Jeg har vært sykemeldt lenge, og da har jeg fått sett ganske mye tv i det siste. Gjerne noe som omhandler dyr og hunder. Jeg kjenner jeg blir både fasinert, provosert, takknemlig, glad og samtidig sint over alt vi mennesker kan finne på at gjøre mot dyrene våre. PS:, det er fra forskjellige kanaler, internett og opptak.

Det finnes en dyrlege i England som er veldig dyktig, og veldig nyvinnende i sitt arbeid. Han fremstår som genuint glad i dyrene, han er overraskende god med mennesker, oppfinnsom og i mine øyne en som strekker det litt vel langt. Jeg har sett flere sesonger, og det er mye bra- men jeg kjenner at det går for langt i mitt syn når det kommer til proteser for dyr. Det er proteser på frambein og bakbein, enkelt eller dobbeltproteser, på små hunder og store hunder som leonberger. På eldre hunder og små valper.(gjelder det samme på katter)

eks:

11 år gammel hund medium størrelse, viser alderen, overvektig, har gikt i begge bakbeina, har blitt påkjørt. Har knekt den ene hofta, viser seg ved undersøkelse at hunden har beinkreft i det andre benet med spredning. . Den blir operert, får protese og cellegift etter å ha vært i narkose tre ganger pga at de oppdager at den har hjertefeil og ikke tåler narkosen så godt.

I mine øyene er dette dyremishandling.

Annet program:

Hunden er kommet inn til dyrlegen for den er påkjørt, liten hund. Eieren synes det er så trist at hunden må gå i bånd- det er ikke naturlig for den- ergo ble den påkjørt. Den har brukket hoftebeinet,og skadet kjeven- den er brukket tre steder. Hunden er tre mnd gammel. Den blir operert, må være på klinikken i tre mnd pga uforsette ting som infeksjon, reaksjon på narkose osv.

I mine øyne er dette ikke dyrevelferd.

Annet program: eieren kom inn med stor hund, kraftig hd på begge bakbein, ble operert med implantat, hunden var seks år gammel. Eieren måtte ta opp et lån i størrelse med en ny fin bil for å betale.

er dette greit?

Nytt eksemple:

Kommer inn 30 hunder fra en puppymill til et hundehjem som har sprengt kapasiteten allerede. De velger da å redde alle hundene inkl en 12 år gammel westiemix med ekstrem allergi, inngrodde negler, punktert øye, hjerteorm og gikt. Som ikke er håndterbar, ikke er sosialisert, ikke kan hundespråk- har sittet i et nettingbur hele livet og fått valper.

Jeg er for å redde og hjelpe hunder, men jeg tenker at av og til må en tenke litt og være fornuftig. Kunne ikke det vært brukt på en annen måte?

Eks:

Fin gjeng som har som mål å redde hunder, og omplassere. Det er stappfullt i kennelen, hundene står alene i bur, sikkert pga mengden hunder blir det lite aktivisering, og mental trening. Alt fra valper til eldre hunder. Og jeg synes det er fantastisk hva de gjør, men jeg kunne ikke tenkt meg å ta en omplasseringshund derfra. En hund som i noen tilfeller har vært der i flere år, og vært der siden valp. Er dette et liv?

Eks:

Hund som blir reddet, undervektig, aggressiv, biter kraftig, redd for gulvoverflater(aldri bodd inne)stor rase, masse allergi, bittskader, ene benet må amputeres og den biter et av barna i fosterhjemmet- den blir omplassert.

Eks: Eldre dame, har nok lite penger, elsker hunden sin- eneste selskap ho har. Hunden har kreft, gjennomgår kreftbehandling over lang tid(trolig dyrt) den må inn under behandling for å få blodoverføring, og nye piller mot smerter. Den dør etter 6 mnd. Er dette riktig?

Eks:

Dame kommer inn med stor livlig rase, unghund, den har sterk hd i begge beina, blir operert. og må gjennom fysio, hvile i syv mnd etterpå.Pga flere ting, blir det ene beinet amputert. Den har store smerter, lite fremskritt med fysio og blir preget av at den må holdes i ro. Den blir sint, frustrert osv. Damen nekter å avlive- selv om hun faktisk blir bedt om å overveie det nøye.

Så er det lyspunkt innimellom: som den eldre herren som kommer inn, har reist langt- får vite at det er kreft, lite som kan gjøres- kan forelenge livet med cellegift osv men snakk om uker. Han velger å gi den et døgn, si farvel.

Kommer inn en liten valp av liten rase som er tatt av stor hund, hunden er revet i fillebiter- legen sier at de kan operer med uvisst utfall og lang rekonvalens. Den blir avlivet.

Jeg synes det som er mest sjokkerende her er eierene- de er så utrolig egoistiske. Jeg elsker hunden, bare operer. Jeg vil at hunden skal leve, jeg vil at hunden skal være hos meg, jeg vil at hunden skal være akkkurat som før. JEG VIL. Kanskje man burde se litt på hva man lar hunden gjennomgå?

Dyrlegene i programmete synes jeg også kan være tøffere og sette foten ned. Ikke bare nevne at at man kan jo vurdere avliving, men først så har jeg tre andre ting vi kan prøve….

Det er greit å omplassere hunder, men kanskje en ikke trenger å redde alle?

Kanskje det er meg som er blitt kynisk og gammel. Kanskje det er meg som er for lite medfølende- men å ha en hund er en egoistisk handling.
Et ansvar som ikke bare omfattes av tur, trening, mat og kos- men også de tøffeste avgjørelsene!

Og siden jeg allerede har frest utav meg ang dette så en ting til:

Til dere som på utallige hundegrupper på FB, forum og andre steder-vær så snill å sett dere et minimum inn i hva dere får i hus.OG hvis hunden din virker syk- så RING DYRLEGEN!!! ikke spør på fb om det er farlig at Fido bæsjer blod……

Sånn ferdig for denne gang……

Dere må gjerne si hva dere synes- det kan jo faktisk være jeg bare er kald og kynisk.

Del dette innlegget: on Twitter on Facebook on Google+