Så var et stevne over, og jeg er på vei opp fra kjelleren. For dette ble et dritt stevne. Jeg har brukt så mye energi og trening i dette, for at det skal gå best mulig- så går det rett til helvete. Det er surt, og jeg føler at ingenting nytter. At jeg like gjerne kan gi opp.
Folk sier at jeg burde se på de positive sidene, men hva er det?
At hunden ikke løp utav ringen som flere andre på stevne- ja men det har jo aldri vært et problem før. Jeg kan ikke gå rundt å være glad for ting jeg ikke antar kommer til å skje. Det er for dumt.
Ho laget ikke bråk, hoppet på dommeren eller var utidig- nei men det pleier ho for helvete heller ikke gjøre- så hvorfor er det positivt?
Ho gikk jo bra, ikke perfekt- det er en forskjell. Fikk jeg høre. Så bra da. At det virket som hun gikk bra. For meg som var i ringen- gikk ho dritt. Ingen kontakt. Da gikk ho ikke bra!
Virker jeg sint, ja det er jo det som er problemet mitt da. At jeg blir så sint og skuffet over dårlige resultater. At jeg bare bryter løpet, at jeg er usportslig i andres øyne. Vel jeg beklager at det irriterer deg, det driter jeg faktisk i. Jeg klarer ikke å gå inni den ringen når jeg vet jeg har dritt meg ut. Da går jeg heller. Ja jeg er konkurransemennesket, jeg har et helvetes konkurranseinstinkt.
Så ja, det gikk i mine øyne til helvete. Og ja jeg angrer på at jeg har meldt meg på to nye stevner. Alt jeg klarer å tenke er at: jippi to nye ganger jeg kan drite på draget.
Nei, dette var en jævlig opplevelse….. og jeg må trolig oppleve det igjen.
Og jeg ser virkelig ingenting positivt med dette.