Veien videre..

Nå er det å finne nye mål, og sette seg nye ambisjoner og resultater en vil oppnå.

Jeg hadde jo planer om å gå kl 1 før neste år, det legger jeg på is.

Men til neste år har jeg lyst til, og skal prøve å gjennomføre:

Rekrutt og kl 1 i Rallylydighet

KL 1 i lydighet

Blodsporprøve

Jeg har også lyst til å lese og finne ut mer om Smeller, som er den nye hete treningsporten. Det ser gøy ut, og jeg tror Prima hadde elsket det.

Det som ligger foran oss nå, er ta bilder av hofter, albue og ryggen hennes- alt skal sjekkes, før jeg begynner hardtrening på ho. Jeg har også lyst til å sjekke henne med en fysioterapaut, for å få sjekket henne ut der også.

Siden jeg har hatt mye syke hunder, vil jeg være sikker på at alt er i orden. Da føles det tryggere.

Siden sist har matmor vært i Sverige, kjøpt masse godteri, fikk et Hurrta dekken til 99,-. Og rett og slett vært på roadtrip uten dattra si. Litt deilig.

Prima ble passet godt på av J som også har Jeppe, som er lekekameraten hennes. Desverre var han sykemeldt, men de fikk masse turer.

Problemet var at Prima var stresset og ikke roet seg ned. Det endte med at de puttet i bur, og det synes jeg er helt greit.  Var det samme jeg gjorde når ho skrudde seg for mye opp som valp.

Hun har vært hos de før,  og da har hun vært så utrolig grei der, så skjønner ikke helt hva som skjedde denne gangen.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Tips???????

Hjemme hos meg, så ligger hun mest i ro.

Hun var også helt blæh på tur, slang seg i båndet, hylte, steilet  og var lite kontaktbar. Det har jeg jo slitt med selv også. Men fatter ikke hvorfor hun var så ekstrem.

Og jeg merker at hun begynner å bli mammadalt, det var jo det jeg ikke ville ha….. søren.

4 kommentarer til “Veien videre..”

  1. Slik jeg ser det med Sara så har det med generalisering å gjøre.
    Hun var helt umulig å gå på tur med da jeg fikk henne, møtte hun hund ble hun så stresset at hun ikke var kontaktbar, så hun mennesker sto hun på to bein og dro i båndet og bjeffet fordi hun ville bort for å hilse. Mye draiing i båndet på grunn av stress.
    Jeg har alltid vært den eneste i familien vår som har gått tur med henne fordi alle turer har vært treningssituasjoner. Nå er hun er veldig fin hund å gå tur med for meg, men det er fordi jeg har trent henne. Og jeg vurdere alltid hvilke situasjoner hun takler og i hvilke sitasjoner hun trenger mer avstand osv. Dersom noen andre har gått tur med henne tidligere har hun ikke fungert så godt, fordi hun forbinder meg med treningen. Når noen andre holder båndet er det en helt annen situasjon for henne.

    Tanken min har hele tiden vært at jeg er den eneste som går tur med henne helt til det har blitt en innarbeidet vane for henne og oppføre seg slik hun skal. Når det er skikkelig innarbeidet fungere det selv om jeg ikke er der. Min svigerfar går en del tur med henne nå når vi har flyttet hit, og jeg er så glad for at hun nå fungerer fint selv om jeg ikke er med. Hun går fint i bånd og løper mye løs og kommer på alle innkallinger selv om han ikke har trent henne. Det med å passere hunder er det fortsatt bare med meg det fungerer. Så det fortsetter jeg å trene på helt til det å være rolig er en innarbeidet vane for henne, da kommer det også til å fungere samme hvem hun går med.

    Så lenge du fortsetter og trene og være konsekvent i alle situasjoner blir det nok til slutt en innarbeidet vane slik at hun er med ander slik hun er med deg 🙂 Det er ihvertfall det jeg tenker og slik jeg erfarerer det med Sara.

  2. Vi jobber mye med smeller, det er en helt super sport! Det var veldig hjelpsomt til å roe ned den lille pubertetsloppa jeg hadde i sommer hvertfall. P.s jeg har blogget en del om smeller hvis det kan være interessant å lese 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.