Føles som en evighet, men det er jo ikke lenge siden- faktisk under året. Tenk at vi har vært så nye for hverandre, og at alt har vært så nytt og friskt.

På onsdag ble det ikke blodspor, matmor hadde feber og var generelt sliten.
Prima var sliten, merket det på hele henne. Hun vil sove mye, har lite matlyst og er litt pipete. Mistenker litt at det kanskje kan være noe innbilt- men bare overser det.
Så vi slappet av igår, var deilig.

Tenk at de har vært så små, lille gærningene våre.

Idag har varmet kommet igjen for fullt, og Prima liker det ikke- hun plages. Vil helst ligge inne, og er generelt slapp. Vil ikke spise idag heller. Puster dypt med magen, og tenker at jeg gir ho noen dager uten for så stiger vel matlysta.
Det blir heller ikke kurs idag, det er dumt men sånn er det. Jeg må ta vare på Prima, men også meg selv.

Men vi gir ikke opp, vi er spent på veien videre, og litt krøll på veien kan en jo bare forvente- denne gangen var det sykdom.
Men vi får glede oss over denne vakre høsten- den tegner til å bli vakker. Gleder meg til lange turer i vakker natur, gode opplevelser i naturen. Fine kurs med masse å lære, og gode treningskvelder med gode kompiser.

Dette er moren Supra med sin bror, herlig bilde som oppdretter har tatt.
Når jeg ser tilbake har vi kommet så utrolig langt på så utrolig kort tid.Vi er ikke klare for konkurranser ennå- jeg har høye krav til både meg selv og hunden. Det gjenstår MYE.

Men høsten skal nytes, og kanskje komme det gode nyheter før vi vet ordet av det.

Del dette innlegget: on Twitter on Facebook on Google+