Det sniker seg frem som en sleip slange, stille, nærmest forførisk glir den inn og ut av bevisstheten..Jeg kan ligge å vri meg i senga, kjenne tyngden av den, lukten av den og vite at imorgen å jeg stå opp å kjempe mot den igjen….
Jeg kan stå mot speilet, og si høyt ut i lufta: dette klarer jeg, prøver å gjøre røsten min bestem og sterk, overbevisende, klar og full av mot. Øynene som møter meg er redde, ubesluttsomme og fulle av mistenksomhet… sakte forsvinner stemmen…Hører hjerte banke, irriterende, dom,dom,dom,dom,dom,dom,dom sier det….
Jeg har meldt meg på stevne…..
???
Så modig du er som tross alt starter ?
Min løsning ble å tenke « jeg MÅ jo ikke starte».
Så fra jeg meldte meg på stevne, så tenkte jeg det. Hver gang jeg kjente jeg ble nervøs, når jeg pakket alt i bilen og skulle kjøre til stevneplassen, så tenkte jeg det. Og jeg har latt være å starte, selv om jeg var på stevneplassen med hunden; For å vise meg selv at det er mitt eget valg om jeg vil starte! Nå er jeg ikke nervøs lenger; jeg MÅ jo ikke starte ? Det er jeg som bestemmer/har kontrollen
Det er mye sant i det. Og jeg har lurt på å gjøre det samme, men har en lov til å være på stevneplass, og ikke starte? Jeg har fått beskjed om at det ikke er lov…
I følge reglene skal man ikke gjøre dette. Men jeg har aldri opplevd at det har vært noen kommentar på det. De kan jo tross alt ikke tvinge meg til å starte ?? (jeg kan jo være «ikke helt i form» eller lignende)
E tror ikke det hadde glidd greit for de jeg reiser med… så jeg får nok pønske ut noe annet..
Og så blir jo den store utfordringer å klare å styre det mentale… og få skikk på vofsen..