Er det nødvendig?

30. september 2018 evy 1 kommentar

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
Det er lov å være god
hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

21. september 2018 Vidar Hoel 3 kommentarer

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!”

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele. Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

“Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!”

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som “gjør det han må”. Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

“Husk at hundetrening skal være gøy!” Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Kurs

18. september 2018 evy Legg igjen en kommentar

Vi har gått kurs i høst, og det var utrolig deilig. Virkelig herlig å være på kurs igjen. Veldig spennende med nye kursholdere og annet opplegg.

Verdens snilleste pappa har laget ny trapp ned til hagen, malt og fikset verandan min. Deilig med snill familie.

Men tilbake til kurset. Vi har hatt mye grunntrening, som er så viktig og så enkelt å glemme.

Som å trene på inngang til banen, eller transportene og kjeding- kjempeviktige ting.

Selv søte prinsesser trenger å trene på de enkelte momentene i en øvelse- også en ting vi er dårlige på. Dette kurset har satt fokus på akkurat det vi trenger.

Vi har også kommet et stykke på vei med neseprøven.

Jeg har jo slitt med at hun først og fremst har herpa alt som minner om neseprøver el… så da var første punkt å få henne til å holde fast uten tygg, eller tull. Det gikk (etter en stund, tar litt tid å få omvendt slike divaer:)

men jeg hadde jo ikke fått orden på søksdelen som er den viktigste.

Vel jeg begynte med frysmarkering, og tenkte at denne gangen skulle jeg fanden døtte meg ta det skikkelig ut.

For vi har prøvd før, og både jeg og Prima har lite tålmodighet til sånt…..(host)

Men jeg begynte med nesdytt på pinnen rett foran nesen, så lenger og lenger unna. Så begynte jeg å kreve at hun skulle ha frysmarkering. Så etter noen runder på gulvet med dagsrevyen så ble det å senke den lavere og lavere mot gulvet. Nå har jeg frysmarkering på gulvet foran tv med dagsrevyen på. Jeg har det ikke på verandan……

Fikk tatt en økt på kurset igår, og etter litt om litt fant jeg ut at jeg måtte gå langt tilbake, og gjøre det mye enklere- men vi fikk noen få men gode frysmarkeringer.

Vi har masse igjen,og vi har ikke øvd allverdens. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har øvd mer på rallyen- noe som har lønt seg.

Men jeg har blitt veldig obs på hvor viktig grunntrening er, og hvor jeg har slurvet i treningen- noe som er vel så viktig.

Snart er det stevne igjen, denne gangen skal jeg prøve å kose meg.

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

14. september 2018 evy Legg igjen en kommentar

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima, over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?

Høsten og planer fremover

11. september 2018 evy Legg igjen en kommentar

Akkurat nå ligger jeg syk, men da får man ikke trent så mye, men man får desto mer tenkt.

og jeg liker å lage planer, jeg er ikke alltid like god på å planlegge, og hvertfall ikke gennomføre(alltid, noen ganger er jeg flink).

Men jeg har alltid hovedplaner, og de er ikke spikret- jeg kan forandre og velge andre ting.

Men ting jeg har lyst til, og håper jeg får gjennomført noen av dem:

Kurs i konkurranselydighet- det holder jeg på med nå. Og det er mest grunntrening vi jobber med, men er jo ofte det som brister først. Veldig bra kurs.

Få til neseprøven, nå har jeg fått til frysmarkering, men vi er ikke inne på 80% enda- men vi er igang.

Ruta jobber vi også med, den har falt sammen.

Lineføringen er jo helt elendig, og den må jeg ta tak i- MEN Prima er igjen veldig stiv i ryggen- så det må ordnes først. Kjenner at jeg har litt flau smak i munnen av at jeg ikke har oppdaget det før.

Så mer balansetrening, løpe løs i skogen, enda mer bading og styrking av rygg med kløving.

Jeg skal på to store kurs i høst, det ene med Siv Svendsen- gleder meg vilt:)

Jeg har visst sagt høyt at jeg skal starte i kl 3 tidlig neste år….. denne må jeg tenke litt på kjenner jeg. Hjalp ikke at jeg fikk vite noen nye regler jeg ikke var helt klar over… da mista jeg motivasjonen. ( men vi kan jo ikke gi oss nå)

Vi har to rallystevner i høst, det blir spennende- håper å nå et mål til. Vi må trene hardere enn i det siste.

Håper å få plass på innetrening i høst. Skal også være instruktør, både gøy og spennende.

Har også lyst til å spore mer, men så var det tida ja.

Vi skal hvertfall kose oss- nå kommer jo høsten. Er jo så vakre farger:)

Hva slags planer har du i høst?

Rottweiler utstilling i Stokke

9. september 2018 evy Legg igjen en kommentar

Jeg var med som maskot forrige helg for å støtte og heie på klubbvenner.

Det var lp stevne, men også Siegershow og klubbmesterskap for rottweilere, og siden jeg hadde mye med rottiser å gjøre noe noen år tilbake var det koselig å få sett litt på rasen igjen.

Tok noen bilder, her kommer et bilderras