Her kommer filmene fra rallystevne.
Og jeg er mye mer fornøyd med første løp enn siste, men er fornøyd med begge to. Ser hva jeg har å jobbe med, og hva jeg har jobbet godt med. Tusen takk til Vidar Hoel som har filmet.
Dette er dag 2. Dommer Hege Fredriksen
Dette er fra dag 1, dommer Roger Fredriksen.
Veldig fornøyd med helga, og det var deilig å klare målene våre:)
Etter å ha pakket bilen til randen( utrolig hvor mye en skal, bør og burde ha med på en slik tur) satte vi avsted mot Bø. God stemning, og knallvær. På vei oppover pratet vi om taktikken min i helga. Og det er så lett å sitte å si: jeg skal være glad i ringen, jeg skal kose meg i ringen, jeg skal ta det som trening, jeg skal gi Prima en god følelse i ringen osv. Og selv om jeg trodde jeg disket, skulle jeg prøve å gå hele banen. Og jeg er så enig i det jeg sier det, mener det av hele mitt hjerte, men så var det når ord skal omsettes til handling:)
Vi fikk en fin luftetur, hvor Prima viste sin mest uhøflige side( hoppet overraskende på et vilt fremmed menneske…….) og vi tobente fikk oss litt mad. Kjøttkaker er godt på tur:)
Vi dro rett til stevne plassen for å sette opp teltet vi hadde med. Vi kom så ringene- og kilinga i magan begynte. Når vi kom var det kanskje 3-4 telt, innen vi var ferdig med å sette opp teltet var det tjåka fullt…
Deretter dro vi på hytta, fikk innstallert oss. Vi fikk eget soverom, Prima synes det var helt okei. Ble ikke så mye sosialt den kvelden, var stuptrøtt.
Neste morgen, etter en heller søndelig natt gikk jeg og Prima en tur til Bø Sentrum- koselig tur, men siden det bare var asfalt var det vel ikke rasende spennende. Men jeg fikk gått av meg litt nerver, pratet til meg selv og Prima fikk lufta seg litt. Vel tilbake ble det koselig frokost, og litt stress før vi kom avgårde. Dagen var varm, men utrygt for regn så var glad for teltet. Jeg skulle for første gang gå et stevne som var såpass stort at det var to ringer, og jeg skulle ut fra morgenen av. Og vi var over 20 i kl 3, så det ble to briefinger, og jeg skulle være i andre- det har jeg heller aldri gjort. Banen var grei, teknisk utfordrende og med hopp i vinkel- som aldri har vært vår sterke side. Men jeg visste at dommerene var kjent for å være strenge, ha høy diskprosent og jeg skulle jo bare ta det som trening- jeg var jo tross alt her okke som.
Jeg fløy på do som jeg pleier, og etterhvert gikk jeg runde på runde rundt stevneplassen, så sikkert ut som en idiot- men det funket på Prima. Ho roet seg litt, og ble lettere å få kontakt med. Merket meg at mange stresset seg opp, og jobbet med meg selv. Plutslig var det tid for å varme opp, og jeg varmet opp, følte ho var med. Fikk en god ryggeøkt og ut på banen.
En kort stund senere peste jeg meg under ringbåndet, gav Prima masse godbiter, skalv som et aspeløv og hadde munnen full av spy…..
Da er det ikke lett å ta innover seg folk som gratulerer enn eller prøver å si noe fint. Jeg breket noe uforståelig, mens jeg forsatte å gnu bikkja med godbiter…. Etter det skue, dro jeg bort på et jordet, belønnet med ballkasting til Prima, mens jeg spøy litt i blåbærlyngen:)
Jeg var bare så utrolig glad for å være igjennom, og jeg kunne ikke eller trodde ikke jeg hadde noen soleklare disker- så jeg var fornøyd. Prima var fornøyd, sliten og varm. Ble sittende å prate, se på andre utrolig fine og rågode ekvipasjer, og heie på venner og kjente
Det som var best med den runden, var at jeg følte jeg hadde kontroll, Prima var med meg, og jeg tok hele runden. Tror jommen jeg smilte litt en gang i ringen også..
Jeg koste meg selv om jeg ikke visste utfallet, jeg pratet med folk, kikket og heiet på andre.
Det hele ble en god dag, jeg fikk kost meg med venner, jeg tror jeg koste meg i ringen med Prima, jeg var hvertfall flink til å belønne etter endt løp.
Jeg turde å gå et løp, med masse utfordringer fra min side: ny streng dommer, vanskelig bane, flere briefinger, ny plass, mange deltakere, sosialt, nerver, tanker osv.
Vel tilbake på hytta ble det grillings, kjadd og koselig prat. Vi kunne også se film fra oss selv fra dagen- takk til V som filmet. Er morsomt i ettertid å se en glad, fornøyd Prima med skikkelig hackney trav og i fullt fokus på meg.
Neste dag etter en søndelig natt atter en gang, dro jeg og Prima atter en gang på morratur mens andre sov. Denne gangen fant vi et skogsområde som endte i boligfelt. Fin tur, godt å få ut litt grums fra natta.
Denne dagen var en smeigedag, det var strålende solskinn og varmt. Som dagen før skulle jeg tidlig ut, og det var flere deltagere i klassen min idag, og det var to briefinger. Ny dommer, også hun kjent for vanskelige baner. Ved første øyekast så banen lett ut, men det viste seg å være tekniske feller, og en måtte være i fokus hele tiden. Atter en gang fant jeg noe å henge meg opp i angående banen. Men jeg var også veldig bestemt på at: jeg klarte meg igjennom banen i går, jeg gjorde masse jeg var redd for igår og klarte det. I dag tar vi det kun som trening, det var helt greit. Jeg fikk ikke med meg at det gikk mye fortere enn dagen før, og plutslig så jeg at hun jeg skulle gå etter var i ringen….Så alt ble litt i hurten og purten både med oppvarming og fokus. Men det siste jeg tenke før jeg gikk inn var: dette tar vi som trening! og jeg følte inni meg at det var helt greit!
På et av skiltene som var 1-2-4 bakover, hadde jeg pga mye folk på briefing gått på andre siden av skiltet. Og når jeg gikk det, på rette siden under løpet, på siste skritt gikk jeg i en dump og måtte ta et ekstra skritt. Resten av banen var ok, ikke det beste vi har gjort men jeg var fornøyd. Jeg tror kanskje jeg smilte også… Vel ute av ringen, så kom tankene: jeg tror jeg diska
og vet dere hva?? Det var helt greit!!!!!!
Det er en følelse jeg aldri har hatt før. Det var ikke det verste som har skjedd, jeg hata ikke meg sjøl for å ha dritt på draget, jeg synes ikke Prima var teit, jeg ble ikke forbanna og skuffet. Det var helt greit!! For en underlig følelse! Jeg tok med meg Prima for å bade, det var hennes belønning… og hele tiden gikk jeg med denne undrende følelsen..det var greit.
Vel oppe i telte la jeg Prima i bur, og jeg satt meg ned for å puste… fremdeles litt fortumla over følelsen jeg hadde.
Når noen kom for å prate med meg, og da jeg nevnte det, så trodde ikke de jeg hadde disket. Men jeg kjente fremdeles at det var helt greit hvis jeg hadde disket…
Dette smilet fulgte oss hele helga.
Jeg skal innrømme at når premieutdelingen kom så måtte jeg prate litt med meg selv: husk nøytralt ansikt når du tar imot kritikken, når du har diska. Du er ikke alene osv. Men jeg følte fremdeles at det hele var greit.
For meg og Prima sin del ble det en vinnerhelg, vi vant over så utrolig mye- veldig gøy, lærerikt og jeg lærte meg det mest verdifulle. Jeg taklet en disk.
Etter en fin hjemtur med matstopp og is stopp, ble det en tidelig kveld for både Prima og meg. Slitne men fornøyde.
Bare sånn på tampen. Vi klarte oss veldig bra, vi vant klassen vår begge dagene, og jeg oppnådde målet mitt om å ta gullmerke i kl 3.:)
I dag blir dagen slik jeg liker den. En rolig morgen, mens man ser på glade barn på NRK.
Vi fikk en fotoshoot med en kanskje ikke like begeistret Prima:)
Etterpå blir det nok en skautur, hvertfall tur med vofsen- og så begynner jo Tour of Norway:) Det gleder jeg meg til.
Ha en fin dag alle sammen
Fin overskrift ikke sant. Vel, det er den harde sannheten, skal du komme videre, må du faktisk prøve igjen. Jeg skal prøve igjen til helga, og det er ikke helt frivillig kjenner jeg…Jeg er sliten av hele opplegget. Sliten av å konkurrere, sliten av å prestere. Jeg savner mitt “gamle” liv, hvor den største utfordringen var å finne et nytt og spennende sted å gå tur.
Tittelen stemmer jo da:)
Men alle sier jo at en bare får prøve igjen, at den som ikke tør taper…
Er det ikke deilig med slike motivasjonsfilmer…Klarer ikke helt å ta det alvorlig, men det er jo et visst alvor i det, og en stor sannhet.
Så er det de som ikke tar det fullt så alvorlig:) Som klarer å feile og gjør det med et smil…
Det er det som er mitt problem, når jeg er på konkurranse, og er i banen og gjør feil, så svartner det. Det er nesten som et panikkanfall, det svartner helt, og jeg må bare stå stille å puste, til jeg sakte får synsfelt tilbake…. og så blir jeg så overgitt at jeg trolig går av banen
Sannheten er hard, jeg suger på å gjøre feil.
Det som er litt snålt er at jeg har ingen problemer med å gjøre feil i trening. Det er noen ganger jeg blir litt irritert hvis hun eller jeg, gjør feil igjen og igjen… men da må jeg legge opp treningen annerledes. Men når jeg gjør det på konkurranse…
Det sies at bare en trener nok så blir en god på ting, men det er noen ting som er veldig vanskelig og vonde å trene på. Og jeg spør meg selv ofte: er det virkelig verdt det? Det er vel det jeg må finne utav..Er det verdt det?
Jeg vet ikke, jeg antar dette blir året jeg finner det ut. For som Lindgren sier: Den som gir seg er en lort. Så det så…
Avslutter med noen kosligere:
Så var et stevne over, og jeg er på vei opp fra kjelleren. For dette ble et dritt stevne. Jeg har brukt så mye energi og trening i dette, for at det skal gå best mulig- så går det rett til helvete. Det er surt, og jeg føler at ingenting nytter. At jeg like gjerne kan gi opp.
Folk sier at jeg burde se på de positive sidene, men hva er det?
At hunden ikke løp utav ringen som flere andre på stevne- ja men det har jo aldri vært et problem før. Jeg kan ikke gå rundt å være glad for ting jeg ikke antar kommer til å skje. Det er for dumt.
Ho laget ikke bråk, hoppet på dommeren eller var utidig- nei men det pleier ho for helvete heller ikke gjøre- så hvorfor er det positivt?
Ho gikk jo bra, ikke perfekt- det er en forskjell. Fikk jeg høre. Så bra da. At det virket som hun gikk bra. For meg som var i ringen- gikk ho dritt. Ingen kontakt. Da gikk ho ikke bra!
Virker jeg sint, ja det er jo det som er problemet mitt da. At jeg blir så sint og skuffet over dårlige resultater. At jeg bare bryter løpet, at jeg er usportslig i andres øyne. Vel jeg beklager at det irriterer deg, det driter jeg faktisk i. Jeg klarer ikke å gå inni den ringen når jeg vet jeg har dritt meg ut. Da går jeg heller. Ja jeg er konkurransemennesket, jeg har et helvetes konkurranseinstinkt.
Så ja, det gikk i mine øyne til helvete. Og ja jeg angrer på at jeg har meldt meg på to nye stevner. Alt jeg klarer å tenke er at: jippi to nye ganger jeg kan drite på draget.
Nei, dette var en jævlig opplevelse….. og jeg må trolig oppleve det igjen.
Og jeg ser virkelig ingenting positivt med dette.
Gjennom stevne dagen er det mye som du selv kan bestemme over. Ved å besvare disse spørsmålen kan du komme et steg videre i å føle at du har kontrollen på et stevne:
Imorra skal vi vise oss fram, og teste ut hva vi har lært:)
I boken er det en side med masse forskjellige ord, ord som omhandler følelser eller tanker.
Disse er ord jeg kjenner igjen fra når jeg er i en konkurransesituasjon:
Her er ord jeg har lyst til å føle og utstråle når jeg er på et stevne:
Det er ganske stort sprik på disse ordene, og følelsene de frembringer.
Og jeg ser jo så mange tanker, og følelser som jeg ikke har noen nytte, som rett og slett gjør ting mye vanskligere for meg. Som jeg burde kaste vekk, og ikke tenke igjen. De hjelper ikke meg, eller de rundt meg.
Og med den innstillingen man har på den dagen smitter også over på de andre som konkurrer, klarer jeg å holde mine tanker for meg selv, eller spyr jeg de utover alle i nærheten. Jeg vet jo hva jeg gjør selv, men jeg har glemt alle de andre. Jeg påvirker også andre, med mitt tenkesett, følelser og agering.
Og jeg må trene på hvilke følelser og tanker jeg lar meg selv føle og tenke på stevne dagen. Jeg kan selv med trening kontrollere hvordan jeg agerer på en stevnedag, hvordan jeg tar det- for å si det kjapt.
Hun skriver også om at en må selv passe på hvordan en formulerer seg på stevnedagen. Hva svarer du når du er ferdig i ringen? Eller på vei inn?. Svarer du negativt- eller svarer du med positivt? Hvordan påvirker hva du sier til deg selv, hva du svarer andre, eller hvordan du snakker til andre?
Akkurat i dag har jeg fått lest ferdig hele boken, og den er utrolig bra. Anbefales på det sterkeste:
Starka tilsammans av Jenny Wiback- kjøpte den hos: Kreativ hundetrening
Jeg forsetter å svare på spørsmålene i boken. Neste spørsmål er:
Ser du på din hund som en medspiller eller motspiller? Og hvilke tanker har du om din hund i situasjoner der vi skal prestere?
Er nesten vondt å innrømme dette, men ja ofte kom tanken opp: motspiller. At hun er vanskelig å gå med, at hun ikke gidder å gjøre sin del av avtalen, at hun nesten motarbeider meg, at hun skiller mellom stevne og trening, hun leser min nervøsitet og nekter å samarbeide.
Dette har jeg jobbet mye med, og vært obs på teamfølelsen. Så nå ser jeg på Prima som en del av teamet, hun går ikke inn for å ødelegge, eller ikke gidde…. men skal jeg være helt ærlig så stoler jeg ikke 100% på ho. Det er siste biten jeg må jobbe med. Jeg er sikker på at hun ikke går inn for å være dum, sta, ikke gidde osv. Dette er menneskelige følelser. Men grunnen til at jeg ikke stoler på henne helt er: Hun er så supervar på mitt kroppspråk, og så kjapp at ofte gjør hun ting før hun får beskjed om det. Hun bare gjør det hun tror- der har vi noe å jobbe med.
Hvilke tanker har jeg om meg selv i situasjoner der jeg skal prestere:
Don’t fuck up!
Er vel den største tanken. Har du betalt for dette så får du faen meg klare det også. Det er du som er mennesket her, se til helvete å få kontroll og gjøre ditt beste. Du må hvertfall klare alt, sånn at det ikke ødelegger. Fokuser, gjør ditt beste for at Prima skal klare dette.
Beskriv en situasjon der du var en riktig god medspiller/team med din hund?
Det tror jeg var en av de første gangene jeg konkurrerte i rally kl 1. Jeg var sindig og rolig, følte at vi hadde trent nok. Jeg trodde jeg hadde en reell sjanse, og følte at Prima var med. Vi fløyt gjennom banen, og vant.
En annen gang, også rally. Så hadde vi disket dagen før, kvelden ble brukt til bebreidelse av meg selv( førerfeil uten tvil) og grining utover natten. På morrakvisten tok jeg et realt oppgjør med meg selv, og bestemte meg for å være et teammedlem. Vi kom på pallen.
Beskriv en gang hvor du var din hunds motspiller?
Sitter med flau følelse i magen ennå. Uoffisielt stevne. Prima kunne ikke avstand(plutslig), og jeg kjefta ho ut på vei utav banen, og gav ho til en jeg kjenner og bare stakk til skaus. Dritsint, dritflau,skamfull og redd. Jeg snakka ikke til bikkja resten av stevne.
Beskriv en situasjon der din hund har vært en riktig bra medspiller til deg?
Tror faktisk det også var den gangen i rally, når alt klaffet. Når vi var i flytsonen, vi bare var til.
Og utrolig nok, vi har konkurrert noen ganger nå, men den følelsen har vi faktisk bare hatt en gang. DET SKAL DET BLI EN FORANDRING PÅ!!!
Dette er virkelig en god bok, som får deg til å tenke igjennom saker og ting.
Jeg leser videre i boken til Wickman,og svarer på spørsmålene.
Hvorfor vil du konkurrere?
Godt spørsmål, for jeg liker det jo ikke. Det er et komplekst svar. Jeg liker å få se hva vi har jobbet mot, om det funker i en tevlingssituasjon, jeg liker å være sammen med Prima når jeg føler vi flyter sammen og fungerer optimalt, jeg liker å hevde meg, å se at det arbeide jeg har lagt i hunden faktisk belønner seg. Jeg liker å ha et mål å strekke meg mot, se om jeg klarer målene mine, se hva som kommer utav arbeidet jeg har lagt ned i dette. Jeg liker det sosiale rundt et stevne, jeg liker å heie fram venner og kjente se de lykkes. Jeg elsker å se andre ekvipasjer i ringen, se de jobbe sammen og bli inspirert. Så er det gøy å vise frem Prima, vise fremgang, at hun kan:)
Hvordan vil du kjenne deg under stevne?
Det optimale er selvsikker, trygg, fokusert, smilende, aktiv og nervene er nesten ikke tilstede.
Hvordan vil du at hunden skal føle seg under stevne?
Fokusert, tilstede, lydhør, glede seg til å gjøre noe med meg, lagom med energi, og i godt humør.
Hva er det viktigste, sluttresultatet eller veien dit?
Denne er vanskelig å svare på. Egentlig innerst inne er jo håpet at etter alle de timene med trening, at det skal klaffe og at vi skal vinne( og da trenger det ikke være den faktiske pallen). Men det er jo veien dit som fører til det. Så ja takk begge deler???
Jeg holder for tiden på med å lese boken: Starka tilsammans i traning, tavling og tanke av Jenny Wibâck. Og i den boken stiller hun flere spørsmål som du som leser må svare på. Og siden jeg bruker denne bloggen, som dagbok, treningslogg, og mentalttreningshjelp så svarer jeg på svarene her.
Det hun lurer på er hvordan ser min treningsfilosofi ut:
Første spørsmål er:
Hvorfor har du hund?
Det er hvertfall noen punkter, har du andre?
Neste spørsmål var:
Hva vil du trene med din hund og hvorfor:
Tredje spørsmål er:
Hvordan vil du føle/føle deg når du trener:
Neste spørsmål:
Hvordan vil DU at DIN hund skal FØLE når dere trener:
Den var egentlig litt vanskelig, for det ble så mye som lå i ordet fokus. Fokus på meg, høre etter, se hvor hun skal, fokusere på hvor hun er i forhold til meg osv.
Hvilket ansvar har du for at det blir en bra trening?
Hvilket ansvar har din HUND for at det blir en BRA trening??
Veldig spennende bok. Jeg har nå bare svart på spørsmålene, jeg har ikke lest videre i boken.
Det kommer nok flere spørsmål og svar i fremtiden når jeg leser mer i boken.
Men disse spørsmålene er vel for at en skal bli obs på hvordan en vil være på trening, og hvilken treningsstil en vil ha. Men en får virkelig tankene i gang.