Jeg så på et program i går, hvor det ble tatt opp motivasjon, mentaltrening osv. Og hvor lite hjelp det faktisk er i disse, og at man blir lurt osv.
Først følte jeg meg faktisk truffet, og tenkte: jeg er jo en av disse. Og kanskje jeg er det.
Men jeg hevder ikke at livet ditt blir bedre, du blir rik, du får alt du vil ha e.l.
Jeg prøver bare å få deg til å ta tak i det som faktisk ofte er problemet: deg selv.
Vet for meg selv at jeg var det store problemet på stevner, hunden kunne det den skulle. Jeg ødela. Og jeg visste det. Jeg sa at jeg ødelegger for hunden min, nervene mine ødelegger for hunden min da jeg oppfører meg totalt annerledes. Jeg sa det høyt, men ante ikke hva jeg skulle til for å gjøre noe med det.
Og jeg dro på et foredrag, trolig et veldig likt et som det som ble rakket ned på i programmet- og det hjalp meg. Men er det kun blind tro som har fått meg hit?
Jeg mener selv at det er hard jobbing. Jeg tok tak i problemet, jeg delte det i mange småbiter- jobbet med hver bit( veldig ala bygge blokker i hundetrening) og puslet det sammen. Jeg fant ut at hvis jeg var mer forberedt, mer på alerten, mer fokusert og hadde orden på alt før jeg skulle i ringen- så hjalp det meg med å strukturere tankene og fokusere bedre.
Jeg tok også tak i tankene mine, og jobbet med de. Jeg laget meg mantra( selv om jeg ikke trodde på det), jeg prøvde å bevisstgjøre hvordan jeg pratet mot meg selv, og hvordan jeg så på meg selv- og ikke minst meg og Prima sammen. 
Og det fungerte. Men jeg gjorde alt arbeidet, jeg fikk bare vist hvordan man gjorde det. Så jeg gikk til fjellet selv, og klatret det. Og jeg lærte et par viktige dumme ting også.
Du kan bli for fokusert. Jeg jobbet så med tanker og mantraer at jeg til slutt var helt utslitt, overgitt og lei. For meg ble det negativt å gå å tenke på dette hele tiden, jeg ble sliten. Det hjalp ingenting at jeg feks sa: Du kan bare bli bedre og bedre – til meg selv flere ganger om dagen. Jeg ble utslitt av det. Og jeg ble også sliten av tanken: en eller annen gang må jo dette slå tilbake på meg selv, jeg kommer til å feile så. Og så dårlig samvittighet- ja men du tenker ikke hardt nok, ikke nok.
Løsningen min ble å legge hele greia vekk, puste dypt ut. Og bare være( se der – en klisje:) Når jeg ikke skal gå stevner.
Men jeg vet hvordan jeg skal tenke og trene foran et stevne, og hvordan jeg skal legge opp så jeg tror jeg lykkes. Jeg har også fått utfordret meg på mine negative tankeganger, og jeg innrømmer at jeg er like redd og frustrert over å feile nå som før. Men jeg vet også at med mine forberedelser til stevner- så er terskelen høyere for at det går bra.
Ja jeg tror at det er mange ting der ute som kan spille hjernen en puss. Men jeg tror også vi selv også kan spille vår egen hjerne et puss eller to- og klare å bli bedre.
Og siden jeg snart skal på stevne,så er det på tide å klatre litt igjen. Denne gangen er fjellet ekstra sleipt, vanskelig og hardt. Jeg gruer meg litt. Men jeg vet hva jeg har i klatresekken, og jeg vet jeg har klart det før.