Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)
Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:
Jeg skal VÅGE å TAPE
Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…
Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.
Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..
Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.
Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.
Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…
Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!
Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.
Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.
Tannvis gikk greit- phu.
Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.
Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.
Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.
Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.
Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.
Vi svaiet med i vinden ikke i mot.
Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.
Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!! Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.
Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.
We touched the sky!
Vi vant med 184 poeng.
Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.
Helt ærlig så er jeg forvirret selv.
Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.
Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.
Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.
Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!
