Sorg er personlig, og derfor vil det variere i både lengde, intensitet og utrykk.
Noen bruker lang tid, noen bruker kort tid. Det er ingen fasit. Og det har ikke så mye å si om det er et mennesket eller et dyr. Sorg gjelder det meste.
Siden jeg har mistet Prima har jeg hørt masse rart:
Slapp av, det er bare ei bikkje
Godt du har ferie, for du får ikke sykemelding for døde dyr vettdu
Så, så- det går over i løpet av ei uke.
Du har jo fått deg ny valp, da har du jo noe å glede deg over
Ja, skjønner at du er lei deg, men det var jo ikke et barn/ektefelle el
Uff, det er leit. Jeg mista jo et armbånd herforleden, det savner jeg veldig.
Folk mister barn/partnere eller familie i selvmord- du valgte å ta livet av hunden din.
Som sagt sorg er personlig, og vi reagere ulikt, og det er helt greit. Din sorg er din sorg, og du skal få sørge, ikke unnskyld sorgen din eller oppførselsen din- det er din sorg(sagt av et fint menneske til meg)
Som regel er nettene verst, da kommer tankene og savnet. Savnet etter å ha ho nære, hviske de tunge tanken til, vite at noen er der for meg. At vi hører sammen.
Savner lydene, lukta, pelsen, øynene, gleden, livslysten at ho alltid var der for meg.
Savner at jeg kunne gi ho restene etter maten, at ho alltid bare var der. At vi forsto hverandre- at vi var som familie.
Sorgen har gjort meg nummen og egosentrisk- men jeg skal ikke unnskylde det- sorgen gjør meg slik.
Sorgen har også mange ansikt- nattens halvkvalte hulk, såre hyl, tårer som nesten kommer, dype sukk, søvnløshet, nummenhet, smilet og attitude jeg kler meg i når jeg er sammen med andre. Steinen i magen når jeg får et minne, eller følelse. Smilet over solen, i smakene av jordbær- vi delt alltid.
Så husk det, sorg er personlig og din. Ingen vet mer enn det.
Og for alle dere som kommenterer, sender mld og spør:
Så grusomt- men hva skjedde ?? Hvorfor??
Ho var 11, helsa var dårlig- derfor.