Lykke for Prima er vann, bade i vann, leke i vann, hente ting i vann, leke med vann. Lykke for meg er å ta bilder av vann, hund i vann, vann i hund- så på disse bildene er vi lykkelige begge to:)
Stikkordarkiv: bilder
Litt rusten
I går heiv vi oss med på lydighetstrening, og jommen viste det seg at det trengte vi.
Lineføringen og fvf var rustne greier, dårlig posisjon, og ufokusert.
Fikk noen fine stå under marsj- prøvde med å ha leke bak, men suget ble for stort, så skal prøve med godbit i stedet.
Dekk fra holdt- er grei, men hun legger seg skeivt, vet ikke hvor mye jeg gidder å jobbe med det.
Fellesdekken var nydelig, og dekk med forstyrrelser- herlig at det fremdeles sitter.
Avstand- nja mye bra men jeg må varierer avstanden til henne.
Ellers en gøyal trening, med mye humor og godt humør.
Prima fikk leke heftig og rått med en treningsvenninne- sånt liker Primaer!
En sliten, lykkelig Prima og matmor i går kveld altså.
Søstrene
Søstrene Bonus og Prima
De var veldig like på mange områder, og ganske ulike på andre.
Men jeg kjenner jeg er veldig fornøyd med Prima, min Prima er prima.
Hun veier nå 22,5kg, ikke så veldig muskuløs ennå- men det kommer.
Fotokonkurranse
Skal sende inn til fotokonkurranse, er ingen emner- og en kan sende inn fem bilder. Så HJELP!!!!
Hvilke skal jeg sende inn??
Dalmatiner versus golden retriever(jaktvarianten)
Jeg har blitt bedt om å skrive denne bloggen i flere år. Men følte jeg måtte ha mer erfaring under beltet før jeg bega meg ut på dette. Først og fremst- dette er subjektivt skrevet, mine erfaringer!!
Pels:
Dalmatineren har kort pels, som røyter konstant. Hvite og svarte/brune hår overalt, som setter seg overalt, og setter seg fast overalt.
Golden røyter ikke hele tiden, men når du røyter jisses så mye pels som kommer av. Og det er pelsstell involvert, en må passe på kladder bak ører og ben. Og de blir ofte våte, sølete og drar meg seg mye møkk og sand inn.
Her er min Tequila brun og hvit dalmatiner.
Kropp:
Dalmatineren er høyere og lengere enn de fleste goldentisper. Personlig synes jeg dalmatinren er blitt for grov og stor de siste årene, synes også ryggen er blitt for lang.
Golden: Mindre og smalere, dog må ikke ryggen bli for lang her heller.
Jeg merker veldig godt forskjell på måten å bevege seg, og hvordan det virker inn.
Dalmatiner: klossete som valper, brukte lang tid på gode effektive bevegelser, men var utrolig utholdene særlig i trav.
Golden: var utrolig god på kroppsbeherskelse tidlig, har en utrolig kroppsbeherskelse, og beveger seg utrolig godt i terrenget.
Valpetiden:
Dalmatiner: tålig enkle hunder, trenger å blir aktivisert, og grundig sosialisert og miljøtrent. Trenger fysisk mosjon gjerne med litt utfordringer.
Golden: aktiv, enkel hund med gåpåvilje og stor nysgjerrighet. Måtte få fysisk og psykisk utfordringer tidlig.
Supra og hennes bror, bildet lånt fra Renate Lund sin side.
Trening:
Mental trening:
Dalmatiner: trenger noe, men er viktigst med hverdagslydighet. Litt triks og korte økter synes de er gøye. Klikkertrening og shaping fungerer som ofte god på disse rasene. De blir lett leie, eller har for lavt intensitetsnivå til at det er lett å trene opp til høyere klasser. De kan ofte bikke over i stress hvis de blir for frustrerte. Treninger de ofte fungere godt i er: spor, sykling, ski og jogging. De kan fungere i de fleste sporter i de lavere nivå, men en trenger mye tålmodighet og oppfinnsomhet. Utfordrende er det også:) Disse hundene trenger ikke så mye mental trening, men de trives med noe å gjøre. Dog synes jeg på et vis at dalmatineren er smartere, de fundere litt mer, og elsker problemløsninger.
Golden: Her kreves det at en mentaltrener hunden, lar den bruke hodet. Det er også viktig å med en gang en får de som valp lærer de forskjell på hvile og arbeid. Ro ned tegn til stress- det får du igjen for. Hverdagslydighet er viktig her også, men det er svært viktig at denne rasen får mer enn det. De fungerer i de fleste hundesporter, og kan også hevde seg på høyere nivå. De er kjappe, lettlærte, men kan kan av og til bli litt for heftige , litt mye armer og bein. Disse hundene trenger og behøver å få brukt hodet.De er litt enklere, er de innafor gitter ja da er vel verden slik, en dalmis hadde ikke gitt seg så lett.
Fysisk mosjon:
Dalmatiner: jeg synes at de minimum trenger 1 time god kraftig times mosjon hver dag, og småturer i tillegg. De elsker å bevege seg, og har med rett trening en god fysikk som kan brukes til både trekking og kløving. Det er vakkert med en godt muskulert dalmatiner
Golden:
Dette er jo jaktvarianten og de krever mosjon. De elsker å bevege seg, å liker å bruke seg. De kan fint brukes til både kløv og trekk. De har kanskje ikke den laaange utholdenheten som har i prikkedyra, men det er de heller ikke avlet for. Men de trenger mye og kraftig mosjon.
Psyken:
Dalmatineren synes jeg er grei nok. Ville gjerne hatt de litt mer runde i hode, de trenger mye og god miljøtrening. De er utrolig lojale, borrelåshunder. Følger deg som en skygge, og elsker kroppskontakt. Veldig kjælne. Det kan varierere hvor følsomme de er, og de fungerer dårlig med fysisk avstraffelse. De elsker unger, og er flinke med barn. De er gode vakthunder, og passer godt på. De kan lett gå opp i stress og frustrasjon. Tåler godt dager med roligere tempo.
Golden: Føler de er rundere og tåler mer av alt. De er mer nysgjerrige og på. Jeg trodde jo at jeg ikke fikk en borrelåshund da min lille valp som 8 uker la seg ut i hagen alene og sov imørket. Hun er per nå borrelåshund, men dette varierer. De er menneskekjære, og liker å være sosiale,være sammen med familien. De er flinke med barn, men kan bli litt vel entusiastiske:) Fungerer ikke som vakthunder, elsker alle. Viktig å jobbe med at en ikke trenger å hilse på alt en ser. De tåler dårligere å ligge til pynt over lengere tid.
Personlighet:
Det er uten tvil noe helt eget med et prikkedyr, de har en spesiell personlighet, som du enten liker eller ikke. Og jeg elsker smilet deres, det er vel det jeg savner mest, smilet.
Golden:
De er skjønne, smarte og sjarmerende, og noe enkle. De er enkle og greie hunder. Litt mer av alt på jaktvarianten:)
Tur:
Dalmatiner: elsker å gå turer, enkel å grei å ha med, har kort radius( noen kan ha jaktinstinkt) veldig glad i ha noe å gjøre på tur. Tåler ikke kulde, eller å bli våt særlig godt.
Golden: elsker å gå tur, enkel å ha med på tur.Elsker å ha noe å gjøre.Har stor radius på tur, mye jaktinstinkt, viktig å ha kontroll. Blir som alltid våt og sølete på tur, tåler det meste av vær.
Sykdom:
Dalmatiner: ikke uvanlig med hudproblemer og allergi. Leddproblemer tror jeg er økende. Mye linjeavl og tette linjer. Vær veldig obs på linjer og oppdrettere.
Golden: kan være hudproblemer og allergi. Kan være mye stress på linjene, eller litt veike individer. Er blitt en populær rase vær obs på linjer og oppdrettere.
Kort oppsummert :
Dalmatiner: en fin selskapshund og familiehund. Liker og trives med mye mosjon, trenger ikke så mye mentalttrening, liker å være med i flokken.
Golden: Fungerer ikke som familiehund, den trenger så mye mer. Trenger mye mosjon og mentalt trening. Må være med i flokken.
To fine raser til hvert sitt bruk. Men begge raser som trenger mye på hver sin måte.
Er glad for å ha møtte så mange av begge rasene- om det blir en av rasene igjen får tiden vise.
Den lille spiren
I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett
.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.
Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.
Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.
Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)
Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.
Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.
Men på kurs måtte vi jo:)
Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter. Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!
Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.
Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?
Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.
Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?
Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?
Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!
For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke. Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.
Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!
Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)
Påskekos
Som dere kommer til å se av bildene, har vi hatt mye kos i påska. Veldig lite trening, er litt deilig det også:)
Vi var på en kjempetur til Assev med en venninne, der vi grillet, kjaddet og koste oss- herlig tur.
Fantastisk påske vi har hatt med nesten bare fint vær, skikkelig vårfølelse har vi hatt. Alle turene ble ikke like lange, men vi var veldig flinke med kosen på tur.
Vi var også på tur med noen andre venner, tre bikkjer, fem mennesker. Gikk utrolig greit, og alle koste seg. Prima gikk med kløv, og fikk brukt seg litt. Det elsker hun. Kjempefin tur i noget vått terreng, men med sol, venner og et bål så går alt greit.
Håper snart vi får til en tur til, for dette var morro.
Vi tok også en sykkeltur til en venninne, og jobbet Prima med å holde seg i ro- det gikk tålig. Det hjalp når dåreblikket fikk en tur:)
Så syklet vi hjem.
I begynnelsen er det himla greit å dele opp sykkelturen i små biter, så sparer en kondis og poter:)
Det har også blitt mye påskegodt, gode påskemiddager, krim- og tid med familie og venner. En fin påske.
Nå er det jommen godt vi begynner å trene igjen:)
Påske
Håper dere koser dere i påsken:)
Her har vi så langt hatt en fortreffelig påske.
Som dere ser har vi litt snø igjen, men det har smeltet masse de siste dagene med sol, og varmt vær. Vi har hatt mange fine turer, og kvikk lunsj hører med:) Må nyte de siste dagene her til fulle, rett over påska kommer båndtvangen- og det er så viktig at den overholdes.
Vi har også gått et stevne, og det største hinderet denne gangen var: Tenk om!
Så jeg måtte virkelig gå i meg selv, tenke igjennom hvorfor det skulle gå galt, hvorfor ikke. Hva måtte jeg huske på når det gikk bra, hva jeg skulle huske hvis ikke. Og at vi skulle huske å kose oss, ikke ta det så alvorlig- vi kunne ta det som trening. Men det kvernet mye i hodet mitt de siste dagene. Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv, og snakke høyt til meg selv.
Så når stevnedagen kom så var jeg slik:
Oi ja nå får jeg forbederede meg på å tape, eller kanskje vi har sjangs på de fem beste- skal jeg tørre å tenke den tanken? Ja hvorfor ikke, du kan jo være heldig. Nei forresten må ikke tenke slik da tror jeg jo at jeg er noe. Men vi har jo klart det i hallen før, og det er jo ikke et helt program. Men så kommer jo den og den dog den og den og den, og de har alle slått meg før- de er jo mye bedre. Nei, vi satser på å bli blant de ti beste- HÅPER IKKE DET KOMMER FLERE ENN TI( da kan jeg jo bli dårligere enn det).
Prima var våryr, og hoppet og spratt. Virket som hun hadde et fluebol i hue…. og det synes ikke jeg var positivt. Gikk en laang tur om morran, sa affirmasjonene mine høyt hele turen. jobbet, og så for å få en trøtt hund til stevne syklet jeg 9 km før jeg dro. Følte hun var i grei form, men ikke egentlig sliten. Hjalp ikke at hun oppførte seg som en kanin på speed når vi kom fram. Måtte jobbe med meg selv for å ikke bli irritert. Hadde ikke godfølelse, og de negative tankene kom. Prøvde å tenke positivt med at ja da tar vi det som trening!! Skule ned på kaninen!
Gjorde som vi pleier når jeg kom i hallen, varmet opp og da føltes hun ikke så gal allikavel. Jeg forsatte å jobbe med de teite tankene mine. Men bestemte meg vel for at vi prøvde alt vi hadde, kokte det for mye over, så fikk jeg bare legge henne ned mellom øvelsene og puste dypt.
Ble sittende å se på de andre, og heiane det var utrolig mye bra( hjalp det-nei) Like før vi skulle inn satt jeg lukket øynene og sa affirmasjonene mine- der og da følte jeg meg helt håpløs.
Vi skulle inn i to puljer,først tannvis og fellesdekk- der satset jeg på at det kom til å gå greit. Og det gikk greit:) Hun lå urolig, og jeg glemte å puste så ble kvalm…
inn i buret igjen, vente vente og vente- og de foran meg gjorde det bra. Phu. Forberedte meg, prøvde å puste rolig- tenke nøkterent.
Ut med oss, og Prima var på. Hun var akkurat så på at det var som gå med Prima på knivsegg- helt på grensen til at hun bikket over. Men vi har trolig fått igjen for treningen- for hun klarte det hun. Fikk litt høye skuldre etter lineføring da jeg følte jeg mista ho litt. Pusta godt ut, og fokuserte på neste øvelse- den klarte vi også.
Var veldig glad det ikke var fullt program idag, det tror jeg ikke hadde gått bra.
Så ble jeg sittende å se på de andre, puste litt. Og misunne de som har bikkjer som har så driv, men så fokuserte!! Det er vårt nye mål!!
Jeg håpet at det vi gjorde var bra nok til mitt første mål som var blant de fem beste. vi vant- det hadde jeg seriøst ikke tenkt at jeg kom til å klare. Enda mer utrolig var det at vi ble 3 beste sammenlagt i cupen- det var helt utrolig rart. Og jeg turde ikke gå offentlig ut med før etter en stund, da jeg var sikker på at det var en regnefeil.
For en PRIMA hund jeg har. Jeg tror aldri jeg har vært så sliten etter et stevne før.
Vi har også vært på fine turer med venner og treningskamerater- veldig koselig. Dog viste Prima seg fra en mer “juhu jeg har døve ører” side, men fin tur ble det.
Vi har vært i familiemiddag med masse unger, og jeg blir imponert over den vofsen altså.
Så vi har hatt en kjempefin påske så langt, så gleder vi oss til forsettelsen!
Våg å tap
Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)
Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:
Jeg skal VÅGE å TAPE
Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…
Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.
Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..
Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.
Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.
Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…
Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!
Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.
Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.
Tannvis gikk greit- phu.
Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.
Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.
Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.
Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.
Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.
Vi svaiet med i vinden ikke i mot.
Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.
Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!! Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.
Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.
We touched the sky!
Vi vant med 184 poeng.
Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.
Helt ærlig så er jeg forvirret selv.
Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.
Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.
Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.
Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!
What goes around, comes around
Et kjent ordtak som jommen har sin sannhetsgestalt.
Dette er tanker og grublerier jeg går igjennom etter foredraget med Wergård.
Hvordan oppfører vi oss på treninger og stevner.
Siden jeg skal tenke gjennom aspektene ved trening, så var dette et av de punktene jeg ble sittende og gruble på.
Hvordan oppfører jeg meg på stevner og trening- hvordan blir jeg oppfattet av andre?
Er jeg villig til å hjelpe?
Ja, det er jeg. Men jeg er også redd for å ikke ha nok kunnskap til å egentlig gi hjelp.
Men hjelp kommer jo i mange fasonger. Jeg og Prima er nok ganske gode på forstyrrelser- altså forstyrre andre;)
Så kommer til det jeg synes er vanskelig.
Er jeg flink til å be om hjelp, og er man flink til å tilby hjelp.?
Hvordan er jeg på stevner- ser jeg andre?
Hva hvis jeg gjør det bra, og andre gjør det svært dårlig- og det fører til at jeg vinner eller får en bedre plassering?
For det første jeg er svært uvant med å gjøre det bra på stevner.
Jeg føler med alle som sliter, for jeg kjenner følelsen så inderlig godt. Og det gir meg ingen glede å slå de. Jeg får bare vondt for de det går så dårlig for de.
Men dette er kanskje slik det er for alle. Man sitter på stevner, det er mange folk. Man sitter gjerne sammen med noen man kjenner, man følger med, klapper, kjadder osv. Men man får ikke pratet med alle, får ikke gratulert de som gjorde det bra osv. Godt vi har fjeseboka så en kan gi LIKES i ettertid:) Og før jeg selv skal i ringen er jeg dårlig til å se andre, jeg er for opptatt med mitt.
Og det skal sies, jeg synes folk på stevner har vært utrolig flink til å støtte hverandre, masse klapping og heiing. Det er gøy. Selv merker jeg lite til det når jeg er i bobla.
Det som kan slå beina under meg er, hviskingen. Den som du hører, men det er ikke meningen at du skal høre den.( og dette er like mye erfaringer fra utstillingsringen og andre stevneformer oppigjennom årene- det skjer overalt)
Den som ormer seg inn, og setter en liten tvil.
Gjorde jeg det virkelig bare bra, fordi banen var lett, lysforholdene var gode, jeg hadde mer tid til å trene, dommeren kjente meg, jeg hadde hund fra kjent oppdretter, jeg hadde dyrere utstyr, mer penger, bedre handler osv. Lista er lang, og den kommer alltid til å være der. Dette kommer alltid til å skje.
Jeg må jobbe med å tro på at det jeg gjorde var bra, og bra nok. Jeg ble dømt sånn ble det!!!
Wergård sa noe viktig:
Man blir bedre av å trene med de som er gode/best.
Så jeg må trene med folk som hjelper meg til å bli bedre, støtter meg til å bli bedre og gjør meg bedre- og sånn må jeg også være igjen.
Litt grublerier fra meg, og noe jeg kan gå tilbake til å lese på.