Stikkordarkiv: stevne

klubbmesterskapet

Jeg skulle være med i klubbmesterskapet helt uoffisielt. Det var to stevner i klubben denne helga, det var RL, og det var LP. Dyrlegen sa jeg kunne velge ett stevne, da valgte jeg LP- for det er der det er mest trøkk, mest fysisk og der jeg best kan se om hun tåler dette.

Jeg kjente på nervene, selv om det bare var et treningstevne for min del. Jeg tenkte at vi aldri kom igjennom hele programmet greit, og jeg forventet nuller- så skulle jeg øve på de.

Det ble ikke helt sånn.

Jeg fikk lite oppvarming, lite mosjon på morran før stevne(vanligvis er vi jo på sykkeltur på hvertfall en mil før et stevne). Så jeg tok det helt med ro. Prima virket i fin form, og virket på et veldig godt humør- tror ho gledet seg til å få brukt seg. Merker at hun trenger å få brukt seg, hun blir mye mer fornøyd mentalt.

Fotograf: Linda Tølkkø

Jeg var helt alene i klassen, det var jo litt kjedelig- hadde jo vært gøy å se hvor jeg lå i forhold til andre. Men vi hadde heldigvis mange rekrutter- så er det bare å håpe de vil forsette videre.

Ble en ensom fellesdekk. Der lå hun heldigvis som en dronning, og jeg fikk en grei 10.

Lineføringen har jeg jo nesten ikke ikke trent på pga skaden hennes, så der har vi mye slurvefeil, og mistet poeng. Men fikk mye mer enn jeg hadde håpet på.

Prima var fin i ringen, litt hopp og sprett men var mye letter å roe ned en tidligere. Men jeg må jobbe mer med transportene.

Så hadde vi en fin L, veldig fornøyd. Var knallfornøyd med innkallingen der fikk vi også 10:)

Dirigeringen derimot var desverre noe vi må jobbe mye mer. For hun blir så opptatt av apportene at hun har ikke tid til noe stopp.

Hinderet var bra, her har vi jo slitt før- deilig at det har løsnet.

Neseprøven var jo den store bøygen- der regnet jeg med at alt kunne skje. Men at jeg skulle få 7 var jeg ikke forberedt på- herregud for en gullmynt. Vi har jo ikke trent på stevnesituasjonen i det hele tatt.

Så fikk vi 9 på å løpe rundt kjegle- da forsto jeg ingenting… den vofsen altså- hun forundrer meg stadig.

Ruta var fin- ho jukser litt, men det holdt til en tellende poengsum

På avstand så trodde jo at jeg skulle få null fordi hun beveger seg så mye- hun har jo låste forben og bakben om en annen. Men nei…. hun kunne ikke stå….

Sannheten er nok at hun begynte å bli veldig sliten- for hun var totalt utslitt når vi kom ut av ringen. Men det var en god gjennomkjøring- det er lys i enden av tunnelen hvertfall lp messig. Helsemessig vet vi ikke enda.

Det som var best var at hun virket fin dagen derpå, sliten mentalt- noe som er helt greit. Utholdenheten må nok jobbes opp igjen, men fysisk virket hun grei.

Så får vi se fremover, akkurat nå nyter vi lange turer, sol og nesten sommer:)

Rallystevne i Arendal

Det ble et kjempefint stevne, og det var mange som kom- kjempestas. Prima klarte uheldigvis å slå opp skaden like før helgen, så hun var ho kiropraktor og kom da i karens. Dommerne var helt nye for meg, og hadde fine baner.

På søndag hadde vi litt ekstra utfordringer som medførte at både dommere, deltakere og hjelpemannskap ble forsinket- snøstorm er ikke bare bare. Men vi klarte fint å gjennomføre stevne, og det var god stemning hele helga.

Jeg vet ikke navnet på alle hundene, og jeg kjenner ikke alle- så tagg gjerne hvis folk vil se bildene:)

Takk for et fint stevne rallyfolks. Og beklager at bildene kom dobbelt og hulter til bulter- skjedde noe rart.

Planen videre?

Bare laget et lite utkast og plan for meg selv, om videre trening av Prima.

UKE 1(2)

MANDAG:

1 times tur i bånd, får lov til å slippe ho løs i skogen ca 10 min.

Trening på kvelden: rolige øvelser, pirkeøvelser er lov.

TIRSDAG:

Trekke kjetting 3kg i a 20-30 min

Hvis trening, rolig og pirketrening.

ONSDAG:

Kløv i 30 min, helt tom eller maximum 2kg tilsammen

Tredemølle? med hellning 5 grader

Trening på kvelden: rolige øvelser, mye pirk.

TORSDAG:

1 time i bånd, med 10 min løs i skogenKanskje trening- rolig og pirkeøvelser.

FREDAG:Kjettingtrekk i 20-30 min a 3 kg

Helgen så må jeg se hva vi gjør, og hva vi har gjort i uka

Ang slipp i skogen av 10 min- se ann hunden. Virker den stiv se den an videre i uken.

Jeg kan massere

Jeg kan la henne gå tredemølle med helning på 5 grader, ho skal bruke bakparten.

UKE 2(3)

Jeg håper jeg får ok fra behandler om å gå i bånd i skog.

I tilfelle ser uken ut slik:

MANDAG:

30 min kjettingtrekk a 3kg

Trening på kvelden: rolig og pirkeøvelser

TIRSDAG:

1 times tur i bånd, 10-15 min løs i skogen

ONSDAG:

Rolig tur i bånd

Tredemølle

Trening på kvelden, rolig og pirk

Torsdag:

1 times tur  med frislipp av 10-15 min i skogen

FREDAG:

Trekk med kjetting av 30 min av 3kg

Helga- får se hvordan uken går.

Alt dette beror også på føre, er det veldig glatt el blir det ikke frislipp.

Hun skal også gå med vekter på bakbeina 3-4 ganger i uka på morra og kveldsturen.

Jeg må også være enda flinkere til varme opp og varme ned, jeg må også bruke dekken på stoppe under turer eller ved venting på trening.

Det er så deilig å se lys i tunnelen. Hun er mye bedre, og enda bedre skal hun også bli.VEKT: 22,6

Jeg har også fått lov til å gå stevne i slutten av januar- dette var deilige nyheter. Nå må vi bare huske TTT- ting tar tid. Skynde seg langsomt.



RL cup

I dag var det RL cup i klubben vår. Men igår var vi på SA, som er Sørlandsapellen- en slags uoffisiell konkurranse hvor en kan trene i ringen. Eller gå det som en reell konkurranse- kjempegrei sted å trene på å konkurrere.

På mandag hadde vi offisielt stevne, og jeg siden jeg ikke har konkurranseklar hund ennå, stevneleder. Dermed fikk jeg med meg alle deltagerene, veldig spennende. Og det er en ting som går igjen og igjen- FOKUS. Og det er jo akkurat det jeg jobber med et Gudem kurset. Og jeg ser jo hvor viktig det er.

Og jeg jobber og jobber, men det er faktisk utrolig vanskelig- men jeg gir meg ikke. Heldigvis er det litt igjen til jul

Men over til idag, da var det rl cup- og jeg har jo ikke trent rl siden sept. Så vi var litt rustne kan du si…

Denne gangen var jeg ikke dommer, jeg synes det er spennend, gøy og fryktelig vanskelig. Heldigvis har vi andre som vil stille opp. Det er gøy og veldig bra for klubben vår at vi har så flinke folk som stiller opp. HURRA

Det var godt oppmøte, og vi har mange lovende i klubben vår- veldig stas.

Pga foten og skikkelig ruske vær ble det ikke sykkeltur, hun fikk nøye seg med tur i regnet før stevnet. Men jeg trente henne hvertfall en halvtime tilsammen før start.På slutten virket hun nesten litt sliten og sløv.

Men noe skjer med den hunden når det er jobb- da går vi på!!

Så hun føltes litt på eggen når jeg gikk, men med attitude:) Og det føltes bra når vi gikk utav ringen.

Og det holdt, vi klarte en 1.plass med 200 poeng- deilig å føle at vi klarte det.Prima synes det var veldig stas med RL igjen, tydelig gøy med litt futt og fart. Det er mye pirk i LP’en nå- men sånn er det bare.

Så nå ligger vi til lading- slitne etter en aktiv helg. Beinet begynner heldigvis å bli bedre- godt er det jeg begynner å bli skikkelig utålmodig..

 

 

.. så er det er din feil En gjesteblogg

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

 

Rottweiler utstilling i Stokke

Jeg var med som maskot forrige helg for å støtte og heie på klubbvenner.

Det var lp stevne, men også Siegershow og klubbmesterskap for rottweilere, og siden jeg hadde mye med rottiser å gjøre noe noen år tilbake var det koselig å få sett litt på rasen igjen.

Tok noen bilder, her kommer et bilderras

Jeg hadde ikke katalog, og har dermed ingen anelse hvem som er hvem, eller hvem som vant.

Valpene var jo sjarmerende:)

Lurer på om dette er BIM valpen

samme farge da…;)

s

LP pallen kl 2

 

Så var dagen kommet!

Dagen jeg har jobbet så hardt for, og Prima har vært med hele veien. Drømmen jeg begynte å drømme om for ca 2 år siden, som jeg har vernet og passset på- og nesten ikke turt å innrømme for meg selv engang- og ikke til andre.

For to år siden begynte jeg å satse på rally, og begynte å gjøre noe seriøst utav det- fant ut at skulle jeg satse, skulle det gjøres ordenlig.

For et år siden fikk vi nye regler, og nye skilt… da roet jeg ned og tenkte: her vil jeg heller bruke tida, og gjøre det skikkelig.

vi har begget jobbet hardt for å nå målet vårt- og på søndag 26 august 2018 klarte vi å oppnå målene våre:

Vi klarte championatet

Vi klarte championatet på under 20 starter, og vi har stilt sparsomt de årene vi har hatt konkurranser.

Jeg er så utrolig fornøyd med lille bisken, og for en rå og fantastisk hund jeg har som bare gir og gir.

Dommer var Ghita Fossum, og jeg håpet  få tatt championatet for henne. Jeg har hatt henne som kursholder, og dommer og synes hun er et fantastisk hundemennesket. Det var også på hjemmebane på Hove, og i klubben har vi noen fantastisk lekre sløyfer som jeg også har drømt og sigla på.)

Banene til Ghita er trange og ofte tekniske, det passer oss godt. Det var spennende og herlig  å følge de andre klassene. Se hvordan de koste seg sammen på banen, og noen som kanskje ikke koste seg like mye. Det var hyggelig stemmning ved ringen, alle var flinke til å applaudere og heie når noen gikk. Vi var et helt greit medium stevne med 41 startende.

Vi hadde også dommerelev, og det viste seg å være årets NM sølvvinner- kjente litt på nervene da ja.

Jeg hadde syklet langt med Prima på morran, og jeg synes hun virket litt for mye futt. Så jeg tok to feltsøk økt med henne,  og trente henne mellom hver klasse- det hjalp. Så når vi skulle briefe banen tenkte jeg- ohoi.. hur skal detta gå???

Jeg briefet så lenge jeg kunne, og følte fremdeles at jeg ikke var helt i mål.

Prima ble varmet opp fra første hund i ringen til jeg skulle inn- jeg var inn som nr syv.

Vi kom inn, hun føltes bra, jeg følte vi hadde kontakt- og vi gikk.

Banen var teknisk, og jeg følte vi hadde det greit rundt, og følte at vi var et team. Var fornøyd når jeg var ferdig, følte jeg hadde gjort et ganske godt løp.

Prima fikk masse ros, vi fikk ros- og så var det:

“så uheldig at du diska på det skiltet da, med tjuvstart”

Bom sa det, så forsvant den lykkefølelsen….

Jeg ble flat som en ballong,og ville bare gå en tur å prøve å få orden på meg selv.

Det var ikke så lett, for det var mange som ville prate- koselig( men ikke helt når en er så tappet for …luft/glede/masse skuffelse..) Men jeg tenkte ok, det ble disk- greit nok. Vi gjorde vårt beste.

Kom jo også på at siden jeg var i stevne komiteen hadde jeg jo jobb etter stevne så jeg kunne jo ikke bare stikke av…..

Tusla ned mot hytta, der var det premieutdeling- og jeg sto i mengden og jobbet med: DISKFJESET MITT- for hvordan bør en se ut når en skal hente kritikken med disk på??????????????

Så kom det til elite, og desverre var det mange disk… ja ja tenkte jeg- så er jeg ikke alene… Disken kom, noen jublet, andre var lange i fjeset, noen bare ja ja, andre så helt uberørt ut. Jeg jobbet fremdeles med hvordan diskfjeset mitt skulle se ut.

Så sier dommeren nå er det pallplass. Og jeg bare: eh hallo- du har glemt meg… jeg diska(inni hodet mitt).

Dommeren sier: ja på pallen er det kun golden: og min tanke var: hvem faen har golden, jeg har ikke sett noen andre golden på startlista, og ikke på stevneområde heller( jeg visste om en annen)…. så når de ropte opp navnet mitt så bare sto jeg der og tenke på diskfjeset mitt, og hvor den mystiske goldenen var hen….

Jeg var totalt overrasket og fullstendig forfjamset…

og ja det ble en del klemming, snørr og tårer- jeg var fullstendig overveldet. Prima som dere ser tok det mye bedre enn meg…

Vi klarte målet vårt- for en fantastisk følelse

Takk for alle som har støttet meg, heiet meg fram og har trodd på meg. Som har utholdt sutringa mi når det ikke har gått veien, og fått meg til å ha troa igjen. Takk til Prima for all treninga, at du alltid synes det er gøy å trene, at du gir alt på konkurranse og at du rett og slett finnes for meg.

Takk til dommere og stevneholdere som har gitt meg muligheten til å gjøre dette. Takk til AOH for et veldig fint stevne, takk til mine fantastiske treningsvenner som alltid er der for meg.

Tusen takk fra N RL champion Poecilias Pretty in Pink

Jeg legger ved filmen av løpet.