Sitter med en skikkelig flau, sår og skuffa følelse i kroppen.
Heldigvis er Prima bedre til å avreagere enn meg, så hun sover søtt. Jeg derimot sitter og slåss med masse følelser. Jeg hater å få null.De fleste som kjenner meg vet at det er noe jeg hater så mye at jeg kan spy. Og det har jeg gjort.
I går var det LP cup i klubben, og under over alle under, Prima feilet på avstandskommando- og fikk NULL. Jeg ble så sjokka når det skjedde at jeg lurte på om bikkja hadde blitt akutt døv og blind. Men neida… ho fungerte ho….bare ikke når jeg ville.
Endte med at jeg leverte ho til en treningskamerat, og stakk. Spydde litt i skauen, drelte til et tre, forbanna hele livet. Drittbikkja, jævla møkkaeier, faens univers… ja du skjønner tegninga. Alt kuliminerte i en stor null.
Og jeg er så ræva på avreagering at jeg snakke og så ikke til bikkja(nesten) resten av kvelden, jeg avskyr ho. Jepp, blir du sint nå??? Værsegod. Men det er bedre for alle parter at jeg holder meg vekk når jeg ser så sur.
Var det Prima sin feil???
Ja jeg synes kanskje ho kan ta litt feil, men mesteparten er selvfølgelig min feil. Og her ligger mye av problemet:
Jeg takler ikke null.
De som vil noe, kan ikke få null- for de har ingenting der å gjøre. De er ikke gode nok. Ergo er jeg ikke god nok. Jeg hadde aldri startet hvis jeg trodde jeg kunne få null.
Null er beviset for at du ikke er godt nok forberedt.
Null er beviset på at du rett og slett ikke er god nok.
For jeg forventet at dette skulle gå bra
Prima levde ikke opp til forventningene
Vi har prøvd å reparere en dårlig avstandskommando i det siste, og da med mindre avstand- kan være det.
Og så tar vi med den jeg vet er rett men som jeg avskyr:
Det er bare dyr vi jobber med, ikke roboter.
Men det store problemet her ikke egentlig at jeg fikk en null. Det er hva null resulterer i!
Det er det jeg må ta tak i. Akkurat nå er jeg bare som en vaskemaskin av følelser, hulter til bulter.
Nå har jeg lyst til å slutte med lydighet, alt av konkurranser- for en null er nederlag- FERDIG SNAKKA!!