Dette var jo på en måte Prima sin blogg, så usikker på om jeg skal forsette? hva synes dere?
Prima kommer aldri tilbake, men vil alltid være med meg. Skal jeg forsette å blogge om Izuba, eller legge ned bloggen?
Livet forsetter, det er stadig mørke tunge dager og netter.
Men jeg har tatt meg i å le av valpen min- og ja det er nytt
Jeg sier valpen min, selv om hjernen min vil at jeg bare passer den til noen henter den.
Sorg er personlig, og derfor vil det variere i både lengde, intensitet og utrykk.
Noen bruker lang tid, noen bruker kort tid. Det er ingen fasit. Og det har ikke så mye å si om det er et mennesket eller et dyr. Sorg gjelder det meste.
Siden jeg har mistet Prima har jeg hørt masse rart:
Slapp av, det er bare ei bikkje
Godt du har ferie, for du får ikke sykemelding for døde dyr vettdu
Så, så- det går over i løpet av ei uke.
Du har jo fått deg ny valp, da har du jo noe å glede deg over
Ja, skjønner at du er lei deg, men det var jo ikke et barn/ektefelle el
Uff, det er leit. Jeg mista jo et armbånd herforleden, det savner jeg veldig.
Folk mister barn/partnere eller familie i selvmord- du valgte å ta livet av hunden din.
Som sagt sorg er personlig, og vi reagere ulikt, og det er helt greit. Din sorg er din sorg, og du skal få sørge, ikke unnskyld sorgen din eller oppførselsen din- det er din sorg(sagt av et fint menneske til meg)
Som regel er nettene verst, da kommer tankene og savnet. Savnet etter å ha ho nære, hviske de tunge tanken til, vite at noen er der for meg. At vi hører sammen.
Savner lydene, lukta, pelsen, øynene, gleden, livslysten at ho alltid var der for meg.
Savner at jeg kunne gi ho restene etter maten, at ho alltid bare var der. At vi forsto hverandre- at vi var som familie.
Sorgen har gjort meg nummen og egosentrisk- men jeg skal ikke unnskylde det- sorgen gjør meg slik.
Sorgen har også mange ansikt- nattens halvkvalte hulk, såre hyl, tårer som nesten kommer, dype sukk, søvnløshet, nummenhet, smilet og attitude jeg kler meg i når jeg er sammen med andre. Steinen i magen når jeg får et minne, eller følelse. Smilet over solen, i smakene av jordbær- vi delt alltid.
Så husk det, sorg er personlig og din. Ingen vet mer enn det.
Og for alle dere som kommenterer, sender mld og spør:
Så grusomt- men hva skjedde ?? Hvorfor??
Ho var 11, helsa var dårlig- derfor.
Poecilias Pretty in Pink
Prima
18082013-08062024
Dette innlegget hadde jeg aldri trodd jeg måtte skrive.
Prima er borte, min aller beste venn, partner og mitt familie. Borte for alltid. Jeg har nok ikke fattet det enda, at en del av hjertet mitt er borte. At ho jeg har opplevd så mye med er borte- for godt.
Jeg er nummen, kald, følelseløs- samtidig som jeg føler jeg er under vann- og har en kiste med lava inni- som avog til lokket løfter seg og slipper ut fresende sorg, og avsindig smerte.
Jeg har det så vondt nå at jeg har mer enn nok med meg selv, klarer knapt å ta vare på en valp. Ho får det ho trenger, men hjertet er ikke med. Heldigvis har jeg gode venner som er fotalt forelska i ho- og hjelper til. Takk så mye.
Det eneste lyspunktet i døgnet, er når kvelden kommer og innsovingstabletten kicker inn- da vet jeg at jeg får noen timers fred.
Det var ikke slik verden skulle bli. Det var ikke slik jeg hadde planlagt livet skulle bli fremover.
Samtidig så har jeg så utrolig gode minner med Prima, og alle de årene vi fikk sammen- ho var en fantastisk partner in crime. Takk for det, skulle bare ønske vi kunne lage flere sammen.
Hvil i fred, bad så mye du vil, løp så mye du vil uten smerter og ondter, kos deg og nyt de evige jaktmarker- håper vi sees igjen.
Jeg elsker deg- takk for alt Prima
Om noen få timer så sitter jeg her med et nytt liv, og en ny valp. Jeg gleder meg, og gruer meg litt. Tenk om alt går att h…..
Men tenk om alt går fint??!! Det er sånn jeg må tenke.
Huset er snart valpesikret, det meste er klart.
Navnet er klart, pengene er klare til overføring, Prima er vel ikke klar, ho aner ikke hva som kommer inn dørene snart:)
Det offisielle navnet er :
Gulljakten’s Adana
Adana er herbraisk, og betyr jord. Jeg ville ha noe som var spesielt, og som hadde en betydning.
Hverdagsnavnet er Izuba, og skal sies med aksent. Det er kinyarwandisk?, og betyr SOL. Jeg elsket betydning av ordet. Det var en kollega på jobb som fant det til meg. Jeg synes det er orginalt, gøyalt og har en fin mening.
Så denne frøkna har navn som både jorder meg, og får meg til å strekke meg oppover mot sola og lyset.
Vi hadde mange navn vi vurderte, og mange vi ikke skulle ha.
Promp var et av de:)
Ja, det var et barn som foreslo det.
Akkurat nå er jeg litt sånn overbegeistret samtidig som jeg er litt nummen. Rar følelse- litt i ventemodus.
Prima har det ganske bra. Ho sliter i varmen, og det har vært en varm sommer her nå. Nå begynner det å bli litt varme i vannet så vi kan bade litt, det hjelper masse. Men merker at stresser hun for mye på tur, blir for varm el- så blir tunga blå.. da må vi roe ned.
Ellers så tar vi det med ro. Vært lite trening, og på trening er hun mest sosial. Savner det å være aktiv, men jeg har nok å finne på så helt rolig er det ikke.
Jeg har masse planer for sommer og høst med begge to, hva som skjer får vi finne utav på veien tror jeg.
Vi får nyte sommeren, og bli kjent med hverandre så får vi se hva som kommer.En ting er sikkert, snart blir ikke hverdagen slik vi er vant til lenger:)
Livet går virkelig opp og ned for tiden.
Jeg venter valp, en nydelig liten jaktgolden frøken. Gleder meg til å møte henne, bli kjent med valpen- og finne på ting.
Det er så mye nytt og spennende fremover, kjenner det kribler i hele meg. Alt blir snudd på hodet, stua skal ommøbleres for å få plass til valpebinge, alt må valpesikres, mye må kjøpes inn. Vår nok ganske rolige liv kommer til å veltes omkull. Jeg gleder meg vilt.
Jeg jobber mer nå for å spare opp penger, valper er dyrt. Jeg leser bøker så det freser, jeg lager planer og skriver valpedagbok. Jeg er virkelig i redefasen:)
Prima skjønner lite av alt dette oppstyret:)
Prima har jo blitt veldig gammel på kort tid, særlig i vinter synes jeg det har gått fort.
Virker som ho har mer vondt, er ikke like aktiv som før, jeg sliter med å holde vekten på henne. Magefølelsen min har sagt det er noe galt.
Så det ble tur til dyrlegen, jeg var egentlig forberedt på å høre at det var kreft…..
Fikk sjokk da hun viste seg å ha dårlig hjerte…
Så pr nå så lever hun på lånt tid, det har hun jo egentlig gjort siden hun er eldre. Men det ble mer reelt nå.
Jeg går ikke videre med undersøkelser hos hjertespesialist m.m. Hun er gammel, hun skal slippe det. Vi skal nyte denne sommeren, så ser vi hvordan det går.
Pr nå så går vi for maksimalt herlig hundeliv, så får vi se hvor langt vi kommer.
Men jeg har vondt i magen, vondt i hjertet, sjekker pusten på natta- det plutselig så ekte. Det som er ekstra vondt er at i hodet er hun valp, så det med kropp som ikke henger med…. gjør vondt å se på.
Så akkurat nå er livet virkelig en berg og dalbane- vi får nyte utsikten når vi er på toppene..
Klem hunden deres litt ekstra godt.
Jeg kan begynne med grupper:
Gruppe tre som er terrier.
Der er det vel egentlig bare en jeg kan tenke meg, og det er Manchester terrier. De er ganske sjeldne, kvikke, kjappe, morsomme og aktive. Jeg har kjent noen veldig godt, og stilt og vært sammen med de. En kul rase , men pr nå alt for liten og selvstendig til hva jeg vil bruke den til. Men som bonushund eller pensjonist hund skal du ikke se bort fra at det kan bli en sånn.
Primitive hunder som synes er lekre, men aldri vil , eller burde ikke ha er: Brindlet Basenji
Sarlos Wolfhound
Går for working group nå, som er en ymse gruppe av forskjelllige raser:
Schæfer- nei takk. Har pr idag ikke sett eller møtt en som jeg tenker denne liker jeg skikkelig godt. De har alt for mye feil både gemytt, mentale brister og kroppslig feil.
Gjeterhunder hollandsk og belgiske- truffet få jeg liker. Jeg synes de er for aktive, kvikke, kjappe, skarpe, mye og enten overfokuserte eller totalt i sin egen verden. Jeg liker heller ikke at de har mye lyd, har veldig ymse gemytt og mentalitet, og dårlig helse.
Border collie
Her er det så mye ymse ute å går, at jeg blir helt forvirret. Er jo vokst opp med border collie og skotsk collie som vi kalte det.
Jeg synes rasen har delt seg noe enormt, noe som jeg ikke tror gagner rasen hverken den ene eller andre veien. ( ja dette gjelder også andre raser). Mitt store negative med de er at det virker så usikkert hva du får, det er så ujevnt i både gemytt og helse. En blir jo også farget av at det er utrolig mye dårlig trente og understimulerte bc der ute. Men nei det er flere som vil at jeg skal ha bc, og flere som sier det vil passe meg. Men jeg er ikke enig. Jeg føler det er utrolig mye dårlig mentalitet der ute, og det er trist. Det er noen fine innimellom, men ikke i nærheten av hva jeg føler er trygt for at jeg skal finne et godt individ.
Jeg har også vurdert collie i begge hårlag- men kommet frem til at det er nok en hund som ikke passer hva jeg vil med hunden min nå. Synes også de har mye lyd, jeg er blitt mye mindre glad i lyd med årene…
Sheltie blir for lite, mye lyd og ymse gemytt.
Rottweiler, har blitt tilbudt valp fra flere. Men dette er nok en hund som er for tung for meg, den er nok også litt for skarp(tøff) for meg, og jeg vil nok ha en rase som er litt mer willing to please. Jeg synes desverre også at utseende har gått helt feil vei på rottisen i de siste årene.
Jeg vurderte lenge huskey eller mutte. Men fant utav at selv om de er geniale når jeg skal på tur, camping, hengekøye m.m. Så passet de ikke inn i resten av livet mitt- og det er også svært viktig. Jeg er også glad i ha hunden min løs.
Whippet er nok min hemmelige forelskelse:) Jeg digger disse rare hundene, som er både gale, milde og herlige aktive. Men de passer ikke inn i in livsstil sånn som det er nå. Bonushund kanskje:)
Synes også en irsk ulvehund er utrolig vakkert.
Støvere og jakthunder.
Elsker utseende.
Porcelaine er den vakreste rasen jeg kan tenke meg- nydelig.
Men ingen passer inn i mitt liv. Jeg vil ikke ha en hund som bare snuser, har masse lyd, ikke gå løs og trives i flokk. Så da er det jo dumt å skaffe seg det da:)
Rhodesian Rigdeback var en rase jeg vurderte ganske lenge, men det er nok ikke en rase for hvem som helst, og den passer ikke inn til hva jeg vil bruke den til. Den har også noen gemytt ting som jeg ikke liker, og det er stor hund.
Spanieler
En gruppe jeg har vurdert over flere år, og stadig kommer tilbake til.
Jeg har jo fått øynene mer opp for jaktvarianten, som er kvikkere, lettere, mer fokusert og mer av alt. Jeg har snakket med flere, og har vel innsett at det er kanskje for mye hund. Jeg har også sette at heldigvis har oppdrettere tatt tak i det kroppslige på hundene som var veldig dårlig, med elendig vinkling og føtter. De virker dog som kule hunder så helt på hylla er de ikke. Dette gjelder i første omgang- springer, engelsk. Har også kikket på field og munsterland.
Settere, åh de er vakre, vennlige, vimsete, dumme som brød, snille, herlige, teite og skjønne. Men de trenger å bli brukt til det de er avlet for, og det skal ikke jeg. Så da ryker den gruppa. Men settere er jeg svake for.
Pointer er også en rase jeg ble tilbudt, men den passer meg heller ikke. Ikke til mitt bruk, og ikke mitt lynne og hva jeg liker i en hund. De bør også brukes til det de er avlet for.
Samme som pointer går også for Vizla, Weimaraner, Vorsther, nydelige raser men passer ikke for meg.
Golden retriever
Dette er jo rasen jeg har nå. Selv har jeg jo jaktgolden, altså jaktvarianten av rasen. Den er smekrere, lettere, mer aktiv, mer fokusert og mer samarbeidsvillig. Denne rasen passer meg utrolig bra, jeg er blitt vant til rasen- jeg liker det jeg ser i rasen. Den har lite lyd, den har god avknapp(alt må øves på) den har lite skarphet i seg, virker gjennomsnittlig god mentalt, glad i mennesker, og dum nok til at den er enkel i hverdagen:)
Den har tålig god fysikk, her kunne nok det vært gjort bedre- særlig med steile fronter. Kommet mer sykdommer, men siden jeg fikk rasen for 11 år siden har den eksplodert- og det har nok vært litt hurramegrundt parringer, og gått litt fort i svingene. Det har ført til litt ymse rusk, tette linjer i avlen, og at varianten jakt nesten har delt seg selv i to.
Men det som er topp med de er: godt fokus, villig til å jobbe med fører, aktive, men skal ha god avknapp, myke men ikke underdaninge. Dumme så de er enkle i hverdagen. Med det så mener jeg litt flåsete sagt at de er enkle å håndtere, de har ikke de store dillene som må jobbes med. De elsker livet, og går på med et smil. De kan slite noe med stress, dårlig impulskontroll, matvrak eller omvendt, og de kan være mye bikkje rett og slett.
Labrador
Var jo det jeg egentlig skulle ha, men ingen ville selge til meg. Da jeg ikke kunne love at jeg skulle være aktiv på jakt. Fremdeles en rase som vurderes. Jeg må vel si at jeg foretrekker jaktvarianten hvertfall kroppsmessig, jeg synes show varianten er blitt nærmest en karikatur på en labrador som skal brukes aktivt. Jeg liker tilnærmingen til livet, alt er gøy- alt kan skje. De er gøyale, aktive, gærne, og med på alt. Det jeg savner på show er fokus, de har dårlig samarbeid, de har elendig impulskontroll- og de er jo som små bulldosere der de kommer. Sjarmernde variant, men passer ikke meg som vil mer. De har også mye tett avl, og en god del sykdommer- synes det er mye ansvarsfraskrivelse hos oppdrettere.
Jaktvarianten er lettere, kjappere, smidigere. Søte, men virker mye mer alvorlig, mer på jobb, og fokuserte. Morsomme hunder, men jeg synes og har snakket med mange at det er mye mentale brister på mange av disse. Flere har også mye lyd. Det gjør at jeg må være ekstremt nøye på linjer og avl når jeg sjekker denne rasen. Men møtt noen få fine individere, men mange blir jeg desverre skuffet over.
Flat coated retriever
Jeg synes vel generelt de er litt for vimsete. Men jeg har truffet noen fantastiske individer som begynner å dra meg over til den mørke siden:) Fine hunder, liker at rasen ikke er delt, liker mye mentaliteten og gleden. Vet at det desverre også er mye sykdom, det må jeg ha i bakhodet.
De andre retriever variantene er ikke helt min stil, og jeg har derfor ikke vurdert noe særlig.
Puddel er en rase jeg har vurdert og har snakket med flere oppdrettere. Jeg blir litt redd for pelstellet, jeg synes også de kanskje er litt for fjasete ,og klovnete- har ikke det fokuset jeg er ute etter. Den ligger i bakhodet, men synes det er vanskelig å finne gode individere og oppdrettere.
Dalmatinere:
Det er jo litt min hjerterase, og jeg vurdere den fortløpende. Desverre nå selv etter ti år ute av rasen så ser jeg akkurat det samme som gjorde at jeg forlot rasen. Alt for tett avl på linjer, snakke bort sykdommer og plager, fremsnakker rasen på feil nivå(svær få dalmiser klarer å gå en kl 3 bane i lp- det høres ut som det er helt mulig å få til når man prater med dalmisfolk) Det er en herlig rase, men den trenger mye, har mye meninger, har mye lyd, kan ha jaktinstinkt, kan være ufine mot andre hunder, kan ha bristende mentalitet. Men en god smilende dalmatiner er faen meg noe av det kuleste som finnes. Kanskje en bonushund med tiden, men ikke pr nå.
Ble inspirert av en instagrammer, og tenkte det hørtes gøy ut. Lage meg en slags bingo med forskjellige ting jeg har lyst til å gjøre utover året som har med friluftsting å gjøre.
Men hva skulle jeg hatt med?
Først og fremst har jeg lyst til å ha med lage bål helt alene- det er en kjempebøyg for meg, og jeg vil så gjerne klare det. Så den må med.
Ser ut som jeg har masse jeg skal fremover:) Lurer på hva jeg klarer. For dere som er erfarne så er dette bare barnemat, men et sted må jeg begynne.
Det er jo alltid det med når en skal ha ny hund. Skal en ha rase eller ikke?
Jeg vil ha rase, jeg har hatt flere blandingsbikkjer. Både fine, dårlige, syke og friske. Det finnes bra blandingshunder, og det finnes dårlige- min erfaring at det er mye vanskeligere å vite hva en får, og hva som ligger bak. jeg har ikke vært veldig heldige med mine blandinger.
Så jeg har alltid hatt lyst på renraset hund, pga flere grunner. Jeg kan lese meg opp på linjer, tall, og historie på rasen. En kan også finne ut mye om oppdrettere- hva de liker, hvordan de ser rasen, hva de vektlegger, hva som er viktig for de. Jeg har brent meg på renrasede hunder også, det finnes mye rart der ute. Og det finnes gode folk som blander raser, og gode folk som vil gjøre det beste for rasen.
En må selv sette seg opp punkter for hva som er viktig, hva som er dine hovedpunkter, hva du vil vektlegge. Der vil alltid bli svakheter og styrker i hver hund- men en kan med mye informasjon gjøre det lettere å styre i riktig retning. Jeg er helt klar over at ingenting er sikkert, men jo mer vi vet- jo lettere er det å ta en god beslutning.
Derfor er jeg opptatt av linjer, bruk, hva de parres med, hva som ligger bak- fordi jeg vil ha mest mulig informasjon. Jeg må også vite hva som er mest gunstig for hver rase, og for meg som hunde eier.
Det finnes forskjellige ting jeg vil vektlegge på forskjellige hunderaser.
I neste innlegg skal jeg skrive litt om raser jeg liker, evt ikke skal ha. Litt for å rydde opp i mitt eget hode, og litt for å se om jeg går glipp av noe.
Jeg ønsker meg valp, men jeg ønsker meg også livet slik jeg kjenner det nå. Trygt, godt og gjennkjennelig. Uten de store bølgedalene. Men samtidig så er det litt traurig, litt kjedelig- litt for vanen.
Det er på en måte utrolig deilig å ha en godt voksen hund, som en går i tospann med. Det meste fungerer med blikk, eller få ord. Vi er godt samkjørte jeg og Prima. Jeg vet hva jeg trenger, hun vet hva jeg vil og ha.
På en annen måte kan det være litt kjedelig, for det skjer jo ikke så mye. Vi er så godt vant,at vi tusler i de samme sporene. Vi gjør mye av det samme, lærer ikke så mye nytt sammen- men vi er veldig gode sammen. Lite konflikt, krangling, vi kjenner våre styrker og svakheter. Vi fungere sammmen- det er enkelt.
Jeg stoler på henne, kan lese henne, hun har ikke så store overraskelser på lur lenger, jeg kjenner henne veldig godt, og ditto. Vi er som et gammelt ektepar som suser rundt hverandre, og bare er. Det er deilig og behagelig.
På en annen side så får jeg stadig overraskelser, forleden tisset hun i hallen vi trener i- aldri gjort før selv ikke som valp.
Hun kan også gi meg hjertebank, når hun får ørtene gangen går på trynet på glatta.
Hun kan være avvisende pga smerter, eller veldig klengete pga smerter.
Hun har fått dårligere hørsel, men har også fått selektiv hørsel
Hun elsker fremdeles å trene, men har så lite futt.
Hun velger meg fremdeles over det meste annet som finnes
Hun velger selv om hun vil spise eller ei, det har blitt mer opp og ned med matlysten i det siste.
Hun husker ting som vi ikke har trent på flere år, og gjør det med største selvfølge.
Hun er fremdeles en av de kuleste bikkjene jeg vet om
Vi har det så fint sammen, og vi har det så enkelt og forutsigbart- samtidig så skjer det nye ting som vi ikke har vært borti før.
OG allikavel vil jeg ha ny valp- for å oppleve noe helt nytt for første gang. Samtidig som dette vil bli min femte valp- og de er ikke så forskjellige…..
Menneskehjernen er kompleks- og rar.
Jeg innser at Prima begynner å bli gammel.
Siden i år, for nesten et år siden ble hun trolig påkjørt av en syklist i mørket(med vilje) og pådro seg en avrevet lårmuskel. Det tok en god stund før hun ble like god som før, eller helt ærlig. Hun ble aldri god igjen. Beinet er svakere, balansen er dårligere, musklene er dårligere og vanskeligere å bygge opp igjen. Hun er mye dårligere i balansen, og snubler mer, synes også at hun subber mer pga klørne hennes på bakbeina trengs ikke lenger å klippes.
Hun har ifølge behandleren sin, gode fine muskler, lite stivhet men har fått muskler som eldre får- lange seige.
Hun skjelver også mer i bakbeina på tur, uansett om det er hard eller lett tur.
Hun er også blitt mer frysen, nå er hun nedbarbert- og det fungerer så godt om sommeren. Men ho sliter mye mer på vinteren enn før. Til ogmed på natta må ho ha pysj for å ikke bli stiv på morran.
Hun er blitt enda mer opptatt av kos og nærkontakt.
Om mulig er hun blitt mer mammadalt, og hun er vanskeligere for andre å lufte og passe.
Hun er også blitt eldre på flere måter. Hun er vanskeligere å holde i vekt, hun varierer i appetitten. Hun er mye trettere nå enn før, sover mye mer. Holder ikke like lenger i trening, veldig trett etterpå- trenger gjerne en hviledag. På turer så legger ho seg gjerne til å sove- det har aldri skjedd før. Jeg har alltid irritert meg over at hun ikke evner å roe seg på tur, alltid bruker energi. Nå er det motsatt.
Forrige helg var vi på tur, og hun hadde kløv på en av dagene, men på hjemveien måtte jeg bære kløven- hun var sliten.
Før når hun var yngre så var alt under to timers tur, bare en kosetur. Nå er en times tur helt greit.
Men på andre måter er hun frisk som en fele, ho har humør, elsker å gå på tur, er med på alt. Like blid og glad. Like morsom og rar.
Men ho er blitt veldig gammel på under ett år. Jeg vurderer å roe ned med Prima- og vurdere valp til neste år. Om det vil funke er noe helt annet.
Nå kommer vinteren den verste tida for Prima, så jeg får se henne ann. Det er absolutt ikke snakk om bruk og kast. Prima er min bestevenn.
Men tankene går fremover. Og mye bakover, vi har så mange minner.
Hvordan tenker dere angående eldre hunder, ny valp osv??
Hva er deres erfaring??
