Jeg innrømmer det- jeg er ikke noen perfekt hunde eier. Og selv om jeg vet at det er helt og holdent min skyld at veggen røk, og at Prima ikke vet at slikt ikke er lov. Men jeg kjenner jeg er ganske sur for det allikavel. Og jeg stoler liksom ikke på henne som jeg gjorde før dette. Jeg passer på henne som en hauk.

Det hjelper ikke at hun tydeligvis er inne i en eh litt eh «stresset» periode igjen. Eller som andre  retriever eiere sier: en sånn veldig lykkelig og entusiastisk periode:) Og jeg vet jo at de andre valpene min har vært gjennom det samme- har bare glemt det.

Nå har hun øket stresspiping på tur igjen, og hun er generelt veldig på. UTE. Inne får hun ikke lov, jeg nekter henne å jasse seg opp- der skal det være ro.

Så i dag skulle vi til Assev å gå blodspor, og merket tidlig at hun var PÅ. Så det ble en tur før vi ble sosiale for å gå henne ned litt. Det ble streng tur med nulltoleranse for draing i bånd, piping og hopping. Prima ble sliten i det lille hodet sitt for tenk. ER slitsomt med så mange regler, og å ha så selvkontroll- og eier måtte ha litt selvkontroll for å ikke røkke og kalle gullungen sin for en j»»»»la padde…………. Så vi måtte øve litt begge to…….

Så ble det litt sosialisering for den tobente, og så plutselig var det blodspor- og jeg var ikke forberedt- så da ble det hele litt hu og hei. Og det fungere ikke så godt med litt hete Primajenter- så da ble det kenguruhopp og hvining herfra til sporstart. HURRA- og matmor måtte jobbe med å ikke si stygge ord igjen……

Så mens blodleggeren gikk det andre sporet( vi var to som gikk med samme sporlegger) Så da måtte vi vente- og ikke nok med at lille Prima ikke er så god på venting- det viste seg jo at den tobente var heller ikke særlig god på akkurat den saken. Sa då måtte vi jobbe litt med det også:)

Så da trente vi ro- for å roe ned «ikkefungerende» hjernen til Prima. Og det virket- en stund. Så ble lille Prima lei og begynte å ule. Da fant den tobente med litt dårlig tålmodighet ut at vi like godt kunne trene litt lydighet- så da gjorde vi det. OG det gikk jo sånnn eh, vilt og heftig for seg- så då måtte vi avslutte før tålmodigheten til den tobente forsvant helt…….

Heldigvis kom sporleggeren før den tobente bare forlot gullungen i skogen…..( hadde ikke gjort det)

Og det var første gang jeg skulle gå med Prima- og jeg hadde sett for meg en rolig sportur med en litt forsiktig valp- vel det begynte sånn- og så gikk det litt mer i hu og hei igjen. Og med en litt heftig valp, og en matmor med dårlig balanse, stressa, og et drittterreng, med steiner, røtter og nedfallstrær- phu. Men bikkja gikk ho- det bare gikk litt mye. Dessuten var sporlegger veldig fornøyd for ho gikk tydeligvis på vilt også( det var vel ikke jeg like fornøyd med). Men alt i alt så lært vi vel litt begge to denne dagen om selvkontroll og sånn- så får vi se om vi husker det. Skakke være lett å være oss!!!