I dag skulle vi spore igjen, og jeg følte meg optimistisk og gleda meg. Men kort sagt var det lite optimalt for både meg og Prima. Vi var slitne, og ikke helt med.
Men det ble ett 150 meter spor med 5 vinkler. I samme terreng som forrige gang.
Tabbe nr 1:
Gikk i samme terreng som forrige gang, og gikk delvis oppå, eller krysset våre gamle spor. Det forvirret Prima. Unødvendig.
Tabbe 2:
Hun var sliten og ikke helt klar
Tabbe 3:
Jeg fikk ” nå må vi gå sånn nesten helt perfekt” syndrom, noe som gjorde at jeg ble unødvendig streng.
Tabbe 4:
Jeg la sporet for tett etter vinkel, så ho prøvde å hoppe fra et spor til det andre. Jeg la det også i vanskelig terreng med mye lukt.
Men ho jobbet, ho ville. Det er det beste med min maskin- ho gir seg aldri.
Så nå er det skjerpings på tobente, så skal Prima slippe mer pes, for ho gjorde det hun kunne.