Endelig er høsten kommet, fargene begynner å komme. Kulda kommer snikende, lufta blir klarere og alle er klare for å roe ned.

Høsten er favoritttida mi. Da er da jeg nyter turer i skog og mark best. Ingen mygg, ikke så varmt, utrolige vakre farger og en klarhet i lufta. Tror Prima også koser seg, det er ikke fullt så varmt- da kan vi ta lengere turer.

Ellers har jeg jo fått litt påpakning på at Prima er litt lubben, men med mer mosjon og ingen båndtvang har hun gått ned- og veier nå 21 kg.

Vi har også hatt noen fine turer med venner, både på fjellet og i naturen vår ellers. Veldig deilig å få lufta oss litt.

Må innrømme jeg ble litt paff over reaksjonen på forrige innlegg. Jeg tror det slo en gjenklang. Det er ikke politisk korrekt å bli skuffet over hunden, og ei seg selv. Det er jo bare morro.
Men jeg er så ærlig at jeg innrømmer at jeg blir skuffet over at treningspartneren min skuffa meg. At det vi har trent og jobbet for gikk i dass. Sånn er jeg bare.
Og hvis det at jeg er skuffet og lei over hunden min noen timer gjør meg til en dårlig hunde eier så er det helt greit.
Jeg tviler på at Prima merket så veldig mye til det, og har ikke blitt merket at det etterpå. Så jeg kommer sikkert til å gjøre det samme flere ganger. Mest fordi jeg er slik, selv om det er noe jeg jobber med, men også fordi jeg trolig kommer til å bli skuffet i konkurranser i fremtiden også.

Folk ble også forurettet over at de trodde at jeg dro alle over samme kam, og mente at alle som får null ikke er gode nok. Kunne ikke vært mer feil, og jeg tidevis beundrer folk som går på med krum hals etter skuffelser. At de tror jeg ser ned på andre sitter mellom ørene på seg selv, og er noe de selv må jobbe med.

Selv er jeg en perfeksjonist, og vil alltid gjøre mitt beste i konkurranse. Vi er alle forskjellige. Jeg fikk påpekt at hvorfor gadd jeg å konkurrere hvis det det var så ille. Det er ikke ILLE å KONKURERRE- det er ILLE å TAPE/DISKE/FÅ NULL!!
Det er en vesentlig forskjell.
Jeg tror ikke Northug eller andre store vinnere tenker annerledes. Så jeg kommer til å forsette å konkurrere, selv om jeg har fått meg en trøkk, og ja jeg merker det.

Og jeg har fått meg en trøkk. Jeg er ferdig med nullen, men det sitter fremdeles i kroppen. Det mentale har fått seg en skikkelig trøkk, og jeg er usikker og sårbar. Og tilliten til Prima er blitt svakere, så vi har masse å jobbe med fremover.
Prima er fremdeles Prima

Men jeg kjenner det er godt å bare gå tur, og nyte å være sammen- det er vi aller beste på

We’ll be back!!

Del dette innlegget: on Twitter on Facebook on Google+