Stikkordarkiv: konkurransepsykologi

våger du?

Jeg sitter på kafe etter en hektisk runde i byen, det er godt å sitte ned, det var akkurat det jeg trengte. Jeg lener meg tilbake, og lar blikket gli over menneskene i kafen.

Et par bord lenger borte sitter to menn med hver sin kaffekopp, og snakker sammen. Kan tenke meg de jobber på kontor el. De ser velstelte, lykkelige ut, fornøyde menn i 40 års alderen. De er helt oppslukt i samtalen seg imellom

Der reiser den ene seg, tar med begge koppene, og går til disken for å hente mer kaffe. Jeg følger den grå jakken med øynene. Når jeg ser tilbake på han som sitter igjen, så støkker jeg. “Masken” er som strøket av ham. Trett stryker han hånden over øynene, og jeg ser en helt annen mann. En sliten, bekymret, og fortvilet mann.

Det har tatt litt tid med kaffen, men nå er den andre mannen kommet tilbake. Og klikk! “Masken” er tilbake på plass. Smilende tar han imot koppen, og fortsetter samtalen

ER vi ikke mange som er slik? Våger du? Å ta av masken?

Fritt kopiert av Eli Haugen

Hva er hjelp?

Jeg pratet lenge med en jeg trente med for flere år siden, og hun har siden da fått seg ny hund- og blitt aktiv i konkurransemiljøet. Hun fortalte at hun det smarteste hun har gjort noen gang var å bytte hundeklubb, og treningsgjeng. Hun var blitt bedre, hun synes det var gøyere og hun har fått gleden igjen.

Så hva var feil med den forrige?

Vel det var et ekstremt konkurransemiljø, det var lite rom for bare trening og kos. Hvis en ikke presterte så var det ikke verdt å bruke tiden på en. Det var også en tone dere som var ufin. Det var mye drittslenging, og flere som aktivt gikk inn for å prate dritt og prate ned andre før en skulle i ringen.

Kjenningen min sa at hun trivdes ikke med det. Hun likte seg bedre der hun var nå, med teamfølelse og støtte hele veien.

Jeg har selv vært på flere kurs, og hvor det gang på gang blir dratt frem hvor viktig det er er å støtte hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre.

Fikk en aha opplevelse nettopp. Jeg liker at hvis jeg ber om hjelp, så kan en gjerne komme med konstruktiv kritikk, og tips til hvordan jeg kan bli bedre. Ros er jeg ikke så opptatt av- ros gjør meg ikke bedre.

Men noen jeg trener med, synes det var demotiverende med kritikken, helt omvendt av meg. Spennende, og viktig at vi vet slikt om treningsvennene våre.

Når vi var på kurs, så ble vi spurt om hvor vi ville rangere det å konkurrere fra 5-10. Jeg svarte 6. Jeg hater det enkelt og greit. Men det er en nødvendighet for å måle om jeg blir bedre, og om jeg kan oppnå målene mine. Flere av de andre var oppå 9 tallet, dit kommer aldri jeg. Klarer heller ikke se hva som er så gildt med det at det er verdt en 9èr. Men hver sin lyst.

Men vi er forskjellige, og fungerer ulikt i ulike settinger- sånn vil det alltid være.

Vi er like ulike som hundene vi trener er ulike, og slik vil det alltid være.

Det er vanskelig, og tidevis tøft å se andre som er så mye bedre enn seg selv, og som alltid klarer målene sine- det synes jeg er demotiverende. Men de trener: bedre, mer , konkurrerer mer og vil mer. Da må jo jeg bare jobbe enda hardere for å slå de- ikke sant?

Vi er også ulike i hvordan vi pepper oss opp, og forbereder oss mentalt. Jeg er nok den stille typen som går inn i meg selv, og bruker mye tid og krefter. Andre er mer utadvendt og er rappe i kjeften. Selv får jeg litt følelse når jeg ser slike folk at de ligner litt på en litt barnslig Trump, med rufsete tupe og bleie på- like teit.

Jeg merker meg også at jo flinkere enn er, jo mindre viktig er det å brøle høyt om det, og brøle høyt til andre eller prate andre ned. Dette gjelder i flere grener, og idretter. Men vi er alle forskjellige, og det må en ta høyde for. Men skal en tåle å bli pratet dritt til fordi andre trenger det? Skal en gi kritikk til andre fordi en selv tåler å høre det? Skal en gjøre sine treningsvenner bedre?-eller demotivere dem?

Vi er alle forskjellige, vi trenger vel alle å bli sett, hjulpet og pushet. Så får en heller si ifra hvis noen går over grensene..Det er lov å si NEI. Like mye som det er lov å si JA TAKK.

Gleder meg til å følge min gamle treningskompis videre på ferden,og bra at hun nå trives.

Planer for 2019

Godt nytt år, håper nyttårsfeiringen gikk fint for dere alle. Både to og firbente.

Hos oss gikk det veldig greit, vi var hos noen venner- og det var koselig å feire med noen.

Nå ligger jeg syk, jeg tåler visst ikke jula:)

Men man får jo tenkte over hva man har for planer for året som kommer. Jeg har store ting på gang, og enda større ting å være med på.

Først skal Prima komme i skikkelig god form igjen, og jeg skal virkelig gjøre mitt beste for at hun skal holde seg frisk. Jeg må jobbe hardere for å passe på at jeg faktisk trener henne som den sportsutøveren hun faktisk er. Så har vi den tobente som også trenger å få bedre form og bedre innstilling:)

Men hva er mine håp og planer for dette året?

Jeg skal først og fremst satse på Rally og LP dette året. Mitt store store mål i 2019 er å klare å komme med til NM i rally. Dette blir en skikkelig styrketest ikke bare for Prima og meg som team. Men også meg som tobent- at jeg klarer et stevne over flere dager, takle stress, nerver og press. At jeg takler å være på så lenge. Klarer jeg å få oss to som team klare? Klarer vi å kvalifisere oss? Klarer vi å takle et stevneår, med stevner, press og strekke oss enda lenger?

Det er enda i det uvisse, men jeg håper vi klarer det. Jeg er ikke fornøyd med slik rl året mitt ble avsluttet, men hadde egentlig tenkt å gi meg- men så var det noen som lokket med et NM. Så får vi se- først skal vi jo komme dit.

Jeg har også drømt om å klare et cert i LP3, der har vi langt igjen- men der har vi noe å strekke oss mot.

Jeg håper også å få til noen helgekurser med gode instruktører, og noen herlige treningssamlinger. Vi er hvertfall en gjeng som har lyst til å satse- da er det gøy.

Men først så håper jeg at vi snart blir friskemeldt- for nå har vi lyst til å trene!!

Hva er dine planer?

Kurs dag 2

Robin til Kristin

Han var litt demohund

Vel hjemme fra dag 1 var jeg så trøtt at jeg sløvet resten av dagen- det tar på å bruke hue for både tobente og firbente.  Men vi gledet oss til neste dag:)

På dag to pratet hun mer om konkurranse og hvordan gjøre seg klar til konkurranse. Hun ser på sin hund som en toppidrettsutøver og behandler den deretter.

Hver konkurranse er en måling på treninga

Sett deg personlige mål for hver konkurranse- gjerne attitude på hunden/deg selv. (personlig er jeg jo glad bare jeg overlever)

Dommerene som dømmer oss “styrer” vår trening, for de dømmer det de liker og ikke liker.

I de høyrer klassene må en vedlikeholde, utfordre og være kreative for å ikke gjøre det kjedelig. Pass på barnesykdommene, nyinnlæring hvis ting ikke fungerer.

2-3 uker før konkurranse trener hun kun mot den klassen hun skal gå i.( hun trener gjerne inn FCI før hunden er i den klassen)

2-3 øvelser, så full belønning. Trenger ikke være rekkefølgen i programmet,  ikke lære hunden et mønster.

 

OBS: hvis hunden blir ” dette fikser jeg selv” så går man inn og trener mye LYTTE øvelser( PRIMA)

Det er forskjell på om hunden TROR den kan øvelsen, og om den KAN øvelsen

Fart og intensitet er ikke det samme.

Internasjonalt så er det fokus på fart og presisjon- fart trumfer presisjon

Transport er VIKTIG

Karakter i helhet er ikke så viktig(der slo magen min kollbøtte)

Kjører mye positivt til vanskelige øvelser en uke før konkurranser, legg opp så hunden lykkes. Lek og ha det morro.

Fysisk god form er viktig, hundene blir utsatt for tøffe ting

Fysisk form lik bedre mental form

å ha langfri innimellom øker motivasjone og suget til hunden

I ringen:

Tilstedeværelse i ringen

Nøl ikke i ringen, man må være sikker og trygg

Gjør som DoMMEREN sier, uansett

Trenger å trene masse venting, transporter- hva en gjør mellom øvelsene.

OBS: dette er kun ting jeg har skrevet ned, og slik jeg har forstått det.

Utfordrende neseprøve

Han her minner meg om Nåsåen i The julekalender- en knakende god hund

Prima fikk denne dagen, trent veldig mye på lytte øvelser- for ho tenker sjøl ho lille gullmynten.

Sjarmøren

Jeg kunne feks kaste en apportbukk, og så kommandere helt om marsj….. Prima fikk sjokk..

Prøvde også i andre settinger med forskjellige øvelser- dette har Prima godt av.

Vi trente også på at hun skal ha FOKUS på MEG uansett- det synes Prima var enda vanskligere. Og her har jeg en megajobb å gjøre

Jeg synes det var kjempegøy trening, og Prima ble skikkelig sliten. Og selv om hun blir høy skal hun tenke

Kristin mente ikke at hun var så “mye” hund, men skjønte at jeg trolig følte litt slik fordi jeg hadde hatt dalmatiner. Hun mente heller at hun ikke har fokus på meg, og jeg derfor sliter med å stole på henne.

Vi fikk også et hårete mål:

Jeg har flere ganger prøvd å gå med hånda på utsida hodet hennes

Enten med godis eller leke- og jeg får det ikke til. Hodet til Prima prøver jo på en 360..;)

Så jeg har bare gitt opp, men det er akkurat det jeg skal jobbe med.

Og jeg skal KLARE DET INNEN JUL!!!!

Nå må vi fokuserer Prima

Så hovedfokus fremover:

Forstyrrelsetrening

Fokustrening på meg

Første steg i FVF skal være PÅ

Ho skal jobbe/LUYTTE selv om hun er høy

Jobb med avstanden, ikke gjem hodet i sanden

La ho få lov til å riste av seg frustrasjon og spenning gjennom ball lek el

Jeg var litt redd jeg skulle bli starstruck  når jeg møtte Kristin første gangen- men så var hun så hyggelig at jeg glemte det helt vekk:)

Oppsummering av helga:

Veldig bra opplegg

Utrolig takknemlig for å ha blitt invitert

Blitt sett

Fått veldig god hjelp

Veldig koselig gjeng å være på kurs med

Masse latter, koselige lunsjer og prat

Fikk klare konsise tilbakemelding

Veldig bra teori, og en merker at det er mye erfaring

har flere løsninger på samme problem

Spennede nye tanker

Veldig positiv stemning

Altså en virkelig herlig helg

Tusen takk alle sammen for at dette ble så utrolig bra

 

Er det nødvendig?

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

 

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

  • Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
  • Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
  • Det er lov å  være god
  • hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
  • Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
  • Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
  • Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
  • Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
  • Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
  • Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
  • Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

 

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Så var dagen kommet!

Dagen jeg har jobbet så hardt for, og Prima har vært med hele veien. Drømmen jeg begynte å drømme om for ca 2 år siden, som jeg har vernet og passset på- og nesten ikke turt å innrømme for meg selv engang- og ikke til andre.

For to år siden begynte jeg å satse på rally, og begynte å gjøre noe seriøst utav det- fant ut at skulle jeg satse, skulle det gjøres ordenlig.

For et år siden fikk vi nye regler, og nye skilt… da roet jeg ned og tenkte: her vil jeg heller bruke tida, og gjøre det skikkelig.

vi har begget jobbet hardt for å nå målet vårt- og på søndag 26 august 2018 klarte vi å oppnå målene våre:

Vi klarte championatet

Vi klarte championatet på under 20 starter, og vi har stilt sparsomt de årene vi har hatt konkurranser.

Jeg er så utrolig fornøyd med lille bisken, og for en rå og fantastisk hund jeg har som bare gir og gir.

Dommer var Ghita Fossum, og jeg håpet  få tatt championatet for henne. Jeg har hatt henne som kursholder, og dommer og synes hun er et fantastisk hundemennesket. Det var også på hjemmebane på Hove, og i klubben har vi noen fantastisk lekre sløyfer som jeg også har drømt og sigla på.)

Banene til Ghita er trange og ofte tekniske, det passer oss godt. Det var spennende og herlig  å følge de andre klassene. Se hvordan de koste seg sammen på banen, og noen som kanskje ikke koste seg like mye. Det var hyggelig stemmning ved ringen, alle var flinke til å applaudere og heie når noen gikk. Vi var et helt greit medium stevne med 41 startende.

Vi hadde også dommerelev, og det viste seg å være årets NM sølvvinner- kjente litt på nervene da ja.

Jeg hadde syklet langt med Prima på morran, og jeg synes hun virket litt for mye futt. Så jeg tok to feltsøk økt med henne,  og trente henne mellom hver klasse- det hjalp. Så når vi skulle briefe banen tenkte jeg- ohoi.. hur skal detta gå???

Jeg briefet så lenge jeg kunne, og følte fremdeles at jeg ikke var helt i mål.

Prima ble varmet opp fra første hund i ringen til jeg skulle inn- jeg var inn som nr syv.

Vi kom inn, hun føltes bra, jeg følte vi hadde kontakt- og vi gikk.

Banen var teknisk, og jeg følte vi hadde det greit rundt, og følte at vi var et team. Var fornøyd når jeg var ferdig, følte jeg hadde gjort et ganske godt løp.

Prima fikk masse ros, vi fikk ros- og så var det:

“så uheldig at du diska på det skiltet da, med tjuvstart”

Bom sa det, så forsvant den lykkefølelsen….

Jeg ble flat som en ballong,og ville bare gå en tur å prøve å få orden på meg selv.

Det var ikke så lett, for det var mange som ville prate- koselig( men ikke helt når en er så tappet for …luft/glede/masse skuffelse..) Men jeg tenkte ok, det ble disk- greit nok. Vi gjorde vårt beste.

Kom jo også på at siden jeg var i stevne komiteen hadde jeg jo jobb etter stevne så jeg kunne jo ikke bare stikke av…..

Tusla ned mot hytta, der var det premieutdeling- og jeg sto i mengden og jobbet med: DISKFJESET MITT- for hvordan bør en se ut når en skal hente kritikken med disk på??????????????

Så kom det til elite, og desverre var det mange disk… ja ja tenkte jeg- så er jeg ikke alene… Disken kom, noen jublet, andre var lange i fjeset, noen bare ja ja, andre så helt uberørt ut. Jeg jobbet fremdeles med hvordan diskfjeset mitt skulle se ut.

Så sier dommeren nå er det pallplass. Og jeg bare: eh hallo- du har glemt meg… jeg diska(inni hodet mitt).

Dommeren sier: ja på pallen er det kun golden: og min tanke var: hvem faen har golden, jeg har ikke sett noen andre golden på startlista, og ikke på stevneområde heller( jeg visste om en annen)…. så når de ropte opp navnet mitt så bare sto jeg der og tenke på diskfjeset mitt, og hvor den mystiske goldenen var hen….

Jeg var totalt overrasket og fullstendig forfjamset…

og ja det ble en del klemming, snørr og tårer- jeg var fullstendig overveldet. Prima som dere ser tok det mye bedre enn meg…

Vi klarte målet vårt- for en fantastisk følelse

Takk for alle som har støttet meg, heiet meg fram og har trodd på meg. Som har utholdt sutringa mi når det ikke har gått veien, og fått meg til å ha troa igjen. Takk til Prima for all treninga, at du alltid synes det er gøy å trene, at du gir alt på konkurranse og at du rett og slett finnes for meg.

Takk til dommere og stevneholdere som har gitt meg muligheten til å gjøre dette. Takk til AOH for et veldig fint stevne, takk til mine fantastiske treningsvenner som alltid er der for meg.

Tusen takk fra N RL champion Poecilias Pretty in Pink

Jeg legger ved filmen av løpet.

Overtrening

 

https://tv.nrk.no/serie/helt-ramm-vinterlol/MSPO47257118/sesong-1/episode-1

Her er et klipp fra NRK. Og jeg tenkte når jeg det for en utrolig utfordring, for en overtrening. Venninna mi som så det med meg, ikke hundemennesket- synes det bare var morsomt og litt slemt.

Overtrening er veldig viktig i hundetrening, og egentlig i all trening. Det gjelder også det mentale.

Er dere flinke til å overtrene? Hva overtrener dere på?