og her er litt tanker rundt trening av hund

I dag er det 12 desember, nanananaan, nynne videre på sangen.

Jeg kom over denne artikkelen som jeg synes var ganske spennende, hva synes dere?

‘Gray’ hounds: Study finds stress leads to gray hair in dogs

Hm, kanskje det forklarer hvorfor Prima er blitt så tidlig grå? eller kanskje det er gener.

Veldig gøy at dette er  Primas mor, Supra i VM i år:)

Her er det mange detaljer som skal sitte i et vanskelig miljø.

Dyktig dame,jeg har fått mange tips av

Stor inspirasjon, og flink treningskamerat.

Av denne ekvipasjen lærer jeg masse, hele tiden

Wow, hva de får til

Imponerende hva han har fått til, og klarer

Nå snakker vi om prestasjoner utover det normale, utrolig.

inspirasjon kan komme av de underligste ting. Her om dagen fikk jeg en ide til tricksøvelse mens jeg bakte brød.

En må aldri la seg slutte å overraske, inspirere og tørre.

Jeg er usikker på mye.

Usikker på om jeg skal heller skaffe meg katt, eller kosedyr fra Ikea. Gå tilbake til dalmatiner, eller skaffe meg noe annet, eller droppe alt.

For jeg var så fornøyd med Siv Svendsen kurset, fikk masse input.

og innså hvor mye vi har igjen, og det både utfordrende og frustrende. Og nå har jeg mista piffen.  I går var jeg helt klar på at jeg skulle ta et gap year/friår, og ikke konkurrere, nesten ikke trene på et år. Eller begynne med noe nytt noe som vi hadde forutsetninger for å klare, og ikke visste noe om.

For jeg snakket med noen forleden, og om jeg skulle starte i cup osv fremover. Og den personen gav meg noen tanker, noe som fikk meg til å tenke.

Hva vil jeg med konkurranse?

Det er ingen tvil om to ting: jeg er perfeksjonist, jeg liker ikke å konkurrere. Så hvorfor gjør jeg det? Når det sånn sett to ting som er nærmest umulig å kombinere?

Jeg er perfeksjonist, men en stor del av det å være perfeksjonist er det å være villig til å jobbe mye og hardt for det en vil. Og pirke detaljer, være i forkant av problemer som kan oppstå. Dette liker jeg, dette elsker jeg.

Men jeg er også veldig opptatt av en annen ting som Siv faktisk nevnte. Jeg liker å ha kontrollen, vite at det jeg gjør funker, og kommer til å funke. At jeg kan det jeg skal gjøre. At jeg føler meg komfortabel i situasjonen.

Og det er problemet ligger: for jeg mister jo kontrollen i ringen, den tar dommeren. Da er det ekstra viktig at jeg tar kontrollen over situasjonen, og kontrollen på hva vi skal. Så har vi vofsen- som også et problem/løsning. For det hevdes at dyr ikke er maskiner, de er dyr- de gjør feil.

Men i mine øyne er det de som gjør det best som gjør det lagom til best hele tiden, de er jevne, det er ikke alltid de får toppkarakter, men de får nesten aldri null heller. Hva gjør disse menneskene? Hva er deres hemmeligheter?

Jeg får høre at jeg går bare forbrede meg på null, og disk for de kommer. og det er jeg sikker på at de gjør, men jeg vil minimere sjansen for det- og hvordan gjør jeg det?

Best mulig forberedelse- jeg må øve og trene mest mulig. De små detaljene til ferdige kjeder, så er det å utfordre kjedene til å holde i alle situasjoner osv.

Jeg må også skru på det mentalte i hjernen min. Jeg har ikke konkurrert etter jeg fikk to nuller på rappen i cupen, og det gjorde noe med det mentale.

Jeg hadde en liten plan om å starte i cupen igjen. Og virkelig utfordre meg selv. Jeg skulle starte i klassen over det jeg kunne, altså kl 2 LP, og kl 3 i rally.

Tanken min bak det var:

Jeg kan ikke starte i kl 1 fordi det burde jeg kunne, og andre må få prøvd seg. ( litt kjekkas der..)

Tenk om jeg får null i noen av de øvelsene der da- det orker jeg ikke ( litt motstridene fra det ovenfor?)

Jeg kan gå en klasse over, for da har jeg sjans til å få meg noen nuller og trent på det( se her ja, kjekkas igjen..)

Men jeg kan jo ingen av øvelsene skikkelig, og da kommer jo perfeksjonisten i meg til å bli sur-for man gjør jo ikke ting hvis det ikke er godt nok( ja se der ja, der kom den tonen)

Jeg kan ikke øvelsene i kl 3, og da blir det jo disk( ja mest trolig)

Men jeg kan jo prøve å safe igjennom alle øvelsene, og bare få masse poengtrekk( det var jo forsåvidt en god ide)

Men hvis det er tunnel, og jeg mister kontrollen over henne- da blir jeg så sur( og det er jo ikke bra)

På cupen igår, så var jeg egentlig med å på kl 3. Kom opp øvde, og følte alt var bare dass. Var muggen innvendig, bikkja var heit, plutslig kunne  vi ikke ting jeg trodde vi kunne. Jeg kjente jeg ble surere og surere. Og hadde egentlig bestemt meg for å trekke oss.

Det endte med at jeg ikke gikk med Prima, Prima gjorde med en annen handler- jeg tenkte jeg skulle sjekke om Prima kunne øvelsene, for da var det meg det sto på. Nei, det var ikke bare meg det sto på, her er det mye jobb på alles part. Men da var mi der igjen- at jeg lurer på om det blir et friår. Eller er det rett og slett for gøy å trene?

For konklusjonen min er etter et rotete innlegg( omtrent som hjernen min)

Jeg elsker å trene

Jeg elsker å trene Prima

Jeg elsker å trene med andre hundefolk

Jeg elsker å se oss få ting til sammen

Jeg elsker det når vi begge bare flyter sammen i øvelser.

Jeg elsker å legge treningsplaner, og å sette de ut i livet.

Jeg elsker å gå på kurs

Jeg elsker å nå målene våre

Jeg hater å konkurrere.

There is it

Utfallet er uvisst.

Det er noe eget med valp, og barn.Noe med det å være så inderlig til. Man lever så i nuet. Det er her og nå som gjelder, ikke så mye annet. De lever med hele seg. Det gjør vi mennesker også, men vi slutter med det. Vi glemmer ofte å leve i nuet, bare være til og nyte akkurat der man er. Vi er så løsningsorienterte, ser så langt frem. Og ofte langt tilbake, og drømmer om bedre tider. Om alt som var, men nå er det for sent. De drømmene vi hadde da, er kanskje ikke realisert- de ble kanskje aldri noe av. Det livet vi ville ha, ble aldri det livet vi fikk. Det vi ønsket oss, gikk aldri i oppfyllelse, det var svant hen.

Vi ser spent mot framtiden, for kanskje der vil være ønsker oppfylles, eller vil de knuses og drømmene atter en gang bare være drømmer.

Vi burde se på fremtiden med åpent sinn, med nysgjerrighet og ønske om å utforske- som en liten valp, eller barn.. Smake på livet, ta det på strak arm, og snuse ut i lufta etter nye eventyr.

Jula burde være et eventyr, en historie som vil minnes og fortelles år etter år. Minner vi verdsetter, og gjemmer i hjertene våre som kostelige skatter. Familien er samlet, og man føler seg omgitt av kjærlighet og lykke. Varmen en kjenner kommer like gjerne fra peisen, som fra gleden i hjertet.

Men det finnes mørke også her, og det finnes mange av dem som ikke føler at julen er et eventyr, men mer som et mareritt. Noe en ser frem mot med sorg i hjerte,og klump i magen- og det beste som kan skje er at jula snart er over.

Det er lett å glemme at selv de små, de uforferdede, de eventyrlystne, de optimistiske, de som ikke vet bedre- kan blir fordervet og ødelagt.