Det er flere som lager seg treningsplaner, og fører treningsdagbok.
Jeg fører treningsdagbok, og selv om jeg av og til føler at det er lite fremgang, og at jeg gnauler om det samme hver gang… så er det gøy å se bare et år tilbake- og nesten le av at en slet med det og det… for det er jo så enkelt nå.
Jeg har lest treningsdagboka fra det første halvannet året jeg hadde Prima, og der var det mye frustrasjon. Det var mye som ikke stemte mellom oss, og jeg følte jeg kom ingen vei i treningen, at alt var bare kaos. Jeg hadde unghund med potemerker på veggene under trening, og null fokus. Å gå tur med flyvende løv var jo nok til å få meg på grineren…
Og jeg er så glad jeg førte treningsdagbok, så jeg faktisk kan gå tilbake å se hvor mye vi har oppnådd. Husker jeg har skrevet etter å ha gått rally en stund
jeg er så fortvilet, jeg kommer aldri til å klare dette. Vi klarer aldri spiralen, jeg kommer utav telling, Prima velter kjeglene, jeg hater denne øvelsen, alt er bare dritt. At rally skal være så vanskelig, kommer aldri til å få til noen ting… drittrally
og når kan jeg med hånda på hjerte si at jeg gleder meg litt når jeg ser vi får spiralen på stevner.. vi klarte det til slutt.
Ellers var jeg også ganske fortvilet over Prima’s evne til å bare glemme meg helt… at det var noen i andre enden av båndet var utrolig nok bort vekk fra hjernemassen til frøken gullmynt…. og det skjedde ofte….
En av innleggene mine fra 2015 er sånn:
AAAARGHHHHHHHHHH, drittbikkje.
Det var vel et av de mindre innsiktsfulle innleggene mine, men viser tydelig frustrasjonen som bygget seg opp.
Jeg hadde valp med makk i fua, tenna i tapeten, kattungen måtte finne et anna sted å bo, osv… det var mye valp gitt. Og enda mer unghund.
Og det er vanskelig å se fremover når en står midt oppi det, og jeg kan med hånda på hjerte si at det først nå det siste halvannet året jeg føler jeg og Prima har jobbet som lag. At det ikke bare er tilfeldigheter at vi var på samme planet på akkurat samme tidspunkt.
I dag gikk vi tur, møtte masse andre mennesker og hunder. Fikk sitt og kontakt hver gang, DEILIG!!
Vet at jeg kyder mye av det, kanskje for mye. Men ho sitter fremdeles på tannvis, og har gjort det hver gang de siste gangene- å herregud så deilig
Ja, vi klarte å kjede flere øvelser med transport uten at ho gikk i taket- hurra
Det hjalp nok på at jeg har en hund som bare er glad og gærn, litt mye stress og hjerne som slo seg av og på sånn dann og vann… Det var ikke så mye en kunne gjøre med det anten enn å stå i stormen.
For min del så hjalp det den verste tida å bare legge alt vekk. Jeg hadde mer fokus på tur, hverdagslydighet, og bare pusta litt. Vi ble rett og slett uvenner under treningene- for vi var ikke på samme bølgelengde. Jeg tror også det hjalp at krapylet sent men sakte ble litt mer moden i hodet sitt. At man kunne høre og gjøre samtidig- og at jeg begynte å puste litt mer, satte ting mer i system. Men vi brøt sammen sånn dann og vann- alt gikk ikke på skinner:
stakk til skogs mens tårene rant, smelte til noen trær og var bare fortvilet og lei- faen altså.
drittlei den stressklumpen, kan ho ikke bare fokusere da…skjerpings- mer fokustrening fremover
plutslig kunne ho ingenting, hallo, hva skjer????
jeg tror tid hva det var vi trengte. Vi la også om litt på treningene våre, gikk tilbake til klikkertrening i større grad, mer fokus på selvkontroll, mer rolige øvelser, og at hun skulle klare øvelsene- la de opp så ho alltid klarte de. For det stresset Prima, å ikke klare øvelser…. jeg strakk strikket for fort og langt.
Jeg innrømmer også glatt at jeg slet med at andre var så mye flinkere, at søstra til Prima var i Elite, og vi klarte nesten ikke kl 1…
stakkars Prima som har meg som eier,,,,søstra er i Elite lissom… og ho her har en matmor som ikke klarer kl 1 engang… herregud jeg har ødelagt bikkja…
Men når jeg klarte å fokusere på oss, legge en god treningsplan, og være konsekvent, ærlig mot meg selv og bikkja, og rettferdig- og at vi tok tida til hjelp. Så krabbet vi oss fremover. Og nå går vi:)
Og det er hjelp i å lese de gamle treningsdagbøkene, en får sett ting i mer perspektiv, og en ser hvor mye en faktisk har oppnådd.
Jeg kjenner jeg er litt valpesyk, men når jeg leser gamle treningsdagbøker så forsvinner den ganske kjapt…. det var ganske slitsomt:)
Men for dere som står midt i det, stå i det og fatt mot- dere kommer styrket ut av det. Jeg lover!
