Jeg elsker å gå på sirkus da jeg var liten, og det jeg likte best på sirkus, var dyrene. Jeg var aller mest opptatt av elefantene, og etter hvert oppdget jeg at det var yndlingsdyret til barn flest. Under forestillingen viste det gigantiske dyret frem sin ualminnelige vekt, størrelse og styrke…….Men mellom forestillingene ble elefanten tjoret fast til en påle i bakken, med lenke som var festet i det ene benet

Men pælen var bare en liten treplugg hamret ned i jorden, og selv om lenken var solid og tykk, var det innlysende for meg at et dyr som hadde krefter til å rive opp et tre med roten, kunne løsrive seg fra pælen og rømme uten problemet.

Det er fremdeles et mysterium for meg, hva er det som holder den fast da?

Da jeg var fem eller seks år, spurte jeg alle voksne jeg møtte- men ingen hadde et godt svar. Noen svarte den var temmet- men hva var temmet?

Til slutt fant jeg svaret selv.

Helt fra elefanten er svært liten, blir den tjoret fast. Og selv om den lille elefanten prøvde alt den kunne for å komme løs, var pælen og lenken for sterk for den. Men den prøvde og prøvde igjen, dag etter dag. Helt til den dagen da elefantens innfant seg med sin egen maktesløshet, og overga seg til skjebnen. Det store dyret vi ser på sirkuset prøver ikke å komme seg løs, fordi da den var liten lærte seg at det ikke går. Maktesløsheten har satt seg fast i minnet, såpass at den aldri prøver igjen- den forsøker aldri å sette sine egen styrke på prøve igjen……

Slik er det Alle av oss har litt av sirkuselefanten i seg. Vi er lenket til hundrevis av pæler som fratar oss  friheten på vår vei gjennom livet.

Gjenfortalt fra boken 99 gullmynter av Jorge Bucay

Innlært hjelpesløshet kalles det også, og er utbredt hos mennesker og vår beste venn- hunden.