Jeg ønsker meg valp, men jeg ønsker meg også livet slik jeg kjenner det nå. Trygt, godt og gjennkjennelig. Uten de store bølgedalene. Men samtidig så er det litt traurig, litt kjedelig- litt for vanen.
Det er på en måte utrolig deilig å ha en godt voksen hund, som en går i tospann med. Det meste fungerer med blikk, eller få ord. Vi er godt samkjørte jeg og Prima. Jeg vet hva jeg trenger, hun vet hva jeg vil og ha.
På en annen måte kan det være litt kjedelig, for det skjer jo ikke så mye. Vi er så godt vant,at vi tusler i de samme sporene. Vi gjør mye av det samme, lærer ikke så mye nytt sammen- men vi er veldig gode sammen. Lite konflikt, krangling, vi kjenner våre styrker og svakheter. Vi fungere sammmen- det er enkelt.
Jeg stoler på henne, kan lese henne, hun har ikke så store overraskelser på lur lenger, jeg kjenner henne veldig godt, og ditto. Vi er som et gammelt ektepar som suser rundt hverandre, og bare er. Det er deilig og behagelig.
På en annen side så får jeg stadig overraskelser, forleden tisset hun i hallen vi trener i- aldri gjort før selv ikke som valp.
Hun kan også gi meg hjertebank, når hun får ørtene gangen går på trynet på glatta.
Hun kan være avvisende pga smerter, eller veldig klengete pga smerter.
Hun har fått dårligere hørsel, men har også fått selektiv hørsel
Hun elsker fremdeles å trene, men har så lite futt.
Hun velger meg fremdeles over det meste annet som finnes
Hun velger selv om hun vil spise eller ei, det har blitt mer opp og ned med matlysten i det siste.
Hun husker ting som vi ikke har trent på flere år, og gjør det med største selvfølge.
Hun er fremdeles en av de kuleste bikkjene jeg vet om
Vi har det så fint sammen, og vi har det så enkelt og forutsigbart- samtidig så skjer det nye ting som vi ikke har vært borti før.
OG allikavel vil jeg ha ny valp- for å oppleve noe helt nytt for første gang. Samtidig som dette vil bli min femte valp- og de er ikke så forskjellige…..
Menneskehjernen er kompleks- og rar.