OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!
Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det
Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende
Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.
Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima, over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.
Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.
Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.
Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.
Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.
Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!
Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.
Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.
Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.
Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.
Som feks
Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.
Hvilke følelser er viktige for deg?
og hvordan håndterer du de “dårlige” følelsene?
