vi i Norden har større og tyngre hunder.
  • Hallo… jeg har hannhund, og de borti kroken der har med seg høyløpsk tispe bare for å ødelegge for meg
  • veldig dårlig underlag
  • Han trakk opp ballene for det var så kaldt
  • Den halter ikke, det var skittent teppe
  • Den hunden så stygt på min hund
  • OSV OSV OSV

Det er mye sjalusi og drama rundt utstillingsringen… og har vært borti ganske heftige episoder hvor en bare må riste på hode over folk. For folk som konkurrerer med hunder, har ofte veldig dårlig antenner på vanlig normal høflighet. Det er forbløffende hvor frekke, sinte og meggete folk kan være.

Det er mye rart i de andre hundesportene også, det mest vanlige er at:

  • hunden får skylden
  • dommeren får skylda
  • andre hunder får skylda
  • miljøet rundt får skylda
  • ringbåndet får skylda
  • fugler får skylda
  • biler som starter opp får skylda
  • dører som slamrer får skylda
  • folk som prater får skylda
  • folk som ikke prater får skylda
  • utstyret får skylda
  • sola får skylda
  • været får skylda
  • godbitene får skylda
  • underlaget får skylda
  • stevneleder får skylda

som sagt alle ting brukes. Og det er uhorvlige mange unnskyldninger der ute. Og mange  av de er rett og slett i mine øyene uhorvlig dumme.

Hvis du har en hund som er redd for andre mennesker, og ikke tåler fremmede som tar på den. Da får du faktisk la vær å konkurrere, eller bryte konkurransen hvis du ser at et slik skilt dukker opp. Man kan ikke ta hensyn til at nevrotiske hunder skal få det slik de vil.

Hvis hunden din stikker og angriper andre hunder når den er løs, så får du la vær å konkurrere da. Du kan ikke forvente at andre på stevne skal synes det er greit å få en dårlig opplevelse fordi du VIL konkurrere

Du kan ikke forvente på et stevne at du får det som du vil, fordi du vil det. Det er derfor vi har regler. Da blir det likt for alle.

Hvis du vet at hunden din reiser seg på fellesdekk, trenger du å stille på stevner å ødelegge for andre?

Hvis du er så opptatt av å konkurrere, og har en syk hund som må medisineres eller dopes for å konkurrere,hvorfor setter du ditt ønske om å konkurrere foran velferden til din hund, og respekt for andre utøvere?

Ville du likt å konkurrert mot andre som var dopet?

Klag gjerne på dommeren men bruk de rette instanser

 

Kanskje vi bare burde bli bedre til å være ærlige mot oss selv, og innrømme at vi ikke er gode nok, eller at dette ikke passer oss.

Tør du?

 

 

 

Ta seg en pustepause

Nå skal ikke jeg kopiere en annen blogger, å gi meg på topp:)

Men igjen har det blitt litt krøll i planene mine. Jeg bruker mye tid på hund, hundetrening og mental og praktisk trening-og av og til blir det rett og slett overveldene.

Jeg går tilbake noen år til da jeg var på foredraget til Eva Marie Wergård. Det var jo det som startet alt, gjorde at jeg virkelig begynte å jobbe med dette, ta tak i det.

Hun sa at man måtte prate til seg selv, for selv om en ikke trodde på det en sa til seg selv, så tok hjernen det til seg. Oftest så sitter det mellom ørene, tankene kan ofte ødelegge for en.

Så jeg har jobbet hardt med det, jeg har funnet hva jeg sier til meg selv, jeg gjentar det i det uendelige, jeg skriver det gjerne ned, jeg har det på telefonen så jeg ser det, og det har hjulpet ingen tvil om det. Men det krever mye, både i investering, vane og tankekraft. Og når  konkurransene kommer tett som hagl, så blir det rett og slett for mye.

Jeg blir rett og slett utslitt, utslitt av å planlegge, holde motet oppe, snakke til meg selv og hele tiden være på. Mentalt på, aldri pause, aldri tvil… Og for meg er det rett og slett for mye over tid.. Jeg har vinnerskalle, jeg har bare ikke kapasitet til å leve det ut..

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg tar det så alvorlig. Det ligger i min natur, jeg satser ikke halvhjertet, jeg tar det ikke som gøy. Jeg sliter å ta det som konkurransetrening.., er jeg på konkurranse så er det for å se om det jeg har jobbet målbevisst mot faktisk fungerer. At det jeg har investert så jævlig mye i- faktisk har noe for seg..

Jeg møtte en person på et stevne, vi pratet litt- og så sier personen plutslig: Nå skal jeg snart i ringen- jeg gleder meg..

Jeg holdt på å falle av stolen- hørte jeg riktig??

Jeg var rystet, for det er noe jeg aldri har opplevd. GLEDE seg til et stevne.. det høres helt vilt ut. Og samtidig så misunner jeg de som klarer det. Tenk å snu alle de tanken til noe gøy, føle seg peppet og klar… og kose seg der inne. For meg en merkelig tanke- og jeg undrer på om jeg noen gang kommer dit…

For akkurat nå så er det akkurat omvendt når jeg skal konkurrere..

Jeg blir dårlig i magen, jeg sove dårlig, jeg sliter med å spise sunt og fornuftig, jeg kverner på de samme tankene, jeg blir hissig og uforutsigbar på trening. Jeg skriver flere sider med planer, lage treningsplan, kan det bli bedre, hva kan jeg gjøre, hva burde Prima bli bedre på, hvorfor er ikke dette godt nok. Hvor mye blir jeg trukket for dette, klarer jeg en femmer på dette, er vi gode nok i det hele tatt…. og det sliter.

Jeg er mest lykkelig når jeg er ferdig i ringen, og skjønner at jeg ikke dritt på draget.. at jeg ikke besvimte i ringen… osv..

Vel hjemme etter en sånn dag, så blir gjerne hele neste dag ødelagt- da er jeg så sliten og ødelagt at jeg ligger rett ut.. fullstendig utslitt… av syv- til ti minutter i en ring.

Og når disse kommer for tett så kommer jeg meg ikke opp mentalt etter hver gang, jeg graver bare dypere og dypere i den leira som kalles mental trening og konkurransetrening. Til slutt sier det stopp..

Nå har det sagt stopp. Jeg skulle konkurrert på et stevne… dagen før innså jeg at jeg dette orket jeg ikke lenger.. jeg ville sove, beholde maten, bare kose meg med Prima… orket ikke å gå ha det vondt lenger…

Og selv om jeg sleit med dårlig samvittighet for å skuffe andre, ikke komme, la andre i stikken osv- så var det lettelse også. Og for første gang på flere dager smakte maten godt igjen..

Så min utfordring for neste år er todelt..

Hvordan skal jeg takle bedre å stille til start?

Jeg trenger ikke å være lykkelig for å starte, men kunne jeg tatt det litt mer som det kommer- så hadde det hjulpet. Hva og hvordan kan jeg komme dit?? Trenger mer Eva Marie Wergård:)

Her må jeg finne en fin plan, noe som fungerer for sånn som det er nå orker jeg ikke å ha det… det er for slitsomt.

Jeg må også igjen takle bedre å få en smell, snu tankene og prøve igjen..

Så jeg har masse å trene på, og tar gjerne imot tips og råd:)

En ting er sikkert: i hundetrening er en aldri utlært:)

PRIMA Prima

Nå er løpetiden endelig over. Så utrolig deilig. Vi har fått trent utrolig lite disse nesten fire ukene det har pågått- og enda mindre i juli. Så nå har vi hatt trenings fri veldig lenge, og det som er dumt med det er at det er så vanskelig å starte opp igjen.

Vi har blitt slappe og late begge to, Prima er endog blitt tjukk.Matmor har alltid vært litt rund, så nå er det slanking på begge to:=)

Men i helga var vi på stevne. Hadde egentlig tenkt å ikke starte, da løpetida drøyde lenger enn forventa. Men jeg skulle være med som heiagjeng. På vei dit ble jeg utfordra på hvorfor jeg ikke starta- så da begynte tankeprosessen………

Og tenkte: hvorfor ikke gjør det du er redd for? Å starte uten kontroll, lite trening, lite forberedelse, og helt plutselig.

Jeg kjente på nervene, styggen på ryggen, kontrollfriken…… og starta okke som.

Hadde gitt streng beskjed til meg selv: jeg skulle være fornøyd med alt over 5.

For de som kjenner meg så vet dere at dette var rått photo IMG_9262_zpsth8mxicj.jpg

Så jeg dro til fjellet, klatret det og kom ned. Vi gjennomførte! Og det endte med at vi gjennomførte til en 2.plass med 179 poeng:)

Det var utrolig morro, og uventa. Og jeg vet nå at grunntreningen sitter- Prima vet hva jeg forventer av henne i øvelsene. Det som var litt minus var at jeg satt meg foran Prima.

Prima gjorde øvelsene fordi jeg ba henne om det, ikke fordi hun hadde lyst. Men allikavel så jobber hun, for et fantastisk vesen:) Utrolig bra gjort av en sliten hund. TAKK!

I buret lå hun som en drøm, kjempedeilig å vite at der fungere hun så utrolig bra.

Det var en veldig koselig dag med fine folk rundt ringen- sola brant i nakken og alt var kos.

Neste dag var det Rallystevne, og da var jeg litt mer: siden jeg starta i går så kan jeg vel gjør det i dag også?

Den natta slet jeg med tunge tanker, nerver og styggen på ryggen- det endte med at jeg gav styggen på ryggen en på tygga- og bestemte meg for å starte. Men høy i hatten var jeg ikke.

Vi ankom, og pga litt av hvert var det ikke full kontroll på ting og tang, litt kaos. Det likte ikke kontrollfriken i meg, og dommeren visste jeg hadde kjempevanskelige baner, det var agility på samme område- så styggen på ryggen var kommet tilbake selv med knekt kjeve, og utslåtte tenner:)

Men det var varmt, brifingen gikk sånn tålig. Banen var teknisk- det passer meg bedre enn sånn hu og hei baner- perfeksjonist som jeg er. Måtte be om hjelp av en venn for plutselig kunne jeg ikke regler eller skilt eller noen ting…..

Var ekstremt obs på at dommeren var på banen før jeg entret. Kom inn, kjente nervene strammet kroppen min- og gikk. Jeg kjente på nervene og at jeg ikke likte meg- men jeg var samtidig i bobla for jeg enset hverken publikum, eller dommer. Vi kom igjennom, Prima var kjempebra, noget ufokusert- men prøvde alt hun kunne. Glemte å belønne godt, og var helt pest etter opplevelsen. Men treningskameratene på utsida sa at jeg ikke hadde disket- da var alt greit. Disk er blitt min store greie nå. Livredd for disk, kjenner jeg er kvalm bare jeg skriver det.

Igjen var jeg fornøyd med å ha gjennomført, håpet og trodde på napp- og endte på 2.plass med 197 poeng. Utrolig fornøyd, og ikke så lite sjokket over både meg og Prima.

 photo IMG_9346_zpsc7qetqay.jpg

Igjen stekende sol, kjempefint med kjente å skravle med på utsida. Men det ble fryktelig mange lange timer- var veldig deilig å komme hjem. Totalt utslitte begge to.

Men for noen fjell vi klarte å overvinne:)

Tanker

Beklager ikke så veldig oppfinnsom tittel, men pytt sann.

Jeg har med stor interesse fulgt serien om familien Ingebrigsten på NRK i våres. Og det har jo vært ganske omdiskutert. At ungene i familien begynner målrettet og hard trening i ung alder, for å bli gode nok. Faren synes det er helt innafor,og mener man må satse for å lykkes- og gå janteloven midt imot. Ungene har jo selv vært med på det. To av de har jo gitt seg, de synes det ble for tøft, og mista motivasjonen. Men tre av de1,5  er jo i toppen i Norge. Og de elsker det de driver med. Så hva motivere de? Yngstemanns motivasjon er å bli best, og hvertfall bedre enn brødrene sine.

Jeg ønsker de lykke til på reisen og håper de klarer sine mål

Jeg drar dette over i hundeverden, og her kan man jo se lignende tendenser.

Valper kan nesten apportering og innsitt før de forlater oppdretter. Og de er gjerne ikke mye over  1,5 år før de er i Elite. Og det er jo utrolig at det går an, og hvor mye arbeid det ligger bak. Hurra til de.

Jeg er og har alltid vært litt på at: jo jommen skal valpene lære, mye og mest mulig. Men å konkurrere før de er godt over året satser jeg ikke på. Det er noe med modning både i hode og kropp som skal få satt seg. Det er noe med at det er vel og bra at de skal kunne et lydighetsprogram, eller gå et spor- men de har også så mye annet de skal lære. Hverdagslivet er så mye viktigere enn stevner. Så her hos oss går alt litt sakte. Og ja jeg kjente på det grønne trollet når søskna forsvant opp i klassene og jeg smakte på rekrutt.

Men Prima skal leve i mange år, og hvis jeg når toppen innen hun er to år, hva har jeg å hige etter?

Og det kreves mye for å holde seg i toppen, vet ikke om jeg har mulighet eller ork til det. Ser nå at jeg med kurs og div, så får jeg ikke trent mer enn en- to ganger i uken. Det holder ikke til å vinne i de høyere klassene.

Jeg  har jo klart målet mitt i rally i år. Det hadde jo vært litt fjongt å kanskje klare en tittel til? Før de nye reglene kommer til neste år.

Jeg har hvertfall lyst til å klare et sølvmerke i LP, og en tittel hadde vært gøy. Jeg orker ikke rykke ned til rekrutt til neste år. Da får det blir kl 1 omigjen.

Men ser jo også at de mnd det er mest stevner i høst, er da Primusen har trolig løpetid- så vi får se. Alt kan skje.

Men jeg er personlig glad jeg ventet med stevner til hun var noget eldre og mer moden. Ser mange kommer kjapt opp i klassene og så stangnerer det- hvorfor er det nok mange grunner til.  Personlig synes jeg nok at TTT- ting tar tid- er en god tanke.

Akkurat nå er det snart stevne, kjenner på nervene og at vi har øvd alt for lite. Men nå skal vi på fjelltur- gud det skal bli fantastisk.

IMG_2196

 

 

Den lille spiren

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

cropped-sistebildezsverige-valper-4-uker-470.jpg
Lille Lille Prima

 

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter.  Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

 

DSC_0237

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

IMG_2000

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke.  Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)