Jeg sitter på kafe etter en hektisk runde i byen, det er godt å sitte ned, det var akkurat det jeg trengte. Jeg lener meg tilbake, og lar blikket gli over menneskene i kafen.
Et par bord lenger borte sitter to menn med hver sin kaffekopp, og snakker sammen. Kan tenke meg de jobber på kontor el. De ser velstelte, lykkelige ut, fornøyde menn i 40 års alderen. De er helt oppslukt i samtalen seg imellom
Der reiser den ene seg, tar med begge koppene, og går til disken for å hente mer kaffe. Jeg følger den grå jakken med øynene. Når jeg ser tilbake på han som sitter igjen, så støkker jeg. “Masken” er som strøket av ham. Trett stryker han hånden over øynene, og jeg ser en helt annen mann. En sliten, bekymret, og fortvilet mann.
Det har tatt litt tid med kaffen, men nå er den andre mannen kommet tilbake. Og klikk! “Masken” er tilbake på plass. Smilende tar han imot koppen, og fortsetter samtalen
ER vi ikke mange som er slik? Våger du? Å ta av masken?
Fritt kopiert av Eli Haugen