Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men de siste dagene men det har skjedd noe med tankene mine- og ikke positivt.
Aner at det har noe med at jeg har begynt å trappe ned på medisinen, at det som skjer fremover vil avgjøre ting og tang. Eller vil det?
Ikveld satt jeg på et kurs jeg har nigledet meg til lenge, og plutslig så smatt tanken inn- åffer gidder jeg å betale 4900,- for et kurs med den bikkja. Jeg skal jo kanskje avlive ho i februar. og tenk om ho blir skada… eller ho ikke tåler det. Det er vel det vi prøver å finne ut, da må jeg jo tore å gjøre det. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å pakke ho i bomull og bobleplast- og gjemme ho i et skap.
Jeg har også blitt mye mer emosjonell når jeg tenker på ho. Hvor mye ho betyr for meg, hva som kommer til å skje, gjør jeg det beste- går jeg for langt, har jeg ikke strekt meg nok? Er jeg egoistisk.
Men jeg vet egentlig inni meg at jeg kan forandre mening, men jeg kan ikke gjøre det på bekostning av Prima.
jeg krakelerer i avgjørelsen min- noe som er kjempeteit fordi det er lenge til februar(og kort)- og kanskje alt har forandret seg til da.
Tankene mine har også begynt å snuse på at jeg kanskje bare skal ta NM som et leiropphold, at det kanskje er siste gangen jeg er der.
Mens konkurransedelen i meg sier at det er jo superteit. Du kan prestere uansett.
Akkurat nå er tankene mine krakelert, og viser sprekker og sår…… og jeg vet ikke helt hvor jeg går fra her. Sannheten er vel egentlig at jeg er drittredd for hvordan det går fremover…..
Beklager bablinga- jeg måtte bare få det ut. Imorra skal jeg på kurs å lære mestre nerver, få selvtillit og gjøre det beste jeg kan. Da fungere ikke disse tankene…