Nå er løpetiden endelig over. Så utrolig deilig. Vi har fått trent utrolig lite disse nesten fire ukene det har pågått- og enda mindre i juli. Så nå har vi hatt trenings fri veldig lenge, og det som er dumt med det er at det er så vanskelig å starte opp igjen.

Vi har blitt slappe og late begge to, Prima er endog blitt tjukk.Matmor har alltid vært litt rund, så nå er det slanking på begge to:=)

Men i helga var vi på stevne. Hadde egentlig tenkt å ikke starte, da løpetida drøyde lenger enn forventa. Men jeg skulle være med som heiagjeng. På vei dit ble jeg utfordra på hvorfor jeg ikke starta- så da begynte tankeprosessen………

Og tenkte: hvorfor ikke gjør det du er redd for? Å starte uten kontroll, lite trening, lite forberedelse, og helt plutselig.

Jeg kjente på nervene, styggen på ryggen, kontrollfriken…… og starta okke som.

Hadde gitt streng beskjed til meg selv: jeg skulle være fornøyd med alt over 5.

For de som kjenner meg så vet dere at dette var rått

Så jeg dro til fjellet, klatret det og kom ned. Vi gjennomførte! Og det endte med at vi gjennomførte til en 2.plass med 179 poeng:)

Det var utrolig morro, og uventa. Og jeg vet nå at grunntreningen sitter- Prima vet hva jeg forventer av henne i øvelsene. Det som var litt minus var at jeg satt meg foran Prima.

Prima gjorde øvelsene fordi jeg ba henne om det, ikke fordi hun hadde lyst. Men allikavel så jobber hun, for et fantastisk vesen:) Utrolig bra gjort av en sliten hund. TAKK!

I buret lå hun som en drøm, kjempedeilig å vite at der fungere hun så utrolig bra.

Det var en veldig koselig dag med fine folk rundt ringen- sola brant i nakken og alt var kos.

Neste dag var det Rallystevne, og da var jeg litt mer: siden jeg starta i går så kan jeg vel gjør det i dag også?

Den natta slet jeg med tunge tanker, nerver og styggen på ryggen- det endte med at jeg gav styggen på ryggen en på tygga- og bestemte meg for å starte. Men høy i hatten var jeg ikke.

Vi ankom, og pga litt av hvert var det ikke full kontroll på ting og tang, litt kaos. Det likte ikke kontrollfriken i meg, og dommeren visste jeg hadde kjempevanskelige baner, det var agility på samme område- så styggen på ryggen var kommet tilbake selv med knekt kjeve, og utslåtte tenner:)

Men det var varmt, brifingen gikk sånn tålig. Banen var teknisk- det passer meg bedre enn sånn hu og hei baner- perfeksjonist som jeg er. Måtte be om hjelp av en venn for plutselig kunne jeg ikke regler eller skilt eller noen ting…..

Var ekstremt obs på at dommeren var på banen før jeg entret. Kom inn, kjente nervene strammet kroppen min- og gikk. Jeg kjente på nervene og at jeg ikke likte meg- men jeg var samtidig i bobla for jeg enset hverken publikum, eller dommer. Vi kom igjennom, Prima var kjempebra, noget ufokusert- men prøvde alt hun kunne. Glemte å belønne godt, og var helt pest etter opplevelsen. Men treningskameratene på utsida sa at jeg ikke hadde disket- da var alt greit. Disk er blitt min store greie nå. Livredd for disk, kjenner jeg er kvalm bare jeg skriver det.

Igjen var jeg fornøyd med å ha gjennomført, håpet og trodde på napp- og endte på 2.plass med 197 poeng. Utrolig fornøyd, og ikke så lite sjokket over både meg og Prima.

Igjen stekende sol, kjempefint med kjente å skravle med på utsida. Men det ble fryktelig mange lange timer- var veldig deilig å komme hjem. Totalt utslitte begge to.

Men for noen fjell vi klarte å overvinne:)

Del dette innlegget: on Twitter on Facebook on Google+