Jeg hadde gledet meg til disse ukene frem til jul. Med mer frost, kanskje snø- masse turer løs, og bare kose oss i skogen. Tenne bål osv. Men sånn gikk det ikke.
Siste mandag i oktober gikk jeg tur med H og Emil vår labradorvenn, og vi tuslet rundt i mørket, med hodelykt, reflekser og orbilocer i fleng. På et punkt var Prima vekk i kanskje 1 minutt. Enten tenkte jeg hun gikk på do, eller at hun hadde stukket lengere inn i skogen. Ho kom tilbake i full fart, merket ikke noe galt. Like etterpå gikk vi hjemover, og ho virket sliten men fornøyd.
Senere på kvelden skulle vi ut på siste tur, og ho klarte ikke å reise seg. Helt slapp i bakparten…… Jeg klarte med et visst omhu å stable ho på beina, og bar ho ut i hagen og hjalp ho med sitt fornødne. Selvfølgelig var jo klokka 01 på natta, og siden ho sto på beina etterhvert tenkte jeg at ho kanskje bare hadde ligget rart, fått nerve i klem eller lignende.
Bar ho opp, og ho sov urolig hele natta. Neste morgen ville ho ikke stå på beinet, men klarte å stå på det andre. Ville ikke trå på det.
Heldigvis kunne jeg komme inn akutt, og fikk hjelp til å bære ho. Ho siglet, virket molefonken, viste lite reaksjon når folk hilste osv. Når vi satt og ventet så jeg at låret var veldig svart, og hovent, jeg begynte å lure på om det kunne være brukket. Tilslutt ble ho gitt smertestillende og lagt i et bur.
Dyrlegen ringte senere, og lurte veldig på hva Prima hadde gjort- for dette var alvorlig… (jeg sukket tungt, og tenkte her blir det amputering) Hun var ekstremt hoven, helt dekket i blåmerker på det ene låret, og hun var ganske sikker på at den ene musklene var helt avrevet. Etter ytterligere undersøkelser viste deg seg at heldigvis var ikke muskelfestene røket, da slapp vi operasjon.
Fikk hjem en veldig blid, dopet og fornøyd hund med lillagrisen i munnen. Vel hjemme sov ho, sov og sov. Vi hadde planer om masse laser m.m. Men så fikk jeg covid- så utgikk det.
Så planen var å gå fire turer om dagen på 10 min- de første dagene gikk det fint- så ble det kjedelig sa Prima. For man kommer ikke langt når man skal gå 5 min hver vei.. Ho drakk også mye, og ble enda mer hoven- så etter ytterligere en sjekk og blodprøve hos dyrlegen ble det konstatert at det ikke var rabdomylose- PHU. Og alle blodprøver så fine ut hos den gamle vofsen.
Så nå 20 dager etter skaden skjedde, er vi oppe i 15 min.gåturer fire ganger om dagen. Har prøvd å ha ho løs litt- det endte med halting- så for tidlig. Men de siste dagene er ho blitt mer aktiv, litt mer våken. Mer matlyst og mer våken i blikket.
Etter å ha snakket med noen jeg kjenner, og fått puslet sammen historien har vi en mistanke om at noen har syklet på Prima, sideveis/bakfra- og at ho har skadet seg på denne måten. Men vi får trolig aldri vite.
Takk for all hjelp og støtte, og fine ord veldig deilig å ha noen i ryggen.
Vi regner med at ho kommer til å bli helt frisk, men man vet jo aldri. Denne opptreningen kommer til ta tid. Og vofsen blir ikke yngre…. så nå snuser jeg kanskje på valp……
Det kommer mer om det senere, har så masse tanker om det.
Klem vofsen din litt ekstra godt.