Jeg pratet lenge med en jeg trente med for flere år siden, og hun har siden da fått seg ny hund- og blitt aktiv i konkurransemiljøet. Hun fortalte at hun det smarteste hun har gjort noen gang var å bytte hundeklubb, og treningsgjeng. Hun var blitt bedre, hun synes det var gøyere og hun har fått gleden igjen.
Så hva var feil med den forrige?
Vel det var et ekstremt konkurransemiljø, det var lite rom for bare trening og kos. Hvis en ikke presterte så var det ikke verdt å bruke tiden på en. Det var også en tone dere som var ufin. Det var mye drittslenging, og flere som aktivt gikk inn for å prate dritt og prate ned andre før en skulle i ringen.
Kjenningen min sa at hun trivdes ikke med det. Hun likte seg bedre der hun var nå, med teamfølelse og støtte hele veien.
Jeg har selv vært på flere kurs, og hvor det gang på gang blir dratt frem hvor viktig det er er å støtte hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre.
Fikk en aha opplevelse nettopp. Jeg liker at hvis jeg ber om hjelp, så kan en gjerne komme med konstruktiv kritikk, og tips til hvordan jeg kan bli bedre. Ros er jeg ikke så opptatt av- ros gjør meg ikke bedre.
Men noen jeg trener med, synes det var demotiverende med kritikken, helt omvendt av meg. Spennende, og viktig at vi vet slikt om treningsvennene våre.
Når vi var på kurs, så ble vi spurt om hvor vi ville rangere det å konkurrere fra 5-10. Jeg svarte 6. Jeg hater det enkelt og greit. Men det er en nødvendighet for å måle om jeg blir bedre, og om jeg kan oppnå målene mine. Flere av de andre var oppå 9 tallet, dit kommer aldri jeg. Klarer heller ikke se hva som er så gildt med det at det er verdt en 9èr. Men hver sin lyst.
Men vi er forskjellige, og fungerer ulikt i ulike settinger- sånn vil det alltid være.
Vi er like ulike som hundene vi trener er ulike, og slik vil det alltid være.
Det er vanskelig, og tidevis tøft å se andre som er så mye bedre enn seg selv, og som alltid klarer målene sine- det synes jeg er demotiverende. Men de trener: bedre, mer , konkurrerer mer og vil mer. Da må jo jeg bare jobbe enda hardere for å slå de- ikke sant?
Vi er også ulike i hvordan vi pepper oss opp, og forbereder oss mentalt. Jeg er nok den stille typen som går inn i meg selv, og bruker mye tid og krefter. Andre er mer utadvendt og er rappe i kjeften. Selv får jeg litt følelse når jeg ser slike folk at de ligner litt på en litt barnslig Trump, med rufsete tupe og bleie på- like teit.
Jeg merker meg også at jo flinkere enn er, jo mindre viktig er det å brøle høyt om det, og brøle høyt til andre eller prate andre ned. Dette gjelder i flere grener, og idretter. Men vi er alle forskjellige, og det må en ta høyde for. Men skal en tåle å bli pratet dritt til fordi andre trenger det? Skal en gi kritikk til andre fordi en selv tåler å høre det? Skal en gjøre sine treningsvenner bedre?-eller demotivere dem?
Vi er alle forskjellige, vi trenger vel alle å bli sett, hjulpet og pushet. Så får en heller si ifra hvis noen går over grensene..Det er lov å si NEI. Like mye som det er lov å si JA TAKK.
Gleder meg til å følge min gamle treningskompis videre på ferden,og bra at hun nå trives.