Tur

Tur er det beste jeg vet, og jeg tror det er Prima sin favoritt også. Vi har som regel en god lang tur per dag, det er da jeg nyter livet mest. Vi to, natur, stillhet og ensomheten.

Jeg kan godt stå opp i otta før alle andre, bare for å  få en fredelig tur i ro og mak. Dette er noen av de beste minnene jeg har av livet mitt med hund. Vi to- sammen.

Jeg oppdager årstidene sammen med bestevennen min. Akkurat nå er det vår, det lukter skarpt og friskt, det blir grønnere for hver dag. Og hver morgen er det nytt liv. Alt fra hvitveis, til nye knopper på trærne. Fuglesangen er som et orkester når du tusler på stive knær inn på mosegrunn, og vinden rasler i trærne som en stille hvisken- god morgen.

Hvitveisen står rakrygget og stråler på skogbunnen, snart er det andre som tar over- det er viktig å ta sin plass i sin tidsbegrenset tid her på jorden.

Det finnes oaser midt i det travle menneskelivet, steder som gir en pusterom og hvile i en hektisk tid. Men alt summer av liv nå, livet er hektisk på våren, alt stormer ut og hevder sin rett. Det syder og bobler i hvert rop, lukt og aroma. Det livner i lundar og hekkas i hekk. Det er som alt våkner til liv, et nytt forsøk på å klare livet en gang til- ikke gi opp.

Men selv om våren er vakker, vill og mektig. Er nok min favorittårstid høsten. Melankolske høsten, med stille undring og farvel. En tid med sorg, død og hvile. Det er som alt går i dvale, slutter å puste og hevde seg- bare er. Ligger og venter, grunner på det året som har gått. Så hvordan har det gått? Jeg elsker stillheten, at en får fred, alt roer seg. Fargene er fantastiske- et farvebrakende farvel- til neste vår.

For vi vet at hvitveisen kommer igjen, og vi ønsker den hjertelig tilbake. Denne vakre lille blomsten som stridig tar opp livet igjen og igjen.

Ofte finner man plasser som er glemt av mennesker, selv om de lar minnene om at de en gang har levd her stå tilbake. Man kan gå og undre seg over hva som er skjedd, hva er historien bak. Hvordan levde disse menneskene? Det er som naturen tar tilbake det vi mennesker har tatt for å bygge vårt eget. Naturen er ubamhjertig slik- en natur som også har vært en gave til oss mennesker, kan også utslette alle spor vi har laget.

Av og til har vi venner med oss på tur, da blir det ofte mer skravling, og vi er ikke like oppmerksomme på naturen vi omgir oss med. Vi er mennesker som vandrer igjennom, ikke med.

Uansett er Prima med, bestevennen. Mange av stiene jeg går har jeg gått med andre bestevenner- som har forsvunnet. Det er godt å minnes de også, de er nok med oss- kanskje mer enn bare i hjertet.

Turene er balsam for sjelen, og heler en sliten kropp- som er full av ulyder og bråk fra hverdagslivet. Her er det å være her og nu som gjelder. Bare sanse, leve og innse hvor inderlig godt en har det.

Av og til er tur bare en tur, men av og til blir turen magisk- da sitter en igjen med de gode minnene.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *