Advent betyr å vente… og jeg venter på masse.

Mer livsglede, mer overskudd, mer glede i hverdagen. Jeg kommer aldri igjen vente med å glede meg til å se Prima igjen- sorgen er rå og stor i disse dager. Vet ikke helt hvorfor, men vondt er det uansett. Og jeg føler at jeg er elendig hundeeier for den hunden jeg faktisk har. Er sliten,sur og meggete.

Hjelper ikke at hun definitivt ender opp på slemme listen til nissen…sukk. Sånn er det med unghund, og sånn visst jeg det ville bli.

Men ho er en enkel og fin hund, veldig god på jakttrening, og er en enkel lite masete hund. Jeg er bare veldig sliten, og klarer liksom ikke se den fine hunden jeg har framfor meg- synd.

Snart er det jul, det er min minst likte høytid, synes det bare er mas, stress og rotete kaos. Men advent synes jeg er litt koselig.

Jeg prøver å nyte den, og har tenkt å ha en koselig jule feiring helt alene, god mat, god bok, og rolig kveld. Kanskje en lang tur i skogen først.

Så akkurat nå er livet litt æsj, sånn er livet. Vi får håpe det lysner snart.