Stikkordarkiv: stevne

Hei til deg selv

20. mai 2016 evy Legg igjen en kommentar

Hei

Du ja, du som skal gå stevne i helga, eller rettere sagt i morgen. Bare den setningen får det til å kile i magen og kvalmen kommer bølgene. Fantastisk. Dette skal bli morro.

For det første, dette har du valgt frivillig, og ja jeg skjønner at du akkurat nå tenker at du må ha vært medvitslaus i gjerningsøyeblikket, men saken er at imorgen skal du faktisk gå stevne.

Du sjekker yr.no konstant i håp om bedre vær, for bedre vær, betyr automatisk at det går bedre på stevne? Ikke? Hvorfor stresser du med da? Været kan du ikke gjøre noe med. Du kan forberede deg så godt som mulig med å ta med tøy som passer til været, og innstille deg på at slik er det nå engang. Både du og bikkja tåler regn, sol, snø og vind.

Så tenker du at du må pakke, alt som må pakkes, alt som må finnes frem, tenk om du glemmer noe? Vel kjenner jeg deg rett har du allerede skrevet en liste over alt du skal ha med deg, og den er lang som et langt år allerede. I og med at du har liste tviler jeg på at du glemmer noe, og du trenger ikke overlevelseutstyr- du skal kun på stevne. PS: husk smertestillende og astma( man trenger jo ikke være idiot)

Føler du at du ikke har kontroll? Vel det er en sannhet med modifikasjoner( noe som ikke har noe som helst med pluttifikasjonstabellen å gjøre).

Jeg regner med at både du og hunden har kjennskap til øvelsene, dere har vel også trolig gjort de før, åh sier du at faktisk har gått et stevne før med akkurat de samme øvelsene- så bra. Da kjenner du jo gangen på lusa.

åh du har ikke fått øvd nok? Men når hadde nok vært nok? Åh se det vet du ikke helt? Nei, kanskje dere har øvd nok da?

Men du er litt redd for den skumle dommeren, ja du kan jo se han for deg som naken, eller late som han er en kjekk McDreamy, uansett så har du betalt han penger for bedømmelse av deg og dyret ditt. Og per nå har jeg ikke hørt om en dommer som dreper en utøver- men som alltid du kan jo være ytterst uheldig.Hvis det nå skulle skje at dommeren dreper deg, så er jo det positive at du trolig kommer til å få dine 15 minutter med berømmelse- ikke verst?

Folk kommer for å se på, og det er telt der, og kiosk og det er mange gode utøvere der.

Ja å så? De fleste som er på slike stevner er utrolig opptatt av seg og sitt. Sine egne hunder, prate med en venn, spise pølser, sverte over at de nullet i fellesdekken, le av en vits, promper litt diskre( og håper på riktig vindretning) flyr på do før de selv skal i ringen, lufter bikkja, og ja nesten alt mulig bortsett fra å følge med på de som går i ringen. Og kiosken vil jo selge pølser, som om bikkja di tar seg en tur dit så vil den vel bli regnet som kunde.

Tenk om noe skjer på fellesdekken.

Ja tenk om noe skjer, som at faktisk hunden din blir liggende hele tiden. For det er det som pleier å skje når du putter den i fellesdekk? Da satser vi på at just det samme skjer imorgen. Den ligger!

Tenk om jeg får karakterer under 8 eller skrekk og gru en null.

Vel alt begynte med intet, så fra intet og null kan det bare gå oppover- stol på meg!

8 er ikke galt. Det sies at løver på jakt bare lykkes 20%( kan være jeg juger litt her nå, men ikke bry deg om det) av gangene de jakter- de gir seg ikke. Og du kommer ikke til å sulte ihjel hvis du skulle få et tall lavere enn 8, du er tross alt ikke en løve.( Noe dommeren skal være glad for)

Har du flere bekymringer?

Hvordan du skal ta det?

Ta hva?

Nederlaget ja. Vel det får du ta som du vil, det kan jo hende at du faktisk ikke opplever det:)

Lykke til imorgen:)

Snø, skudd og grus

24. april 2016 evy Legg igjen en kommentar

Sånn har nemlig dagen vært.

Vi dro nemlig til Vennesla for å trene litt rally. Er jo rallystevne neste helg, og jeg føler meg ikke trygg hverken på skilt, kvaliteten på de vi gjør eller plassen vi skal trene på.

Husker ifjor var det også treningsstevne, og det gikk så mye galt. Banen var kjempevanskelig, bikkja snuste, var opptatt av det rare telte på utsida banen, jeg klarte ikke spiralen- huff. Og det verste var at når stevne opprant så lå jeg med lungebetennelse, så der kom jeg aldri.

Så i år prøver jeg igjen. Så Prima fikk en mil på sykkel før vi dro, vel fremme ble det en god luftetur. Så var det å bygge banen, gjøre alt klart. Mens skuddsalvene kom som haggel, for ikke langt unna ligger skytebanen. Og Prima har ikke trent på skudd. Men hun lå tålig rolig i buret, fikk litt godbiter på de verste salvene.

Så begynte det å snø, hvite filler dalte ned, skuddene runget, jeg frøys og banen var snart klar. Brifet, og den var intrikat. Varmet opp, det hadde gitt seg med det hvite, men skuddene forsatte. På oppvarmingen slet jeg med å få kontakt med Prima, for hva annet enn skudd, snø, og telt var der- jo en bekk!!!!! Prima ble jo som hypnotisert……

Gikk inn, og første runde var hun ukonsentrert, ble opptatt av teltet, og matskålene ble plutselig spennende, skuddene brydde hun seg ikke om. Var verre med deler av banen som gikk langs den bekken!!!!!

Gikk en gang til, og da følte jeg at det hele ble noe bedre, så med enda mer trening, flaks og mirakelet at bekken forsvinner- så kan vi kanskje klare nappet:)

Men alt i alt en fin og gøyal dag. Deilig at Prima ikke bryr seg om skudd, så får vi heller bare jobbe litt med vann, for vann er det beste i verden. RETT OG SLETT.

Våg å tap

8. mars 2016 evy 4 kommentarer

Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)

Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:

Jeg skal VÅGE å TAPE

Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…

Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.

Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..

Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.

Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.

Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…

Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!

Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.

Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.

Tannvis gikk greit- phu.

Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.

Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.

Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.

Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.

Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.

Vi svaiet med i vinden ikke i mot.

Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.

Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!! Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.

Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.

We touched the sky!

Vi vant med 184 poeng.

Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.

Helt ærlig så er jeg forvirret selv.

Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.

Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.

Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.

Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!

Rallystevne

15. februar 2016 evy 17 kommentarer

Kixi en sjarmis av mittelspitz som gjorde det veldig bra i helga. Var så mange gode som var med.

Odin var knallgod, veldig gøy å i ringen. Det var mange som gjorde det svært godt i helga.

En kleiner som gjorde det råbra, veldig gøy å se så mange forskjellige raser. Det var altså stevne på Sørlandet, og det var over 30 påmeldt hver dag. En variert og fin gjeng.

Ayla i fint driv, herlig hund.

Det var et veldig bra stevne, jeg hadde jo fryktet før stevne at det skulle bli trangt ala Krsand eller andre NKK stevner- det slapp vi heldigvis. Det var godt med plass, bra oppvarming, og fin ring. Godt humør og heidundrandes applaus.

På lørdag skulle jeg starte i kl 1. Og så på dette som et treningstevne, håpet jeg ble blant de 10 beste. Og følte vi kunne alle skilt, at vi hadde godt samarbeid.

Men bare for å være sikker, så ble det lang tur på fredag, felt ( som ho gjorde knallbra) på fredags ettermiddag.

Lørdags morgen merket jeg at hun var rolig og fin, og hun fikk bare en kosetur på en time.

Her er vi på vei inn. Jeg kjente på nervene, men jeg kjente glede også, en slags spenning. Veldig deilig. Prima var på, og ivrig men ikke høy.

Banen var fin, passe vanskelig, og vi bare fløyt- følte at alt klaffet. Så når jeg gikk ut var jeg slik: Det gikk sikkert så bra at jeg disket!( meg i et nøtteskall)

Så når resultatene ble lest opp og det ikke ble disk, så ble jeg så lettet og følte at vi trolig kunne ligge blant de 10- nesten 5 beste. Når jeg skjønte hva som skjedde fikk jeg tårer i øynene- VI VANT kl 1 med 200 poeng!!! Utrolig deilig, så utrolig gøy- og jeg hadde ikke venta det.

Tutla hjem i lykkerus. Og så kom tankene: tenk om jeg disker i imorra, tenk om jeg blir høy på pæra, tenk om jeg bare var heldig osv. Men sovna med et smil om munnen- dette var gøy.

På søndag ble det en grei morratur, litt lenger merket hun var høyere. Kom frem, hjalp til, la Prima i buret, hadde mer nerver, men hadde bestemt at i dag skulle jeg kose meg.

Kikket på de som gikk før meg, følte at banen ikke var så vanskelig, men den p….. spiralen var der. Jeg skulle klare spiralen. På oppvarminga føltes alt feil, Prima kunne ikke dekk. Hun virket virrete, og jeg følte på noe av det samme som i lydigheten. Javel tenkte jeg: Ta det som trening. KOS DEG.Gikk i ringen, følte vi løp igjennom, men hadde ikke samme godfølelse som lørdagen, men kunne ikke si om vi hadde disket.

Etter mye kjadd, mye venting, litt nerver. Så kom dommen! ingen disk. Da ble jeg lettet.

Og jeg ble enda mer rørt, glad og sjokkert for vi VANT IGJEN! med 200 poeng!

For en deilig følelse, vi klarte å samarbeide til tross for mer nerver. HERLIG.

Så det ble en veldig fin helg, med masse gode opplevelser.

Takk til alle som støttet, heiet og har hjulpet meg fram til å bli bedre.

En god treningsøkt

10. november 2015 evy Legg igjen en kommentar

I det siste har vi virkelig utfordret oss selv.

Jeg har utfordret meg selv ved å ikke leke så mye, men heller være kreativ med godbitbelønning. Jeg har også prøvd ut forskjellige måter å belønne rolig i ringen, ros mellom øvelsene, en måte å holde kontaken uten å ause ho opp.

Jeg har utfordret meg selv med å mentalt ta noen tak:

10’ere er gøy, men ikke det viktigste.

Alt mellom 6 og 8 er bra( her sliter jeg)

Vi er ikke så flinke, så da blir det mindre press. Vi er helt ok gode. Og det er godt nok.

Jeg har utfordret Prima med:

å løpe ved lineføring uten at det skal bli hopp og sprett.

At vi skal klare det på første forsøk

fokus på meg over lengre tid

fellesdekk med masse forstyrrelser( nå har vi fått et luksusproblem, vi sliter litt når det ikke er forstyrrelser- da finner hun på ting)

Så jeg føler vi klikker sammen nå, at vi har et samarbeid- det er en deilig følelse.

Jeg liker å bli utfordret når jeg føler vi klarer det og har fremgang. Når jeg koser meg på trening, og når jeg trener med et smil. Når jeg ser på Prima, og tenker: faen så rå du er!

Sånn som dette vil jeg være på konkurranse:

Jordbundet, men likevel svaie med, men ikke knekker.

Det er planen min fremover.

Vi hadde også teori, og måtte tenke over hva som skjer med oss på konkurranse.

Det er mine nerver, så mye at jeg svartner nesten, jeg er ekstremt tilstede men samtidig ikke her. Jeg glemmer å kommandere, bruke det jeg kan, samtidig som jeg er hypersensitiv på det som skjer rundt meg. Prima blir jo såklart usikker på sånt tøys, og blir enten masete eller finner andre ting å fokusere på- dermed spinner vi videre i en dårlig spiral.

Sånn føles det ikke på trening. Da er det ikke rart det kræsjer- det er jo himmelvid forskjell.

Denne uken skjer det mye gøy. Treningstevne i rally- jeg skal naile den j*******kla spiralen!!!!

Og vi skal ha cup- der skal jeg bare kose meg. Den har ingenting å si!( jobber litt med å overbevise meg selv her også:)

Men det er deilig at jeg kjenner på “du og jeg Prima”

Tenk så heldig jeg er som har en herlig treningskamerat, og en fantastisk turvenn!!! Heldige meg!

Bading, felt og pallplass

6. september 2015 evy 2 kommentarer

Dette har vært en svært innholdsrik helg. Og her kommer litt bilder:)

Fikk nytt kamera til bursdagen et Canon 70D, og det var nye nytt og spennende- og litt vanskelig.

Fine lille gærne gullmynten min

Flying high, flyvende lykke. Først sykling, så bading, og så masse lek. Herlig dag.

Vi satset høyt i helgen, og hadde meldt oss på vårt første stevne i Rally.

Jeg vil jobbe med stevnenervene mine, og få en god opplevelse, og gi Prima en god opplevelse.

Men først skal man ha en sliten Prima… så etter sykling og bading, var det tid for felt.

Labradoren Emil, venter spent på å få gå felt.

Monty er klar!

Prima er kommet inn med fremmed gjenstand, og får masse kyd. Hun jobber veldig godt, men blir mye løping da hun ikke har lært seg et fornuftig søksmønster. Men hun har så god grunnkondisjon at hun klarer all løpingen. Og denne gangen løp hun og jobbet samtidig. Hun storkoste seg, og jobbet knall. Er så gøy å se at hun koser seg. Så må jeg bare huske å la henne gjøre jobben. Senk skuldrene:)

Emil kommer inn med fremmed gjenstand, og jobbet knallbra han også. Veldig gøy å se hundene jobbe.

Og neste dag skulle jeg på rallystevne, sammen med V og H, sammen med labradoren Emil. Vi reiste tidelig, og været var ikke på det beste. Vi kom frem, det duskregnet, masse mygg og en noget nervøs matmor. De nervene ble ikke mindre, og jeg ble visst mindre pratsom, forsvant plutslig(dobesøk) og rastløs. Jeg kjente jeg var litt nervøs, men ikke noe vond nervøs. Og jeg hadde planer om å bli blant de 10 beste, og det var 9 påmeldte:) Jeg hadde sikret meg.

Fikk gått banen, og etter andre omgang med briefing så så jeg at jeg hadde glemt tre skilt, phu. Så da ble det haste gåing og memorering. Men banen så grei ut, mye variert og ganske kort. Så gikk Emil, og jeg varmet opp så så ikke så mye, men det så knall ut!!!

Gikk inn, kjente Prima var høy, og der kom nervene!

Kom forbi startskiltet- neste skilt var: sitt foran, inn på venstre side. Der skulle Prima by opp til dans med skiltet phu!!! Men fikk det til, ble knotete. Resten av banen husker jeg ikke, og jeg var sikker på at jeg hadde disket på spiralen. Resten følte jeg gikk greit, prøvde å rose, men husker lite av banen. Når jeg kom utenfor ble det belønning, Prima var så høy at hun begynte å jokke på meg- snerr… Det må jeg få vekk.

Men følte lettelse når jeg kom ut. Men igjen jeg var ikke sånn vond nervøs som jeg pleier i lydigheten.

Fikk pratet masse med ei som hadde jaktgolden ho også, så praten gikk livlig:)

Det regnet mer, og mer og det ble mindre mygg!!! Og det gikk i å se på andre, veldig gøy med så masse forskjellige raser, og koselig stemning- det savner jeg i lydighetsringen. Så etter kl 1 og 2 var det premieutdeling, og jeg forberedte meg på disk. Men diskene kom og gikk, og så sier dommer- her er de som fikk napp. Og jeg tenkte( jeg kom ikke på resultatlista engang…..)

Men joda til mitt sjokk kom jeg på tredje med 188 poeng!!!

Det var utrolig gøy. Og de tre som kom på pallen, var jeg og V med Emil og en til fra vår hundeklubb:) T med Happy. Og i Elite fikk vi også en på pallen med en 2.plass!

Dette var gøy, og det var spennende og faktisk gøy med et slikt stevne. Nå gleder jeg meg faktisk til neste stevne, hvem skulle trodd det?

Gyldenlykke