Jeg så på et program i går, hvor  det ble tatt opp motivasjon, mentaltrening osv.  Og hvor lite hjelp det faktisk er i disse, og at man blir lurt osv.

Først følte jeg meg faktisk truffet, og tenkte: jeg er jo en av disse. Og kanskje jeg er det.

Men jeg hevder ikke at livet ditt blir bedre, du blir rik, du får alt du vil ha e.l.

Jeg prøver bare å få deg til å ta tak i det som faktisk ofte er problemet: deg selv.

Vet for meg selv at jeg var det store problemet på stevner, hunden kunne det den skulle. Jeg ødela. Og jeg visste det. Jeg sa at jeg ødelegger for hunden min, nervene mine ødelegger for hunden min da jeg oppfører meg totalt annerledes. Jeg sa det høyt, men ante ikke hva jeg skulle til for å gjøre noe med det.

Og jeg dro på et foredrag, trolig et veldig likt et som det som ble rakket ned på i programmet- og det hjalp meg. Men er det kun blind tro som har fått meg hit?

Jeg mener selv at det er hard jobbing. Jeg tok tak i problemet, jeg delte det i mange småbiter- jobbet med hver bit( veldig ala bygge blokker i hundetrening) og puslet det sammen. Jeg fant ut at hvis jeg var mer forberedt, mer på alerten, mer fokusert og hadde orden på alt før jeg skulle i ringen- så hjalp det meg med å strukturere tankene og fokusere bedre.

Jeg tok også tak i tankene mine, og jobbet med de. Jeg laget meg mantra( selv om jeg ikke trodde på det), jeg prøvde å bevisstgjøre hvordan jeg pratet mot meg selv, og hvordan jeg så på meg selv- og ikke minst meg og Prima sammen. 

Og det fungerte. Men jeg gjorde alt arbeidet, jeg fikk bare vist hvordan man gjorde det. Så jeg gikk til fjellet selv, og klatret det. Og jeg lærte et par viktige dumme ting også.

Du kan bli for fokusert. Jeg jobbet så med tanker og mantraer at jeg til slutt var helt utslitt, overgitt og lei. For meg ble det negativt å gå å tenke på dette hele tiden, jeg ble sliten. Det hjalp ingenting at jeg feks sa: Du kan bare bli bedre og bedre – til meg selv flere ganger om dagen. Jeg ble utslitt av det. Og jeg ble også sliten av tanken: en eller annen gang må jo dette slå tilbake på meg selv, jeg kommer til å feile så. Og så dårlig samvittighet- ja men du tenker ikke hardt nok, ikke nok.

Løsningen min ble å legge hele greia vekk, puste dypt ut. Og bare være( se der – en klisje:) Når jeg ikke skal gå stevner.

Men jeg vet hvordan jeg skal tenke og trene foran et stevne, og hvordan jeg skal legge opp så jeg tror jeg lykkes. Jeg har også fått utfordret meg på mine negative tankeganger, og jeg innrømmer at jeg er like redd og frustrert over å feile nå som før. Men jeg vet også at med mine forberedelser til stevner- så er terskelen høyere for at det går bra.

Ja jeg tror at det er mange ting der ute som kan spille hjernen en puss. Men jeg tror også vi selv også kan spille vår egen hjerne et puss eller to- og klare å bli bedre.

Og siden jeg snart skal på stevne,så er det på tide å klatre litt igjen. Denne gangen er fjellet ekstra sleipt, vanskelig og hardt. Jeg gruer meg litt. Men jeg vet hva jeg har i klatresekken, og jeg vet jeg har klart det før.

 

 

For det er det til syvende og sist handler om.

Du kan trene, lage lister, trene mer, få alt med deg til stevne e.l

Men er du ikke med i tankene så går det ofte dårlig. Både i livet og på stevner.

Jeg har noen personer jeg ser opp til her i livet, som jeg har lært utrolig mye av.

Lars Monsen er en av de. Han har hva jeg vil kalle en vinnerskalle. Han ser positivt på ting, han lar seg ikke gå ned i kjelleren eller negative tankespiraler lenge av gangen. Han ser flere muligheter og planer hvis noe butter i mot. Han har respekt for naturen, men har også innsikt, erfaring og selvtillit til å vite hva han klarer.

En annen person jeg har lånt et motto til, og gjort det mitt eget er Michael Jackson. Han var dedikert, perfeksjonist og hadde selvtillit til å si nei hvis han ikke var fornøyd med eget arbeid. Hans motto var: Do It With L-O-V-E! ( jeg snakker jo om de tidligere år)

Dag Otto er også en person jeg ler fryktelig mye av, men har også lært meg at det er mellom øra det sitter. I boken sin Viljestyrke skriver han mye om dette, og hvordan det former en.Du har viljestyrke og en god porsjon galskap hvis du går fra Grimstad til Kristiansand på krykker!

Han skriver bla:

Det gjelder å finne motivasjonen og viljestyrken til å utnytte de ressursene du ikke vet at du har.

En del av viljestyrke er å tore å velge det du synes er riktig- å tør å si nei. Nei til at du ikke er klar til stevne, nei til å ta en kjapp snarvei som inneholder trening du ikke vil utsette hunden din for, si nei til juks.

Prima prøver seg på juks:)…

Dag Otto hevder jo også å stå bak dette motto:

Det umulige er ikke umulig- det tar bare litt lenger tid. ( mye gøyere å si det med sørlandsdialekt)

Han sier også noe viktig: Ikke bruk energi på noe du ikke kan gjøre noe med

Været feks, eller at du blir liggende med den hunden på fellesdekk, at det kom en hest forbi, at det ble gress ikke grus, at det ble dommerbytte, at den du skulle konkurrere med ikke kan osv.

 

Kaggestad har sagt noe lurt:

Ambisjon er en positiv motivasjonskraft. Den gjør at du har lyst til å lykkes, lyst til å prøve å gjøre det bedre, gi alt.

Prestasjonsangst er en negativ kraft som som suger energi, gjør deg redd for å feile,for å ikke nå målet, og hva andre sier om oss. Styrkeforholdet mellom disse to indre bryterene er viktig, og er viktig for hvor godt vi lykkes. Noen har et ganske likeverdig forhold, mens andre har gjennom årene fått et skeivt forhold. Da er tankens kraft viktig.  Lære seg å snu negative tanker til positive, eller ufarliggjøre disse.

Bruknapp skriver i sin bok-Ut av rundkjøringen:

At du kan se for deg et trafikklys, rødt, gult og grønt.

Det røde er alle de negative tankene dine: Du er ikke god nok, du er dårlig, dette klarer du ikke osv.

Gul: pust dypt

Grønn: Du kan, dette klarer du, du er god nok osv.

Så når de røde tankene kommer, prøv å gi deg et gult lys, pust dypt- og gå over til grønt og kjør på!! Jeg prøver det ut akkurat nå, og det er veldig lett å huske.

Men den jeg har lært absolutt mest av når det gjelder hvordan man skal tenke er Ingvard Wilhelmsen. Hans bok Kongen Anbefaler er en utrolig god bok, og har gitt meg utrolig mye.

Kongen  Harald sier selv i et intervju:

Jeg har nemlig den holdningen at jeg er frisk inntil det motsatt er bevist.

Hva om vi kunne brukt den holdningen litt mer i hverdagslivet også?

Noe annet jeg også sliter med er:

Dette går jo bra, nå må det snart komme en nedtur. Slik kan en også føle det på andre følelser ofte lykke. Dette diktet av Benny Andersen er perfekt til å forklare hvordan det kan føles.

Lykken

Det er noget særlig ved lykken, man kan blive helt glad

når man møder den

men også litt beklemt

står stille lidt

lister seg varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man setter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man at

enten nyde lykken eller blir sur over at ikke vide

hvor længe den vil vare

så når modgangen endelig melder seg

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammeligt

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske liger feilen der

man kender for lidt til den

burde sette seg mer ind i den

jeg tror det er en TRENINGSSAK!

Og Kong Harald er en ivrig seiler, og sier i et intervju i bladet Seiling:

Det er alltid like morsomt å se hvor rare i ansiktet proffene blir når vi  slår dem!

Kan Kongen, kan vi!