Det er noe eget med valp, og barn.Noe med det å være så inderlig til. Man lever så i nuet. Det er her og nå som gjelder, ikke så mye annet. De lever med hele seg. Det gjør vi mennesker også, men vi slutter med det. Vi glemmer ofte å leve i nuet, bare være til og nyte akkurat der man er. Vi er så løsningsorienterte, ser så langt frem. Og ofte langt tilbake, og drømmer om bedre tider. Om alt som var, men nå er det for sent. De drømmene vi hadde da, er kanskje ikke realisert- de ble kanskje aldri noe av. Det livet vi ville ha, ble aldri det livet vi fikk. Det vi ønsket oss, gikk aldri i oppfyllelse, det var svant hen.
Vi ser spent mot framtiden, for kanskje der vil være ønsker oppfylles, eller vil de knuses og drømmene atter en gang bare være drømmer.
Vi burde se på fremtiden med åpent sinn, med nysgjerrighet og ønske om å utforske- som en liten valp, eller barn.. Smake på livet, ta det på strak arm, og snuse ut i lufta etter nye eventyr.
Jula burde være et eventyr, en historie som vil minnes og fortelles år etter år. Minner vi verdsetter, og gjemmer i hjertene våre som kostelige skatter. Familien er samlet, og man føler seg omgitt av kjærlighet og lykke. Varmen en kjenner kommer like gjerne fra peisen, som fra gleden i hjertet.
Men det finnes mørke også her, og det finnes mange av dem som ikke føler at julen er et eventyr, men mer som et mareritt. Noe en ser frem mot med sorg i hjerte,og klump i magen- og det beste som kan skje er at jula snart er over.
Det er lett å glemme at selv de små, de uforferdede, de eventyrlystne, de optimistiske, de som ikke vet bedre- kan blir fordervet og ødelagt.